Sakens bakgrunn

Sjåfører i det offentlige transportselskapet Azienda regionale sarda trasporti («Arst») krever erstatning og/eller godtgjørelse for ikke avholdt hviletid og overtidsarbeid. Førerne hevder de ikke fikk hvileperiode som definert i artikkel 4 bokstav h, og at summen av kjøretid i løpet av to påfølgende uker oversteg den lovpålagte grensen etter artikkel 6 (3). Arst anfører at forordningen ikke får anvendelse i saken på grunn av lengden på rutene til førerne, foruten et par arbeidsvakter. Kassasjonsdomstolen Corte suprema di cassazione har forelagt saken for EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Kjøretøyer som brukes til persontransport i rute, og der rutens lengde ikke overstiger 50 kilometer, er unntatt forordningens virkeområde etter artikkel 3 bokstav a. Spørsmålet er om uttrykket «rutens lengde [som] ikke overstiger 50 kilometer» i artikkel 3 bokstav a skal tolkes slik at det dekker kjørerutens lengde i kilometer som transportforetaket har fastsatt på forhånd, eller den strekningen som føreren faktisk har kjørt.

Siden uttrykket «rutens lengde» ikke er definert i forordningen, må det tolkes ved hjelp av alminnelig språkbruk, kontekst og formål.

En vanlig forståelse av ordet «lengde» er en kjørerute eller en strekning som følges eller skal følges, og som forbinder et avreisested med et ankomststed. Ordet «rute» tilsier at det er en ubrutt linje som forbinder avreisested med ankomststed. Ordlyden i artikkel 3 bokstav a viser derfor til en konkret avstand som tilbakelegges eller som skal tilbakelegges fra avreisested til ankomststed – ikke til den avstand som faktisk blir kjørt av føreren i løpet av arbeidsvakten eller fra avreisestedet, se C-13/21 Pricoforest avsnitt 24.

Etter artikkel 4 bokstav n innebærer uttrykket «persontransport i rute» regelmessig transport av passasjerer langs bestemte ruter der passasjerene tas opp og slippes av ved stoppesteder som er fastsatt på forhånd, se forordning (EF) nr. 1073/2009 artikkel 2 (2). At det dreier seg om bestemte ruter, utelukker ifølge EU-domstolen at det skal tas hensyn til den faktiske avstanden som føreren har kjørt.

Andre spørsmål

Spørsmålet er om artikkel 2 (1) bokstav b i sammenheng med artikkel 3 bokstav a, skal tolkes slik at forordningen gjelder for all persontransport utført av virksomheter, selv om kjøretøyene som brukes til rutetransport hovedsakelig benyttes på strekninger som er under 50 km, men av og til også overstiger 50 km. Det er et spørsmål om forordningen gjelder for slik blandet persontransport.

Etter artikkel 2 (1) b) får forordningen anvendelse på persontransport på vei med kjøretøy bygget for eller permanent tilpasset transport av mer enn ni personer, og som er beregnet brukt til dette formål. Etter artikkel 3 bokstav a får forordningen likevel ikke anvendelse på kjøretøy som brukes til persontransport i rute, når rutens lengde ikke overstiger 50 kilometer. Unntak skal tolkes strengt, slik at det ikke får virkning utover det som er nødvendig for å sikre beskyttelsen av de interesser unntaket tilsikter, se C-906/19 Ministere public avsnitt 33. På grunn av unntakets ordlyd, mener EU-domstolen at den uttrykkelig utelukker at forordningen skal gjelde slik blandet persontransport.

Tredje spørsmål

Det tredje spørsmålet gjelder hva slags arbeid som inngår i uttrykket «kjøretid» i artikkel 6 (3) som fastsetter en øvre grense på 90 timer som en fører kan arbeide i en periode på to uker. Spørsmålet er om uttrykket «[s]ammenlagt kjøretid i løpet av to på hverandre følgende uker» i artikkel 6 (3), også omfatter «annet arbeid» i henhold til artikkel 4 bokstav e, jf. artikkel 6 (5).

Ordet «kjøretid» i artikkel 4 bokstav j er definert noe ulikt i språkversjonene. I bl.a. tysk, engelsk og fransk språkversjon defineres kjøretid som varigheten av de kjøreaktiviteter som er oppregnet i overensstemmelse med forordning (EU) nr. 165/2014 (fartsskriverforordningen). I den italienske språkversjonen forstås kjøretid tilsvarende som «kjøreperiode» i artikkel 4 q). EU-domstolen finner at både kjøretid og kjøreperiode viser til tidsrommet føreren bruker på å kjøre, selv om førstnevnte kun viser til registrert tid.

Uttrykket «annet arbeid» i artikkel 4 bokstav e sikter til alle aktiviteter, unntatt kjøring, som er definert som arbeidstid i direktiv 2002/15/EF artikkel 3 a) nr. 1. Arbeidstid defineres der som «den tida som går med til all transportverksemd på veg». Ved å se hen til den ikke uttømmende listen over eksempler av aktiviteter som utgjør annet arbeid i artikkel 3 a) nr. 1, finner EU-domstolen at begrepene «kjøretid» og «kjøreperiode» kun omfatter kjøreaktiviterer, og ikke alle andre aktiviteter som utgjør «annet arbeid» i artikkel 4 bokstav e. Når summen av kjøretid i artikkel 6 (3) skal legges sammen, skal det alene tas hensyn til de tidsperioder som føreren bruker på å kjøre og som omfattes av forordningens anvendelsesområde.

EU-domstolens konklusjon

Uttrykket «rutens lengde» i artikkel 3 bokstav a skal tolkes slik at det dekker kjørerutens lengde som fastsatt av transportforetaket.

Artikkel 2 (1) bokstav b, sammenholdt med artikkel 3 bokstav a, skal tolkes slik at forordningen kun gjelder der rutens lengde overstiger 50 kilometer.

Artikkel 6 (3) skal tolkes slik at det kun omfatter «kjøretid» som definert i forordningen artikkel 4 j). Aktiviteter som utgjør «annet arbeid» etter artikkel 4 j) omfattes ikke.

Forordning (EF) nr. 561/2006 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. juli 2007 nr. 877 om kjøre- og hviletid og fartsskriver for vegtransport i EØS.

(C-477/22)

IHT