Sakens bakgrunn

Sofatutor driver et selskap etablert i Østerrike som tilbyr en læringsplattform for skoleelever over internett. Selskapet tilbyr sine undervisningstjenester til elever på barneskolen, ungdomsskolen og videregående i Østerrike, som har status som forbrukere.

Ved opprettelse av abonnement for å få tilgang til Sofatutor sin læringsplattform får forbrukerne en 30 dagers gratis prøveperiode som i løpet av denne perioden fritt kan sies opp. Dersom ikke abonnementet blir sagt opp i løpet av prøveperioden, blir det forlenget med 30 dager mot betaling. Abonnementet løper så i bolker på 30 dager til forbrukeren sier det opp. Etter direktiv 2011/83/EU artikkel 9 er det på det rene at forbrukerne kan angre på kjøpet av abonnementet innen 14 dager etter inngåelse av avtalen.

Der Verein für Konsumenteninformation («VKI»), en østerriksk ideell organisasjon for forbrukerbeskyttelse, mente imidlertid at artikkel 9 i forbrukerrettighetsdirektivet ga forbrukerne en ny angrerett på 14 dager etter gratisperioden var over og for hver fornyelse. Sofatutor var ikke enig i dette, noe som medførte at VKI stevnet det østerrikske selskapet for retten.

Etter flere runder i det østerrikske rettssystemet havnet saken hos Oberster Gerichtshof, som forela spørsmålet om direktivet skulle forstås slik for EU-domstolen. I avgjørelsen knytter EU-domstolen en rekke bemerkninger til forståelsen av artikkel 9 i forbrukerrettighetsdirektivet om angrerett, samt den næringsdrivendes plikt til å informere forbrukeren om hans rettigheter og plikter etter avtalen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen starter med å redegjøre for de generelle utgangspunktene etter artikkel 9: Med mindre noen av de spesifikke unntakene i artikkel 16 i direktivet kommer til anvendelse, skal forbrukeren ha en frist på 14 dager til å gå fra en fjernsalgsavtale uten å måtte oppgi noen grunn eller pådra seg noen andre kostnader enn dem som følger av artikkel 13 og 14. Forbrukerne kan da enten bruke angrerettskjema som følger av bilag I i direktivet, eller på annen tydelig måte gjøre gjeldende at vedkommende vil benytte seg av angreretten, jf. artikkel 11.

Videre fremholdes det at angrerettens formål dels er å gi forbrukeren mulighet og god tid til å bli kjent med den tjenesten han får ved å inngå avtalen, og dels å fremme informerte forbrukerbeslutninger, siden den gir næringsdrivende et incentiv til å informere om rettigheter og plikter etter avtalen, jf. C-430/17 Walbusch Walter Busch avsnitt 36 og C-649/17 Amazon EU avsnitt 43.

EU-domstolen fremholder at forbrukeres angrerett etter artikkel 9 må ses i sammenheng med artikkel 6 i direktivet. Artikkel 6 (1) bokstav e pålegger den næringsdrivende å opplyse om pris på en klar og forståelig måte. Ved fjernsalgsavtaler skal det opplyses om avtalens totale kostnad, jf. artikkel 8 (2). I den forbindelse presiserer EU-domstolen at ved avtaler inngått via internett som kan inngås ved å trykke på en knapp, skal forbrukeren være godt informert om at valget om å trykke på knappen innebærer en betalingsforpliktelse.

Formålet til angreretten vil ifølge EU-domstolen være oppfylt så lenge forbrukeren ved inngåelsen av en avtale, på en klar og tydelig måte, har fått opplysninger om prisen for den tjenesten som følger av avtalen, jf. C-249/21 Fuhrmann-2 avsnitt 25–30. Dersom forbrukeren tydelig er informert om avtalens betalingsforpliktelser i tråd med artikkel 6 (1) bokstav e, vil ikke forbrukeren etter artikkel 9 få en ny angrerett etter at avtalen går over i en fase der forbrukeren må betale. Heller ikke vil det foreligge ny angrerett hver gang abonnementet fornyes.

Hvis det derimot ikke er gitt slike opplysninger før inngåelsen av den aktuelle avtalen, vil forskjellen i de opplysninger som forbrukeren er gitt om den 30 dagers prøveperioden som er gratis være så forskjellig fra realiteten når abonnementet krever betaling, at det vil kunne fremstå som en ny avtale. I så fall gir artikkel 9 forbrukeren en ny angrerett.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 9 i direktiv 2011/83/EU skal tolkes slik at angrerett kun er sikret én enkelt gang med hensyn til en tjenesteavtale som gir forbrukeren en gratis prøveperiode, som automatisk forlenges uten forbrukerens oppsigelse, og som deretter pålegger forbrukeren å regelmessig betale. Dette forutsetter at forbrukeren i forbindelse med avtaleinngåelsen på en klar og tydelig måte mottar opplysninger fra den næringsdrivende om at denne prøveperioden etter en periode glir over i en betalingsbetinget periode.

Direktiv 2011/83/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven).

Direktiv 2011/83/EU ble endret ved direktiv (EU) 2019/2161 av 27. november 2019 om endring av rådsdirektiv 93/13/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 98/6/EF, 2005/29/EF og 2011/83/EU med hensyn til bedre håndheving og modernisering av Unionens forbrukervernregler. Det ble blant annet gjort endringer i artikkel 6 i direktiv 2011/83/EU som denne avgjørelsen omhandler. Faktum i saken stammer imidlertid fra et tidspunkt før direktiv (EU) 2019/2161 trådte i kraft, noe man bør være oppmerksom på, se avsnitt 28 i avgjørelsen der EU-domstolen kommenterer dette. Avgjørelsen er likevel relevant ved tolkningen av dagens artikkel 6.

(C-565/22)

SB