Sakens bakgrunn

Saken gjelder den nederlandske statsborgeren WU, som fikk avslått søknad om fornyelse av førerkort i vognklasse C og CE, som gjelder henholdsvis motorvogner på 3500 kg og lastebiler, i både 2017 og 2019. Avslagene ble begrunnet med at førerkortdirektivet 2006 etter en endring i 2009 oppstiller minimumskrav til den fysiske og psykiske helsen til den som ønsker å kjøre opp eller fornye førerkortet. For førerkort i vognklasse C og CE er det er krav om at sjåføren har en synsvidde på ikke mindre enn 160 grader. WU hadde en synsvidde på under 160 grader.

Forut for avslaget i 2017 hadde WU jobbet som vognfører i ti år. Da WU kjørte opp for vognklasse C og CE var nemlig ikke endringen som innfører minimumskravet til synsvidde, blitt vedtatt. I forbindelse med de to søknadene om fornyelse av vognkortet ble WU undersøkt av to øyeleger og en lege. Samtlige bekreftet at synsvidden var mindre enn 160 grader, men at han likevel var skikket til å kjøre motorvogner i klasse C og CE. Til tross for dette avslo vegvesenet i Nederland begge søknadene fordi han ikke oppfylte minimumskravet gjennomført i nederlandsk lov.

Det siste avslaget i 2019 ledet til at WU anket vedtaket til Nederlands øverste forvaltningsdomstol, Raad van State, som har besluttet å innhente tolkningsuttalelser fra EU-domstolen.

Spørsmålet er om minimumskravet tolket i lys av proporsjonalitetsprinsippet og EUs Charter om grunnleggende rettigheter (Charteret) artikkel 15 om retten til å selv velge arbeid, i enkelte tilfeller kan tillate at medlemsstaten utsteder førerkort til en person som rent medisinsk ikke oppfyller kravet, men som medisinske eksperter likevel finner skikket til å kjøre i vognklassen omfattet av minimumskravet.

EU-domstolens vurdering

Det fremgår av fortalepunkt 8 i førerkortdirektivet 2006 at direktivet er ment å fastsette en minimumsharmonisering av vilkårene for å kunne kjøre opp for motorvogn. Artikkel 7 (1) (a) og artikkel 7 (3) (a) sier videre klart at det kun er søkere som har oppfylt visse vilkår, heriblant minimumskravene til fysisk og mental helse i vedlegg II og III, som kan gis tillatelse til å kjøre bil. Det samme gjelder ved fornyelse av førerkort. Bestemmelsene har altså en bindende karakter.

Domstolen går så over til å vurdere ordlyden i vedlegg II punkt 6.4 andre ledd, som oppstiller minimumskravet til synsvidde. Den franske versjonen sier her at synsvidden må være på minst 160 grader. Som påpekt av EU-kommisjonen bruker noen språkversjoner mindre bindende verb enn andre, eksempelvis den engelske «should». Språkvariasjonen er imidlertid ikke avgjørende, da én språkversjon ikke kan gå foran en annen. Behovet for en enhetlig anvendelse av bestemmelsen gjør at teksten ikke kan tolkes isolert, i stedet må den tolkes med henvisning til den generelle oppbygningen av og formålet med regelen den inngår i, se blant annet C-652/20 Allianz Elementar Versicherung avsnitt 36.

Domstolen går så over til å lese bestemmelsen i sammenheng med synskravet til mindre kjøretøy i førerkortklasse A til B. Minimumskravet i denne klassen åpner nemlig for et unntak i eksepsjonelle tilfeller, se vedlegg III punkt 6 annet ledd. Et lignende unntak gjelder ikke for førerkort i vognklasse C og CE. Det eneste unntaket for sjåfører i vognklasse C og CE, er i tilfeller der sjåføren mister deler av synet på ett øye. EU-domstolen konstaterer imidlertid at dette ikke er sammenlignbart med noen som har mistet deler av synet på begge øyne. En eventuell analogisk anvendelse av unntaket på WUs situasjon er derfor ikke aktuelt.

Videre tolker domstolen bestemmelsen i lys av direktivets formål. Fortalepunkt 8 gjør det klart at formålet er å fastsette en minimumsharmonisering blant medlemsstatene. Harmoniseringen er videre ment å ivareta hensynet til å forbedre unionens trafikksikkerhet, se henholdsvis C-227/22 Regionala direktsia ‘Avtomobilna administratsia’ Pleven, avsnitt 27.

Ved å definere et minstekrav til synsvidde i vedlegg III punkt 6.4, tar direktivet sikte på å forbedre trafikksikkerheten og dermed oppnå EUs generelle interesser, se C-356/12 Glatzel, avsnitt 51 (omtalt i EUR-2014-11-6). Dersom en skulle tillate unntak fra synskravet i de tilfeller der medisinske eksperter mener personen er skikket til å kjøre vogntog, vil dette kunne føre til forskjellige tilnærminger i medlemsstatene som igjen kan undergrave formålet med direktivet.

Videre krever artikkel 7 (3) (a) at den som søker om å fornye førerkortet beviser at de overholder minimumskravene i punkt 6.4. En øyeleges subjektive mening kan ikke kompensere for fraværet av et slikt bevis.

Hva gjelder forholdsmessighetsvurderingen, ble hensynet til trafikksikkerhet vurdert opp mot retten til å jobbe som en profesjonell sjåfør da EU-lovgiver utarbeidet direktivet. Videre er regelen i punkt 6.4 såpass klar, at det ikke lar seg gjøre å omgå minimumskravet på 160 grader synsvidde, se Glatzel, avsnitt 71.

EU-domstolens konklusjon

Førerkortdirektivet 2006 punkt 6.4, tolket i lys av proporsjonalitetsprinsippet og Charteret artikkel 15, åpner ikke for at en person med mindre enn 160 graders synsvidde kan få innvilget søknad om førerkort for vognklasse C og CE. Det gjelder også hvis medisinske eksperter mener at personen er skikket til å kjøre slike motorvogner.

Direktiv 2006/126/EF [førerkortdirektivet 2006] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport). Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven), samt flere forskrifter, der forskrift 19. januar 2004 nr. 298 om førerkort m.m. (førerkortforskriften) vedlegg 1 § 9 gjennomfører førerkortdirektivets helsekrav til synsfunksjon.

Dommen understreker at kravene til fysisk helse i førerkortdirektivet er minimumskrav som medlemsstaten ikke kan fravike. Av den grunn kan heller ikke en person som av medisinske eksperter er ansett som skikket til å kjøre i den konkrete vognklassen, motta førerkort for vognklassen hvis personen ikke oppfyller minstekravene til synsvidde.

(C-703/22)

LMBH