Sakens bakgrunn

A jobber offshore som brønnservicespesialist for petroleumsselskapet Weatherford Norge AS. I henhold til brønnserviceavtalen inngår A i en turnus der han må være disponibel for oppdrag i fire uker, før han så har fire uker fri. Avtalen innebærer at A i utgangspunktet må jobbe nattskift 50 til 70 % av disponibelperioden.

Etter et hjerteinfarkt i 2020 frarådet fastlegen A å jobbe nattskift. A søkte derfor om fritak fra nattarbeid hos Weatherford, og fikk i første omgang innvilget dette. Senere søknader ble avslått, men Weatherford sørget likevel for at A ikke må jobbe nattskift.

Avslagene brakte A inn for Tvisteløsningsnemnda, hvor han ikke fikk medhold. Han tapte også i tingretten og lagmannsretten.

Høyesteretts vurdering

Det følger av aml. § 1-3 (1) at loven gjelder for petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. Lovens § 10-11 forbyr i utgangspunktet nattarbeid, men det er i medhold av § 1-3 (3) gjort unntak for nattarbeid på sokkelen.

Lovens § 10-2 (2) gjelder likevel. Bestemmelsen oppstiller tre kumulative vilkår for rett til fritak fra nattarbeid. Arbeidstakeren må arbeide «regelmessig ... om natten», ha behov for fritak av «helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner», og fritaket må kunne gjennomføres «uten vesentlig ulempe» for virksomheten.

Ettersom partene var enige i at de to første vilkårene var oppfylt, var det sentrale spørsmålet om det siste vilkåret var oppfylt.

Høyesteretts flertall (4-1) oppsummerer den generelle vurderingen slik:

«[...] når det – som i saken her – dreier seg om alvorlige og potensielt livstruende helseproblemer, må det innebære at terskelen er høy for at ulempene for virksomheten må regnes som vesentlige. Også da må det imidlertid ha betydning i ulempevurderingen om det foreligger annet ledig dagarbeid i virksomheten som arbeidstakeren er kvalifisert for. Ulemper for de øvrige ansatte ved å måtte overta de vaktene som fritaket gjelder, og for bedriften i oppsett av arbeidsplaner som gjør det mulig fortsatt å utføre oppdragene, er også relevante dersom de går ut over det som nærmest alltid vil oppstå.»

Høyesterett bemerker innledningsvis at As helse ikke bare medfører at det andre vilkåret i § 10-2 (2) er oppfylt, men også hever terskelen for hva som utgjør vesentlig ulempe.

Det forelå også annet ledig dagarbeid i virksomheten som A var kvalifisert for. Weatherford hadde tilbudt A arbeid på land, men A avviste dette, da det ville føre til lavere lønn og tap av forsikringen for «loss of licence», som innebærer at man får utbetaling dersom man mister helsesertifikatet for arbeid offshore.

Ulempene for de øvrige ansatte ved å måtte overta nattvaktene var også store. Flere andre ansatte hadde søkt om færre nattskift grunnet helsemessige årsaker, og det ville gå ut over disse hvis A fikk fritak for nattarbeid.

Weatherfords oppdragsgivere stiller store krav til Weatherfords fleksibilitet, og fritak fra nattarbeid ville gjøre det vanskelig å sette opp arbeidsplaner for oppdragene.

Flertallet konkluderer med at et fritak fra nattarbeid for A knyttet til offshorearbeidet vil innebære «vesentlig ulempe» for virksomheten.

Arbeidsmiljøloven § 10-2 (2) skal gjennomføre Norges forpliktelser etter artikkel 9 nr. 1 bokstav b i arbeidstidsdirektivet. Det følger av direktivbestemmelsen at medlemsstatene skal gjøre det som er nødvendig for at «nattarbeidarar som lir av helseproblem som påviseleg har samanheng med at dei utfører nattarbeid, om mogleg vert overførde til eit dagarbeid som dei er skikka til».

Spørsmålet er hvilken betydning denne bestemmelsen har for tolkningen av aml. § 10-2 (2). Under dette spørsmålet delte Høyesterett seg 4-1.

Flertallet mener at den norske lovbestemmelsen gir arbeidstakere bedre vern enn direktivet krever. Dette begrunner de for det første med at aml. § 10-2 (2) ikke kun dekker fritak fra nattarbeid av helsemessige grunner, som er det direktivet krever, men også av sosiale eller andre vektige velferdsgrunner. For det andre tolker flertallet loven slik at den gir arbeidstakeren krav på å fortsette i sitt vanlige arbeid, men uten nattarbeid, noe direktivet ikke gir.

Mindretallet er enig i at aml. § 10-2 (2) har et videre virkeområde enn det som er påkrevd etter direktivet. Når det gjelder flertallets andre poeng, mener mindretallet at hverken lovens ordlyd eller forarbeider tilsier at bestemmelsen gir arbeidstakeren rett til fortrinnsvis å fortsette i sitt vanlige arbeid.

Vilkåret for fritak i aml. § 10-2 (2) er at det kan gjennomføres «uten vesentlig ulempe» for virksomheten, mens direktivet krever at man overføres til dagarbeid «om mogleg». Spørsmålet blir dermed hvilken betydning formuleringen «om mogleg» har for hvordan uttrykket «vesentlig ulempe for virksomheten» skal forstås.

Flertallet mener at spørsmålet ikke kommer på spissen, siden loven uansett gir bedre vern enn det direktivet gjør. Mindretallet er uenig i dette, tvert imot mener han at «vesentlig ulempe» åpner for at virksomheter kan nekte fritak for nattarbeid i flere tilfeller enn der de må gi fritak så lenge det er «mogleg». En slik tolkning ville imidlertid vært i strid med direktivet. Mindretallet mener derfor at «uten vesentlig ulempe» må tolkes enhetlig og direktivkonformt med direktivets «om mogleg».

Mindretallet konkluderer med at det ikke kan utledes av direktivet at arbeidstakeren har rett til fortrinnsvis å fortsette i sitt vanlige arbeid, og at loven heller ikke stiller strengere krav enn direktivet til det dagarbeidet som tilbys arbeidstakeren. Et tilbud om overføring til dagarbeid som arbeidstakeren er kvalifisert for, er dermed tilstrekkelig for å oppfylle forpliktelsen etter arbeidsmiljøloven § 10-2 (2). Den type omfattende ulempevurdering som flertallet gjorde, er da unødvendig.

Høyesteretts konklusjon

Både flertallet og mindretallet kommer til at anken må forkastes.

Kjernen for særmerknaden ligger i flertallets vurdering av at arbeidsmiljøloven § 10-2 (2) innebærer at arbeidstakeren fortrinnsvis kan fortsette i sitt vanlige arbeid, bare uten nattskift, men forstår loven slik at det er tilstrekkelig å tilby overføring til dagarbeid som arbeidstakeren er kvalifisert for. Mindretallets tolkning er da i tråd med det direktivet krever, men flertallets tolkning gir arbeidstakere i denne kontekst et bedre vern.

Den andre begrunnelsen for flertallets standpunkt om at loven gir «bedre arbeidstakervern» er at den gir rett til dagarbeid i flere situasjoner enn direktivet gjør, dvs. også der behovet skyldes sosiale eller andre vektige velferdsgrunner. Mindretallet sier kun at lovgiver har valgt å gi arbeidsmiljøloven § 10-2 annet ledd et «videre virkeområde» enn det som er påkrevd etter direktivet. For arbeidstakeren i denne situasjonen, som av helsemessige årsaker krever fritak fra nattarbeid, gir norsk lov ikke bedre vern. Hvorvidt det er korrekt av flertallet å bruke dette som begrunnelse for å løsrive seg fra direktivet er derfor tvilsomt.

Når det gjelder EØS-avtalens rekkevidde, uttaler Høyesterett følgende: «Siden arbeidstidsdirektivet artikkel 9 nr. 1 bokstav b er gjennomført i arbeidsmiljøloven § 10-2 annet ledd som gjelder både på norsk territorium og på norsk kontinentalsokkel, er det heller ikke nødvendig å gå nærmere inn på i hvilken grad EØS-avtalen gjelder på kontinentalsokkelen». Hvorvidt EØS-avtalen gjelder på kontinentalsokkelen er senest drøftet i artikkelen «EØS-avtalen og kontinentalsoklene» av Bekkedal og Andenæs, Lov og Rett Vol 63, 2024 s. 7-33.

(HR-2024-423-A)

SJJG