Sakens bakgrunn

Saken gjelder to arbeidstakeres (A og B) lønnskrav mot bemanningsforetaket Saga Subsea, som blant annet leier ut arbeidskraft til virksomheter på land, offshore og til oppdrag på skip. A var ansatt i Saga Subsea som «ROV Supervision Offshore», mens B var ansatt som «Rigger/Mekaniker». Lønnskravene til A og B stammer hovedsakelig fra perioder de har vært utleid til Deep Ocean AS, DOF Subsea AS og Reach Subsea AS til arbeid på såkalte «flerbruksfartøy» i offshorenæringen.

A og Bs krav om etterbetaling er begrunnet i arbeidsmiljøloven § 14-12a bokstav f som krever at utleid arbeidstaker minst skal sikres de samme lønnsvilkår som dersom vedkommende hadde vært fast ansatt hos innleieselskapet (heretter likebehandlingsprinsippet). Det var klart at innleieselskapenes egne ansatte i samme stillingskategori hadde bedre lønnsbetingelser enn A og B.

Spørsmålet for lagmannsretten var om likebehandlingsprinsippet i arbeidsmiljøloven § 14-12a gjelder for arbeidstakere som er utleid til innleieselskaper med virksomhet på fartøy i offshorenæringen.

Arbeidsmiljøloven gjennomfører vikarbyrådirektivet, og lagmannsretten knytter derfor noen kommentarer til dette i vurderingen av rettsspørsmålet.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten starter med å presisere at vikarbyrådirektivet etter sin ordlyd ikke er avgrenset mot sjøfartsforhold. Bakgrunnen for at direktivet ikke har ført bestemmelser i norsk rett som etablerer et likebehandlingsprinsipp for utleid arbeid til skip, skyldes departementets forståelse av direktivets praktiske og naturlige virkeområde.

«Sjøfart, fangst og fiske» er unntatt fra arbeidsmiljølovens virkeområde, jf. § 1-2 (2) bokstav a. For regler om stillingsvern for dem som har sitt arbeid om bord på norske skip, gjelder skipsarbeiderloven, der det ikke gjelder et tilsvarende likebehandlingsprinsipp. Som det fremgår av virkeområdeforskriften er det «lovgivers intensjon at en arbeidstaker enten omfattes av skipsarbeidsloven eller av arbeidsmiljøloven, og at ingen arbeidstakere skal komme i den situasjonen at ingen vernelovgivning gjelder». Spørsmålet for lagmannsretten var følgelig om A og Bs arbeid offshore var omfattet av arbeidsmiljøloven eller skipsarbeiderloven.

Etter lagmannsrettens syn må dette spørsmålet avgjøres konkret. Etter en vurdering av det overordnede verneformålet i arbeidsvernlovgivningen, ordlyden i de to lovene med tilhørende forskrifter, og systemhensyn, konkluderer lagmannsretten med at arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse på A og Bs arbeid på flerbruksfartøyene.

Først etter å ha konkludert, uttaler lagmannsretten at tolkningen også har støtte i EØS-loven § 2 som fastslår at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen i tilfelle konflikt skal «gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold». Lagmannsretten uttaler at vikarbyrådirektivet, som nevnt innledningsvis, ikke inneholder noen unntak for særskilte næringsområder, og at bestemmelsene om virkeområde i lover som verner arbeidstakere, må tolkes i samsvar med dette.

Når det gjelder den konkrete utmålingen av erstatningskravet kom lagmannsretten til at A og Bs krav var vesentlig lavere enn de opprinnelig krevde, slik at disse kun får delvis medhold.

Lagmannsrettens konklusjon

A og B får delvis medhold.

Direktiv 2008/104/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner) og gjennomført i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) og forskrift 11. januar 2013 nr. 33 om innleie fra bemanningsforetak.

Dette er andre gang denne saken går for Gulating lagmannsrett. Opprinnelig avsa lagmannsretten dom i saken 4. mai 2023 (LG-2022-124221-1), men dommen ble opphevet og henvist til ny behandling i lagmannsretten av Høyesterett, se HR-2023-1860-U. Dommen ble opphevet som følge av at lagmannsretten i sin første dom ikke hadde tatt stilling til Saga Subseas anførsel om rammeforskriften § 4.

I lagmannsrettens drøftelse av rettsspørsmålet i saken, får EØS-retten en tilbaketrukken rolle. Selv om lagmannsretten innleder med å vise til at vikarbyrådirektivet etter sin ordlyd ikke er avgrenset mot sjøfartsforhold, løser lagmannsretten spørsmålet ved hjelp av en tolkning av arbeidsmiljøloven, skipsarbeiderloven og tilhørende forskrifter. Først etter å ha konkludert basert på disse nasjonale kildene, viser lagmannsretten til at tolkningsalternativet er det eneste som vil være i tråd med vikarbyrådirektivet. Lagmannsretten bruker altså EØS-retten for å konsolidere tolkningen den har kommet fram til ved hjelp av andre rettskilder.

En kan stille spørsmålstegn ved om en slik metodisk tilnærming til EØS-retten er hensiktsmessig. I boken «Internasjonalisering og juridisk metode» (2. utgave) tar Arnesen og Stenvik til orde for en annen fremgangsmåte ved løsning av rettsspørsmål som berører folkeretten, enn den lagmannsretten her tar i bruk. Arnesen/Stenvik foretrekker at domstolen «først tolker den internasjonale regelen, og dermed klarlegger de folkerettslige kravene til norsk rett, for deretter å konfrontere tolkningsresultatet med de nasjonale rettskildefaktorene» (s. 71). Dersom lagmannsretten hadde klarlagt tydeligere den EØS-rettslige regelen, i tråd med fremgangsmåten Arnesen/Stenvik anbefaler, kunne den enkelt konkludert med at vikarbyrådirektivets løsning også må være løsningen etter norsk rett. Begrunnelsen er da at arbeidsmiljøloven må forstås i tråd med vikarbyrådirektivet, og at denne løsningen må gis forrang for den løsningen som følger av bestemmelser som begrenser arbeidsmiljølovens virkeområde, jf. EØS-loven § 2.

En mulig måte å forstå lagmannsretten på er at den innledningsvis tar utgangspunkt i at arbeidsmiljøloven – som gjør unntak for visse næringer – representerer en feilaktig implementering av vikarbyrådirektivet, og at det tilsynelatende er en direkte konflikt mellom løsningen som følger av direktivet, og løsningen som følger av den norske loven som forsøker å gjennomføre det. I et slikt tilfelle fremgår det av Rt-2000-1811 (Finanger I) at norsk lov «så vidt mulig» skal tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Lagmannsrettens tolkning av arbeidsmiljøloven, skipsarbeiderloven og tilhørende forskrifter kan derfor forstås som et forsøk på å komme fram til en EØS-konform tolkning og unngå konflikt. En slik lesning av dommen er derimot ikke forenlig med lagmannsrettens henvisning til EØS-loven § 2. Denne bestemmelsen gir anvisning på at lover som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre norske bestemmelser. Bestemmelsen regulerer følgelig ikke situasjonen der det tilsynelatende er direkte konflikt mellom direktivet og den norske loven som gjennomfører direktivet.

(LG-2022-124221-2)

SB