Sakens bakgrunn

En forbruker inngikk en forbrukerkredittavtale på 50 000 tsjekkiske kroner (ca. 23 000 NOK) med et selskap som senere ble kjøpt av EC Financial Services (EC). Forbrukeren gjorde opp kredittavtalen uten innvendinger, og overførte eventuelle krav til selskapet Nárokuj.

Nárokuj har gått til sak mot EC, og mener at avtalen er ugyldig fordi kredittgiveren ikke oppfylte plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. EC er uenig, og mener at direktivet uansett ikke får anvendelse ettersom kravet nå eies av et selskap.

Saken står for Okresní soud Praha-západ (førsteinstans i Vest-Praha), som spør om formålet med forbrukerkredittdirektivet er å sanksjonere kredittgivere for mangelfull vurdering av forbrukerens kredittverdighet, selv i tilfeller der forbrukeren har gjort opp kreditten og heller ikke har hatt innvendinger mot avtalen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen bemerker innledningsvis at direktivets anvendelse ikke avhenger av partene i den aktuelle tvisten, men av avtalepartene, se C-383/18 Lexitor avsnitt 20 (omtalt i EUR-2020-2-5). Avtalen er inngått mellom en forbruker og en kreditor, med den konsekvens at direktivet kommer til anvendelse.

Er et brudd på plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet i artikkel 8 rettet opp ved at forbrukeren gjør opp kreditten uten innvendinger?

EU-domstolen slår fast at ordlyden i artikkel 8 (1) klart oppstiller et krav om at kredittgiver må vurdere forbrukerens kredittverdighet før inngåelse av en kredittavtale, se C-449/13 CA Consumer Finance avsnitt 45. Plikten er ment å holde kreditorer ansvarlige og forhindre at det gis kreditt til forbrukere som ikke er kredittverdige, se CA Consumer Finance avsnitt 35.

EU-domstolen bemerker at formålet med kreditors vurderingsplikt først og fremst er å redusere risikoen for uhåndterbar gjeld og personlig konkurs. For det andre er ansvarliggjørelse av kreditorer og forebyggelse av uansvarlig utlånspraksis nødvendig for et velfungerende kredittmarked. Det doble formålet er uavhengig av den enkelte forbruker. Den omstendighet at forbrukeren gjør opp kreditten uten innvendinger, er derfor uten betydning.

Enhver annen tolkning ville slik EU-domstolen ser det oppmuntre til manglende oppfyllelse av kreditors vurderingsplikt, og føre til at bestemmelsen mister sin reelle virkning.

Er sanksjonene i tsjekkisk lov i tråd med direktivets artikkel 23?

Ifølge tsjekkisk lov kan brudd på plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet sanksjoneres ved at kredittavtalen blir ugyldig, noe som medfører at kredittgiveren mister retten til den avtalte renten.

Det følger av direktivets artikkel 23 at medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner ved overtredelse av de nasjonale bestemmelsene som vedtas i henhold til direktivet.

EU-domstolen bemerker at sanksjonsreglene må fastsettes slik at sanksjonene er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende, se C-303/20 Ultimo Portfolio Investment avsnitt 30. Sanksjonenes alvorlighet må altså stå i forhold til overtredelsen, og virke reelt avskrekkende uten å gå ut over det som er nødvendig for å nå formålene med artikkel 8, se C-679/18 OPR-Finance avsnitt 26. Når flere tiltak er like egnet til å oppnå målene i direktivet, bør det minst restriktive tiltaket velges, se C-452/20 avsnitt 37 og 38.

I lys av dette doble formålet til artikkel 8, kan brudd på forpliktelsen etter artikkel 23 sanksjoneres ved at kredittgiverens rett til renter blir inndratt, se Ultimo Portfolio Investment avsnitt 39 og 40. Å kreve at forbrukeren har blitt skadelidende, ville nettopp oppmuntret kredittgivere til å bryte plikten.

EU-domstolen bemerker avslutningsvis at selv om det at avtalen blir ugyldig og rentene må tilbakebetales til forbrukeren utvilsomt kan ha alvorlige konsekvenser for kredittgivere, betyr ikke det nødvendigvis at sanksjonen er uforholdsmessig.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at forbrukerkredittdirektivet ikke forhindrer at kredittgiveren, når denne har forsømt sin plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, i samsvar med nasjonal rett kan bli sanksjonert ved at avtalen blir ugyldig og ved tap av retten til avtalte renter, selv om avtalen er gjensidig oppfylt og forbrukeren ikke har blitt skadelidende.

Direktiv 2008/48/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven).

(C-755/22)

SJJG