Sakens bakgrunn

I 2012 inngikk forbrukerne SP og CI en kredittavtale med pant i fast eiendom med banken Všeobecná úverová banka (VÚB). Forbrukerne fikk et lån på omtrent 30 000 euro med en nedbetalingstid på 20 år. Banken hadde som praksis å gi forbrukerne en kredittavtale hvor mesteparten av midlene ikke ble utbetalt til forbrukeren, men ble brukt til å nedbetale lån som forbrukerne hadde tatt opp og ikke tilbakebetalt.

Mindre enn ett år etter avtaleinngåelsen misligholdt forbrukerne avtalen, da de ikke betalte et beløp på 1 106 euro. VÚB krevde etter dette hele det skyldige beløpet på 30 000 euro i avtalen tilbakebetalt, etter et vilkår i avtalen om kreditors rett til førtidig tilbakebetaling av kreditt.

Banken initierte deretter en utenrettslig tvangsfullbyrdelse av kravet gjennom en såkalt frivillig auksjon av eiendommen. Auksjonen er ikke betinget av at forbrukeren samtykker til den, så lenge det har gått 30 dager siden kreditor har krevd pantet innfridd. Gjennom auksjonen blir eiendommen solgt uten noen rettslig prosedyre og uten at en dommer først har undersøkt om kravets størrelse er riktig eller om salget av eiendommen står i et rimelig forhold til kravets størrelse.

Forbrukerne hevder prosedyren tilsidesetter deres forbrukerrettigheter. Den foreleggende rett Krajský súd v Prešove, en regional rett i Slovakia, lurer kort sagt på om prosessordningen er i strid med EU-rettens forholdsmessighetsprinsipp, da den åpner opp for salg av forbrukernes familiebolig ved et mindre mislighold av avtalen. Boligens verdi er minst 30 ganger større enn beløpet som forbrukerne har misligholdt.

EU-domstolens vurdering

Det mest sentrale spørsmålet i saken er om artikkel 3 (1), 4 (1), 6 (1) og 7 (1), sammenholdt med Charteret artikkel 7 og 38, skal tolkes slik at bestemmelsene er til hinder for nasjonal lovgivning der domstolskontrollen av om et avtalevilkår om førtidig tilbakebetaling i en forbrukerkredittavtale er urimelig, ikke kan ta hensyn til om den næringsdrivendes utøvelse av sin rett til å kreve avtalen førtidig tilbakebetalt er forholdsmessig.

Først bemerkes det at artikkel 6 (1) krever at nasjonale domstoler som råder over de rettslige og faktiske omstendigheter vurderingen krever, av eget tiltak skal prøve om et avtalevilkår som faller innenfor direktivets anvendelsesområde er urimelig, se C-600/19 Ibercaja Banco avsnitt 35–37 (omtalt i EUR-2022-10-3). For det andre bemerkes det at det er artikkel 3 (1) og 4 (1) som fastsetter kriterier for vurderingen av om et avtalevilkår er urimelig etter direktivet.

Deretter viser EU-domstolen til relevante kriterier for vurderingen av om et vilkår om førtidig tilbakebetaling er urimelig. Det ene er om den næringsdrivendes rett til å kreve kreditten førtidig tilbakebetalt er betinget av at forbrukeren har misligholdt en avgjørende forpliktelse, eller om den næringsdrivendes rett er tiltenkt tilfeller der misligholdet er tilstrekkelig alvorlig sett opp mot lånets varighet og størrelse. Relevant i denne forbindelse er virkningene av den næringsdrivendes utøvelse av sin rettighet, som for eksempel om kreditor kan inndrive det skyldige beløpet ved å selge forbrukernes familiebolig uten en rettslig prosedyre. Andre sentrale momenter er om avtalevilkåret fraviker rettsregler på områder, og om forbrukeren har egnede og effektive midler til å eventuelt fjerne virkningene av opphevelsen av lånet, se C-421/14 Banco Primus avsnitt 66 (omtalt i EUR-2017-3-6).

I den forbindelse pekes det på at retten til bolig er en grunnleggende rettighet som er garantert i Charteret artikkel 7. Nasjonale domstoler skal ta hensyn til dette ved anvendelsen av forbrukeravtaledirektivet. I tillegg fremheves viktigheten av at nasjonale domstoler også må ha tilgjengelig foreløpige rettsmidler, som kan utsette en eventuelt ulovlig prosedyre som har til formål å fullbyrde pant i eiendommen, se C-34/13 Kušionová avsnitt 63–66 (omtalt i EUR-2014-15-4).

Dersom den nasjonale domstolen finner at det foreligger et urimelig avtalevilkår, må den sørge for å utelukke anvendelsen av vilkåret slik at det ikke binder forbrukerne etter artikkel 6 (1), med mindre forbrukerne likevel ønsker å være bundet av det, se forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank og Banco Bilbao Vizcaya Argentaria avsnitt 50. De nasjonale reglene som gjennomfører artikkel 6 (1) må ikke skade innholdet av forbrukerens rett til å ikke være bundet av et urimelig avtalevilkår, se C-421/14 Banco Primus avsnitt 51.

Avslutningsvis uttaler EU-domstolen at en domstolskontroll som ikke vurderer forholdsmessigheten av kreditors utøvelse av sin rett til førtidig tilbakebetaling, vil verken utgjøre et egnet eller effektivt middel til å bringe urimelige avtalevilkår til opphør som artikkel 7 (1) krever.

EU-domstolens konklusjon

Den nasjonale domstolen som vurderer den potensielle urimeligheten av avtalevilkåret om førtidig tilbakebetaling, må også ha anledning til å prøve om den næringsdrivendes utøvelse av sin rett til å kreve kreditten førtidig tilbakekalt er forholdsmessig. Denne vurderingen beror bl.a. på en undersøkelse av forholdet mellom forbrukerens mislighold av avtalen og virkningene som iverksettelse av vilkåret om førtidig tilbakebetaling vil ha, som f.eks. salg av forbrukerens familiebolig uten noen rettslig prosedyre.

Direktiv 93/13/EØF er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XIX og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 (avtaleloven) og lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven).

(C-598/21)

IHT