Sakenes bakgrunn

EU-domstolen avsa 23. november 2023 dom i to saker om statsstøtte gitt av henholdsvis Sverige og Frankrike, C-209/21 P og C-210/21 P. Støttemottakerne var flyselskaper med lisens til ruteflyginger gitt etter forordning (EF) nr. 1008/2008 om felles regler for drift av lufttrafikk i Fellesskapet artikkel 3.

Støttetiltakene hadde blitt meldt til Europakommisjonen i henhold til TEUV artikkel 108 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 62). Europakommisjonen konstaterte at tiltakene utgjorde statsstøtte, men fant at den svenske støtten kunne anses forenlig med det indre marked etter TEUV artikkel 107 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 61), tredje ledd bokstav b, og at den franske var forenlig med det indre marked etter TEUV artikkel 107 annet ledd bokstav b.

Ryanair brakte disse vedtakene inn for Retten (førsteinstans i EUs domstolssystem), og anførte forgjeves i begge sakene at det forelå nasjonalitetsbestemt forskjellsbehandling, ulovlige hindringer for fri bevegelighet for tjenesteytelser, vesentlige skjønnsmangler og saksbehandlingsfeil, se T-238/20 og T-259/20. Ryanair anket Rettens avgjørelse til EU-domstolen. Der ble temmelig like innsigelser reist mot Rettens avgjørelser, og med samme resultat. Dommene kaster lys over hjemmelen i TEUV artikkel 107 tredje ledd bokstav b til å dispensere fra statsstøtteforbudet (C-209/21 P), og over unntaket i TEUV artikkel 107 annet ledd bokstav b fra det samme forbudet (C-210/21 P). Det er disse sidene ved dommene som blir omtalt nærmere i det følgende.

EU-domstolens vurdering

C-209/21 P – den svenske ordningen

Det svenske støttetiltaket var en lånegarantiordning til fordel for flyselskaper med lisens til ruteflyginger gitt av svenske myndigheter. Siktemålet med ordningen var å sikre selskapene tilstrekkelig likviditet til å overleve covid-19-pandemien og å sikre kontinuitet i aktivitetene under og etter pandemien. Ordningen var utformet slik at alle som hadde lisens gitt etter artikkel 3 i forordning (EF) nr. 1008/2008 var omfattet, med unntak av selskap med charterpassasjerflyginger som hovedaktivitet. Europakommisjonen vurderte støtteordningen i lys av sin meddelelse 19. mars 2020 om «midlertidige rammebestemmelser for statslige foranstaltninger til støtte for økonomien under det nuværende covid-19-udbrud». Et vilkår for lisens etter forordning (EF) nr. 1008/2008 artikkel 3 er at «hovedforetaket» («principal place of business») ligger i den stat som gir lisens, og forordningen krever at lisensstaten holder øye med den finansielle situasjonen hos lisenshaver. Europakommisjonen konstaterte at avgrensningen av de støtteberettigete sikret at disse hadde en tilknytning til Sverige, fylte viktige samfunnsfunksjoner, og at ordningen var nødvendig, egnet og forholdsmessig for å avhjelpe alvorlige forstyrrelser i svensk økonomi.

Ved behandlingen av Ryanairs anførsel om at støtteordningen var i strid med forbudet mot nasjonalitetsbestemt forskjellsbehandling, påpeker EU-domstolen at TEUV art. 18 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 4) bare kommer til anvendelse der traktaten ikke inneholder særlige bestemmelser om forbud mot forskjellsbehandling. Det følger av selektivitetskravet at statsstøtteforbudet er et forbud mot forskjellsbehandling. Unntakene fra statsstøtteforbudet er dermed slike «særlige bestemmelser» TEUV art. 18 sikter til. Den forskjellsbehandling som ligger i at bare selskap med lisens gitt av svenske myndigheter var omfattet av ordningen, var dermed ikke en forskjellsbehandling TEUV art. 18 rammer. I forlengelsen av dette ligger at utformingen av ordningen ikke skal vurderes mot reglene om fri bevegelighet for tjenester.

C-210/21 P – den franske ordningen

Det franske støttetiltaket besto i en utsettelse av plikten til å betale nærmere angitte avgifter, og fordeling av avgiftsbetalingen over lengre perioder. Som den svenske ordningen, var også den franske avgrenset slik at støttemottakerne var selskaper med lisens gitt etter forordning (EF) nr. 1008/2008 artikkel 3. Siktemålet med ordningen var som med den svenske, å sikre selskapene tilstrekkelig likviditet.

Europakommisjonen fant at covid-19-pandemien var en «usedvanlig hendelse», slik at spørsmålet var om støtten – avgiftslettelsene – hadde som formål å bøte på skader som skyldtes pandemien. Dette fant Europakommisjonen at var tilfellet, og EU-domstolen ga sin tilslutning til dette.

EU-domstolens konklusjon

I begge sakene forkastes anken.

TEUV artikkel 107 svarer til EØS-avtalen artikkel 61, og forordning (EF) nr. 1008/2008 er gjennomført i norsk rett ved forskrift 12. august 2011 nr. 833 om lufttransporttjenester i EØS. Avgjørelsene kaster lys over forholdet mellom statsstøttereglene og andre regler om det indre marked, og er i tillegg en påminnelse om at statsstøtteforbudet ikke er uten unntak.

(C-209/21 P og C-210/21 P)

FA