Sakens bakgrunn

Foretaket Sad Trasporto Locale SpA (STL) har drevet kollektivtransporten i den autonome provinsen Bolzano-Syd-Tirol (Syd-Tirol), bestående av taubaner, kabelbaner og trikker siden 1991. I 2021 bestemte Syd-Tirol seg for å tildele kontrakten for videre drift til foretaket Strutture Trasporto Alto Adige SpA A.G. (STA) gjennom en direktetildeling med hjemmel i kollektivtransportforordningen art. 5 (2). STA er en «intern yter», altså en juridisk selvstendig enhet som kontrolleres av Syd-Tirol.

STL gikk deretter til sak og hevdet at kontraktstildelingen til STA var ulovlig. STL anførte at kollektivtransportforordningen kun gjelder kontrakter som utelukkende gjelder driften av jernbane og andre skinnegående kjøretøy, ikke også taubaner. Dermed skulle kontrakten vært tildelt etter det italienske anskaffelsesregelverket som stiller vilkår STL mener STA ikke oppfylte.

Foreleggende domstol er Consiglio di Stato (øverste forvaltningsdomstol i Italia). Den foreleggende domstolen stiller fire spørsmål, men på grunn av konklusjonen i det første spørsmålet, svarer EU-domstolen kun på første og fjerde spørsmål.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål – forordningens virkeområde

Forordningens virkeområde følger av art. 1 (2). Her står det at forordningen gjelder offentlig persontransport med «[...] jernbane og andre skinnegående transportmidler, samt på vei [...]». Medlemsstatene kan også velge å anvende forordningen på offentlig persontransport på «[...] vannveier og i nasjonale farvann [...]».

Det første spørsmålet er om art. 1 (2) i kollektivtransportforordningen utelukker forordningens anvendelse på kontrakter som blant annet omfatter driften av taubaner.

EU-domstolen bemerker innledningsvis at klare og presise bestemmelser ikke kan tolkes slik at de mister sin virkning. Hvis forståelsen av ordlyden i en bestemmelse er utvilsom, kan EU-domstolen ikke fravike denne, se forente saker C-339/20 og C-397/20 VD og SR avsnitt 71.

Statsstøtte som omfattes av kollektivtransportforordningen må etter art. 9 ikke meldes til EU-kommisjonen. Forordningen gjør dermed unntak fra meldeplikten i TEUV art. 108 (3) (tilsvarende EØS-avtalen art. 62), og må tolkes restriktivt, se Eesti Pagar C-349/17 avsnitt 60 (omtalt i EUR-2019-8-4).

Når det gjelder bestemmelsens ordlyd bemerker EU-domstolen at «jernbane og andre skinnegående transportmidler» ikke defineres i forordningen. Den alminnelig språklig forståelsen av begrepet tilsier imidlertid, ifølge EU-domstolen, at lovgiver har siktet til transportmidler som går på skinner. Taubaner omfattes dermed ikke, noe som også understøttes av at taubaner i forordning (EU) 2016/424 [Taubaneforordningen] nettopp beskrives som noe som henger i tau.

Ettersom art. 1 (2) må tolkes restriktivt, konkluderer EU-domstolen med at bestemmelsen utelukker forordningens anvendelse på kontrakter som omfatter taubaner.

Fjerde spørsmål – det fjerde Altmark-vilkåret

Det fjerde spørsmålet gjelder vurderingen av når godtgjøring til en intern yter utgjør statsstøtte etter TEUV art. 107 (1).

EU-domstolen bemerker innledningsvis at dersom godtgjøring til offentlig persontransport faller utenfor kollektivtransportforordningen (som her), må det vurderes om godtgjøringen utgjør statsstøtte etter TEUV art. 107 (1). I bekreftende fall vil det utløse meldeplikten etter TEUV art. 108 (3).

Det følger av EU-domstolens praksis at ethvert tiltak som direkte eller indirekte gir fordeler til visse virksomheter, eller som gir disse økonomiske fordeler som ikke kunne vært oppnådd under normale markedsvilkår, er å anse som statsstøtte, se C-238/20 Sātiņi-S avsnitt 41 (omtalt i EUR-2022-3-4).

Godtgjøring for leveringen av offentlige tjenester anses imidlertid ikke som statsstøtte dersom fire kumulative vilkår er oppfylt, se C-280/00 Altmark avsnitt 89, 90, 92 og 93 (omtalt i EUR-2003-12-4). Det første Altmark-vilkåret er at foretaket må være pålagt en tjeneste av økonomisk betydning, og disse forpliktelsene må være klart definert. For det andre må kriteriene for beregningen av godtgjøringen være fastlagt på forhånd på en objektiv og gjennomsiktig måte. For det tredje må godtgjøringen ikke overstige utgiftene til oppfyllelsen av forpliktelsene. For det fjerde må godtgjøringens størrelse bestemmes enten etter en offentlig anskaffelsesprosedyre eller på grunnlag av en analyse av omkostningene hos et sammenlignbart veldrevet foretak.

Spørsmålet som ble forelagt for EU-domstolen gjelder spesifikt det fjerde Altmark-vilkåret. Spørsmålet er om det fjerde vilkåret er oppfylt hvis beregningen er basert på kostnadene og godtgjøringen til yteren som tidligere hadde tjenestekontrakten, samt standardparametere for markedet som gjelder for alle operatører i den aktuelle sektoren.

EU-domstolen uttaler seg først om beregningen basert på standardparametere for markedet. En egnet fremgangsmåte for vurderingen av fjerde vilkår er å basere godtgjøringen på gjennomsnittskostnadene til bedrifter, som over flere år i et konkurranseutsatt marked har levert en tjeneste som er sammenlignbar med den aktuelle tjenesten i saken. Det kan antas at denne godtgjøringen er representativ for omkostningene hos et sammenlignbart veldrevet foretak.

EU-domstolen bemerker imidlertid at en slik fremgangsmåte krever at en rekke forutsetninger er oppfylt. For det første må antallet virksomheter i markedet være så stor at gjennomsnittskostnadene til bedriften som anvendes i beregningen faktisk er representativ for markedet. For det andre kan man i beregningen kun ta hensyn til bedrifter som umiddelbart er i stand til å levere tjenestene kontrakten gjelder. Til slutt bemerker EU-domstolen at man ved beregningen av kostnadene for en kontrakt som gjelder forskjellige transportformer, som her trikk, tau- og kabelbane, kan undersøke kostnadene til bedrifter som kun opererer med en enkelt av disse transportformene, og deretter legge kostnadene sammen.

EU-domstolen uttaler seg deretter om beregning basert på kostnadene og godtgjøringen til yteren som tidligere hadde tjenestekontrakten. Her bemerker EU-domstolen at det fjerde Altmark-vilkåret ikke utelukker at man anvender den tidligere tjenesteyterens omkostninger som grunnlag, så lenge den tidligere virksomheten var typisk og veldrevet.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at taubaner ikke omfattes av kollektivtransportforordningen. Dermed må kontrakter som omfatter driften av taubaner vurderes etter TEUV art. 107 (1), og eventuelt meldes til EU-kommisjonen etter TEUV art. 108 (3). EU-domstolen utbroderer det fjerde Altmark-vilkåret, og tydeliggjør at beregningen kan gjøres basert på omkostningene til en tidligere leverandør, samt en sammenligning av kostnadene ellers i markedet.

Rådets og Parlamentets forordning (EF) nr. 1370/2007 (kollektivtransportforordningen) er gjennomført i norsk rett ved forskrift 17. desember 2010 nr. 1673 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 4a (forordning (EF) nr. 1370/2007) om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og nr. 1107/70. TEUV art. 107 (1) og 108 (3) tilsvarer henholdsvis art. 61 og 62 i EØS-avtalen.

(C-186/22)

SJJG