Sakens bakgrunn

BU var ansatt i den italienske kommunen Copertino fra 1. februar 1992 til 1. oktober 2016. Da BU frivillig fratrådte stillingen, hadde han opparbeidet seg 79 betalte feriedager som han ikke hadde benyttet seg av.

BU mente at han hadde rett til å få økonomisk godtgjørelse for disse feriedagene, noe kommunen var uenig i. Kommunen viste til den italienske loven for offentlig ansatte som, med noen unntak, forbyr økonomisk kompensasjon for feriedager som ikke er benyttet. BU anla deretter sak for Tribunale di Lecce (førsteinstansen i Lecce) med påstand om at dette forbudet var i strid med EU-retten, som forela spørsmålet for EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

Det følger av arbeidstidsdirektivet artikkel 7 at medlemsstatene skal treffe tiltak for å sikre at arbeidstakeren får en årlig betalt ferie på minst fire uker, og at denne minsteperioden ikke kan byttes med økonomisk godtgjørelse med mindre arbeidsforholdet tar slutt. Retten til ferie er også sikret gjennom charteret artikkel 31 (2).

Spørsmålet som ble forelagt EU-domstolen var om det italienske forbudet mot økonomisk godtgjørelse av feriedager er i strid med arbeidstidsdirektivet artikkel 7 sammenholdt med charteret artikkel 31 (2).

EU-domstolen starter med å presisere at arbeidstidsdirektivet artikkel 7 (2) bare setter som vilkår for økonomisk godtgjørelse at arbeidsforholdettar slutt. Det er derfor ikke relevant hvordan arbeidsforholdet tar slutt. At BU frivillig sa opp stillingen sin, har derfor ingen betydning, jf. C-341/15 Maschek avsnitt 28–29.

Formålet med bestemmelsen er at en arbeidstaker som ikke har vært i stand til å avholde hele sin årlige ferie før arbeidsforholdets opphør, likevel får økonomisk godtgjørelse for den ubenyttede ferien. Bestemmelsen er derfor til hinder for nasjonale forbud mot å godtgjøre arbeidstakere som ikke har vært i stand til å avholde hele ferien sin før arbeidsforholdets opphør på grunn av forhold han eller hun ikke har innflytelse på, som eksempel sykdomsfravær, jf. C-684/16 Max-Planck-Gesellschaft avsnitt 24.

Hovedregelen etter artikkel 7 (2) er imidlertid at arbeidsgiver ikke kan erstatte arbeidstakers rett til fire ukers ferie med økonomisk godtgjørelse. Dette er for å sikre at retten til ferie skal være reell, og at arbeidstaker ikke blir utsatt for press fra arbeidsgiver. Bestemmelsen er derfor ikke prinsipielt i veien for nasjonal lovgivning som bestemmer at retten til ferie går tapt dersom arbeidstakeren har hatt en faktisk og reell mulighet til å gjøre bruk av ferien, men likevel ikke har gjort det, jf. Max-Planck-Gesellschaft avsnitt 35.

EU-domstolen fremhever at det er opp til den forleggende rett å vurdere om BU har hatt en slik faktisk og reell mulighet til å benytte ferien sin. Hensynet til effektiv beskyttelse av rettighetene etter arbeidstidsdirektivet artikkel 7 og charteret artikkel 31 (2) innebærer at det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at arbeidstaker har hatt en slik faktisk og reell mulighet, jf. Max-Planck-Gesellschaft avsnitt 45–46.

For det første må arbeidsgiveren bevise at arbeidstakeren, med full forståelse av konsekvensene det medfører, har unnlatt å avholde ferie. For det andre må arbeidsgiveren bevise at arbeidstakeren faktisk har vært i stand til å ta ferie som er egnet til å sikre ferieformålene (se mer om disse formålene i C-206/22 Sparkasse Südpfalz omtalt i EUR-2024-1-3), og at arbeidsgiveren har oppfordret til dette. Dersom arbeidsgiver – i denne saken Copertino kommune – ikke klarer å bevise dette, vil manglende økonomisk godtgjørelse av ubenyttede feriedager være i strid med arbeidstidsdirektivet artikkel 7.

EU-domstolens konklusjon

Arbeidstidsdirektivet artikkel 7 og Charteret artikkel 31 (2) skal tolkes slik at de er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter et forbud mot økonomisk godtgjørelse for ubenyttede opptjente betalte feriedager ved fratreden, forutsatt at arbeidsgiver ikke har godtgjort at grunnen til at arbeidstakeren ikke har benyttet seg av ferien skyldes forhold han selv har innflytelse på.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida [Arbeidstidsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII om Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner. I norsk rett reguleres retten til kompensasjon for ikke avholdt ferie av lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie [ferieloven] § 14, som gir rett til erstatning for ikke-avviklet ferie.

(C-218/22)

SB