Sakens bakgrunn

I 2020 vedtok Østerrike en ny lov om kommunikasjonsplattformer (KoPI-G 1) som påla tjenestetilbydere av kommunikasjonsplattformer en rekke regulatoriske plikter overfor østerrikske myndigheter.

I 2021 anmodet selskapene Google Ireland, Meta Platforms Ireland og Tik Tok Technology – som alle er etablert i Irland og som tilbyr kommunikasjonsplattformtjenester i blant annet Østerrike – myndighetene i Østerrike om at de ikke var omfattet av den nye lovens anvendelsesområde. Begrunnelsen for dette var at selskapene allerede var regulert av irske myndigheter. Ifølge selskapene vil det stride mot det EU-rettslige prinsippet om hjemstatstilsyn som kommer til uttrykk i direktiv 2000/31/EF artikkel 3 (1), om disse også skulle ha regulatoriske plikter overfor østerrikske myndigheter. Det østerrikske kommunikasjonstilsynet, KommAustria, mente imidlertid at tjenestene som selskapene tilbød falt inn under lovens anvendelsesområde, og at de derfor var forpliktet til å tilfredsstille lovens krav.

De tre selskapene anla derfor søkmål ved østerrikske domstoler. Søksmålet ble i første instans ansett som ubegrunnet og forkastet uten realitetsbehandling. Selskapene anket saken inn for forvaltningsdomstolen i Østerrike (Vervwaltungsgerichtstof) som forela saken for EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

E-handeldirektivet har som formål å bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte ved at det sikres fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene. Med informasjonssamfunnstjeneste menes enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag, over avstand, og som formidles elektronisk og på individuell anmodning fra en mottaker av tjenester, jf. direktiv 98/34/EF artikkel 2 endret ved direktiv 98/48/EF. Selskap som tilbyr informasjonssamfunnstjenester (EN: «information society service providers») omtales gjerne for ISSP-er. Saksøkerne regnes som tre selvstendige ISSP-er.

Hovedregelen etter e-handelsdirektivet artikkel 3 (2) er at medlemsstatene ikke kan begrense adgangen til å yte informasjonssamfunnstjenester fra en annen medlemsstat. Etter artikkel 3 (1) er utgangspunktet at ISSP-ene kun skal følge de regulatoriske kravene i den medlemsstaten de er etablert i – i dette tilfelle Irland.

Artikkel 3 (4) oppstiller et unntak fra hovedregelen. Etter bestemmelsen kan medlemsstatene treffe tiltak som avviker fra artikkel 3 (2) dersom to kumulative vilkår er oppfylt (bokstav a og b). Etter bokstav a nr. ii må det blant annet et være snakk om et «tiltak (...) overfor en informasjonssamfunnstjeneste».

Spørsmålet som EU-domstolen ble forelagt var om uttrykket et «tiltak (...) overfor en informasjonssamfunnstjeneste» i artikkel 3 (4) bokstav a må tolkes slik at det også omfatter generelle og abstrakte reguleringstiltak overfor en bestemt type informasjonssamfunnstjeneste (her kommunikasjonsplattformtjenester), eller om unntaket kun gjelder i de tilfellene der det har blitt truffet en konkret avgjørelse i en sak mot en konkret og navngitt kommunikasjonsplattform. Grovt sagt spør altså den østerrikske domstolen om unntaket i artikkel 3 (4) også kan anvendes for generell lovgivning.

For det første fremholder EU-domstolen at ordlyden og bruken av entallsform («en informasjonsplattformtjeneste») taler for at unntaket er ment å rette seg mot en bestemt informasjonssamfunnstjeneste levert av en eller flere tilbydere. Generelle og abstrakte tiltak mot en bestemt kategori av informasjonsplattformtjenester, og som får anvendelse på enhver tjenesteytelse innenfor denne kategorien (heretter omtalt som ikke-individualiserte tiltak), synes derfor å falle utenfor ordlyden i artikkel 3 (4) nr. ii. Selv om begrepet «tiltak» isolert sett kan tale for det motsatte, fremholder EU-domstolen at ordlyden totalt sett taler for at ikke-individualiserte faller utenfor unntaket.

For det andre viser EU-domstolen til det andre kumulative vilkåret i artikkel 3 (4) bokstav b som krever at medlemsstaten der ISSP-en er etablert må underrettes om det aktuelle tiltaket. En slik underrettelsesplikt ville blitt praktisk umulig dersom unntaket også skulle gjelde ikke-individuelle tiltak. Dette er fordi det ville vært vanskelig å identifisere alle ISSP-ene som ble omfattet av tiltaket, og dermed også vanskelig å identifisere hvilken medlemsstat disse var etablert i.

For det tredje fremholder EU-domstolen at direktivet er ment til å koordinere samhandelen innenfor dets anvendelsesområde, og at det bygger på prinsippet om hjemstatstilsyn og prinsippet om gjensidig anerkjennelse, jf. C-509/09 eDate Advertising avsnitt 56–59. Formålet med prinsippene er å fremme gjensidig tillit mellom medlemsstatene, effektivt sikre fri utveksling av tjenester og å øke rettssikkerheten for tjenesteytere og tjenestemottakere. En tolkning av artikkel 3 (4) som tillater unntak for ikke-individualiserte tiltak vil bringe disse prinsippene i fare, samt undergrave formålene som disse ønsker å fremme.

Etter dette kommer EU-domstolen til at unntaket i artikkel 3 (4) ikke gjelder for ikke-individualiserte tiltak. Unntak fra direktivets hovedregel kan derfor kun gjøres ved tiltak i en konkret sak mot en navngitt ISSP, forutsatt at vilkårene i artikkel 3 (4) er oppfylt.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2000/31/EF artikkel 3 (4) skal tolkes slik at generelle og abstrakte tiltak mot en bestemt kategori informasjonssamfunnstjenester, og som kommer til anvendelse for alle tjenesteytere innenfor denne kategorien ikke er omfattet av begrepet «tiltak (...) overfor en informasjonssamfunnstjeneste».

Direktiv 2000/31/EF er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XI (Elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester og informasjonssamfunnstjenester), og gjennomført i norsk rett ved lov 23. mai 2003 nr. 35 (ehandelsloven).

EU-domstolens avgjørelse betyr implisitt at den østerrikske loven om kommunikasjonstjenesteplattformer (KoPI-G 1) ikke gjelder for ISSP-er etablert i Irland. I avgjørelsen markerer EU-domstolen et tydelig ønske om et mer fungerende indre marked for digitale tjenester.

Det er mulig å se avgjørelsen som en motreaksjon på den økende tendensen til rettslig fragmentering i medlemsstatene når det kommer til digitale tjenester. Eksempler på denne fremvoksende trenden de siste årene har vært 1) forsøket på å begrense tilgjengeligheten av LGBTQ+-innhold i Ungarn, 2) Tysklands vedtakelse av «Network Enforcement Act» (NetzDG) som pålegger sosiale medieplattformer store bøter dersom de ikke fjerner innhold som fremmer hat, ærekrenkelse og vold, 3) det danske lovforslaget om å pålegge sosiale medier å strengt regulere kommentarfeltene sine og 4) den franske loven om bekjempelse av hatinnhold på internett (Loi Avia). Tendensen har blant annet ført til at EU nylig vedtok forordning (EU) 2022/2065 (DSA) som har til formål å bidra til å styrke det indre marked ved å modernisere og presisere internettbaserte plattformers plikter når det gjelder å fjerne ulovlig innhold. EØS-komiteen har enda ikke besluttet om forordningen skal innlemmes som en del av EØS-avtalen.

Det som også er interessant er at EU-domstolen tidligere har uttalt at forpliktelsene som følger av e-handelsdirektivet artikkel 3, herunder plikten til å respektere hovedregelen om hjemstatstilsyn, er gitt direkte virkning, jf. C-390/18 Airbnb Ireland avsnitt 90. Sett i lys av EU-domstolens avgjørelse i denne saken vil det derfor innebære at generell lovgivning som strider mot e-handelsdirektivet artikkel 3 ikke vil anses bindende for borgerne i den aktuelle medlemsstaten.

(C-376/22)

SB