Sakens bakgrunn
Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) er en privat organisasjon som har ansvar for og fremmer skøytesporten globalt. Medlemmene i ISU er nasjonale skøyteforbund. ISU organiserer internasjonale skøytearrangementer og håndterer de tilknyttede rettighetene som en del av sine økonomiske aktiviteter.
ISU har blant annet regler for forhåndsgodkjenning av internasjonale skøytearrangementer og regler for kvalifisering til disse. Etter reglene for forhåndsgodkjenning må ISU-medlemmer søke innen tre måneder før konkurransen arrangeres, mens forbund som ikke er medlem av ISU må søke innen seks måneder. Arrangørene må oppfylle generelle, økonomiske, tekniske, kommersielle, idrettslige og etiske krav, og dersom disse kravene ikke er oppfylt, eller arrangementet går imot ISU sine «grunnleggende målsetninger», kan søknaden avvises.
Reglene for kvalifisering angir vilkårene for deltakelse i skøytekonkurranser. Reglene skulle opprinnelig beskytte ISUs «økonomiske og andre interesser», men etter en revisjon i 2016 skulle reglene nå beskytte ISUs «etiske verdier, juridiske målsetninger og andre legitime respektive interesser». Utøvere som deltar i ikke-godkjente arrangementer kan bli møtt med advarsler eller straff, som for eksempel tap av kvalifisering eller utestengelse fra fremtidige ISU-arrangerte konkurranser for en bestemt periode eller livet ut.
Beslutninger om avvisning av søknad, advarsel og straff kan ankes til voldgiftsretten for idrett (CAS) i samsvar med voldgiftsregler gitt av ISU.
De profesjonelle hurtigløperne Hr. Tuitert og Hr. Kerstholt klagde ISU i 2014 inn for EU-kommisjonen. De hevdet at reglene for forhåndsgodkjenning og kvalifisering brøt med artikkel 101 og 102 i TEUV.
EU-kommisjonen konkluderte i 2017 med at reglene hadde som formål å begrense konkurransen i det relevante markedet, som definert i TEUV artikkel 101 (1). Begrunnelsen var at reglene tillot ISU å hindre konkurrenter i å arrangere internasjonale hurtigløp på skøyter og profesjonelle skøyteløpere i å delta i slike arrangementer. Kommisjonen fant også at målsetningene med reglene ikke medførte at de falt utenfor rekkevidden til artikkel 101 (1), og at reglene heller ikke oppfylte betingelsene for fritak i henhold til artikkel 101 (3) i TEUV. Selv om voldgiftsreglene i seg selv ikke utgjør en konkurranserestriksjon, mente EU-kommisjonen at disse forsterket konkurranserestriksjonen til reglene for forhåndsgodkjenning og kvalifisering.
ISU brakte EU-kommisjonens avgjørelse inn for Retten (førsteinstans i EU-domstolen), som i 2020 slo fast at den var korrekt angående ISUs regler for forhåndsgodkjenning og kvalifisering, men feil i forhold til voldgiftsreglene. Begge parter anket dommen til EU-domstolen.
EU-domstolens vurdering
Det sentrale spørsmålet i ISUs anke er hvorvidt ISUs regler for forhåndsgodkjenning og kvalifisering har til formål å begrense konkurransen. I motanken er hovedspørsmålet om ISUs voldgiftsregler bidrar til å forsterke en eventuell konkurransebegrensning. Selv om dommen berører flere spørsmål, vil omtalen begrense seg til disse to spørsmålene.
Har reglene for forhåndsgodkjenning og kvalifisering til formål å begrense konkurransen?
EU-domstolen innleder med å bemerke at EU-retten omfatter idrett i den grad det utgjør en økonomisk aktivitet, se 36/74 Walrave og Koch avsnitt 4. Kun regler som utelukkende har en ikke-økonomisk begrunnelse og angår idrettens spesifikke karakter er unntatt, se C-415/93 Bosman avsnitt 76 og 127 (generaladvokatens bemerkninger i saken er omtalt i EUR-1995-21-4). Andre regler utstedt av idrettsorganisasjoner omfattes dermed av EUs konkurranseregler, se C-519/04 Meca-Medina.
Vilkåret om konkurransebegrensende «formål» må tolkes strengt og gjelder kun for samarbeid som har en betydelig negativ innvirkning på konkurransen. For å avgjøre om vilkåret er oppfylt, må tre momenter vurderes: Det første momentet er innholdet i den aktuelle avtalen, beslutningen eller praksisen, det andre dens økonomiske og rettslige kontekst, og det tredje dens mål, se C-179/16 F. Hoffmann-La Roche avsnitt 79.
Ved vurderingen av den økonomiske og rettslige konteksten, står arten av produktene eller tjenestene, og de faktiske forholdene i sektoren eller markedet sentralt. En slik vurdering må ta i betraktning arten, organiseringen og funksjonen til den aktuelle idretten, i tillegg til samarbeidet mellom idrettsorganisasjoner TEUV artikkel 165 (3) gir anvisning på.
Når man vurderer målene for atferden, står de konkurranserelaterte målene sentralt. Andre eventuelle «legitime mål» er ikke avgjørende.
EU-domstolen bemerker deretter at gitt typen atferd i denne saken, det vil si regler gitt av en kontrollerende og sanksjonerende idrettsorganisasjon, som gjør det mulig å tillate eller hindre konkurrenter tilgang til det aktuelle markedet, må undersøkelsen gjennomføres i lys av momentene etablert i sakene C-49/07 MOTOE og C-1/12 OTOC (omtalt i EUR-2013-6-4).
I disse sakene fant EU-domstolen at like muligheter for konkurrenter er avgjørende for å opprettholde konkurranse. Å gi ett foretak adgang til å avgjøre hvilke andre foretak som kan engasjere seg i en bestemt økonomisk aktivitet og pålegge betingelser for slikt engasjement, skaper en interessekonflikt.
Dersom det er et foretak med dominerende stilling som har slik adgang, er dette i seg selv en krenkelse av TEUV artikkel 102 lest i sammenheng med artikkel 106, med mindre foretakets bruk av denne kompetansen er underlagt begrensninger og kan overprøves, se MOTOE avsnitt 50 og 53.
EU-domstolen uttaler at det først må vurderes om skjønnsutøvelsen er begrenset av transparente, klare og presise kriterier, se OTOC avsnitt 84–86 og 90, 91 og 99. Kriteriene må være tydelig definert og fastslått på forhånd. Det neste aspektet å vurdere er om kriteriene sikrer at kompetansen ikke blir utøvet vilkårlig, og at eventuelle sanksjoner er objektive og forholdsmessige, se Meca-Medina avsnitt 48 og 55.
EU-domstolen konkluderer med at ISUs autorisasjons- og kvalifikasjonsregler kan føre til utestengelse av utøvere og begrense opprettelsen av alternative konkurranser. Reglene begrenser konkurransen og fratar deltakere og publikum muligheten til å delta i eller se slike idrettskonkurranser. Følgelig har reglene til formål å begrense konkurransen etter TEUV artikkel 101 (1).
EU-domstolen kommenterer også anvendelsen av unntaket utviklet i C-309/99 Wouters (omtalt i EUR-2002-5-2) og Meca-Medina, som ofte blir betraktet som en del av læren om tilknyttede begrensninger. Ifølge disse dommene omfattes ikke enhver avtale mellom foretak eller avgjørelse fra en sammenslutning av foretak som begrenser foretakenes handlefrihet nødvendigvis av forbudet i TEUV artikkel 101 (1). Undersøkelsen av den økonomiske og juridiske konteksten kan lede til at konkurransebegrensningen for det første synes berettiget fordi den søker å oppnå legitime mål av allmenn interesse som ikke i seg selv er konkurransebegrensende, for det andre, at midlene som brukes er genuint nødvendige for å oppnå disse målene, og for det tredje, at selv om disse midlene viser seg å ha en iboende virkning av å begrense eller forvrenge konkurransen, ikke går for langt i å begrense konkurransen.
EU-domstolen uttaler imidlertid at dette unntaket ikke kommer til anvendelse når formålet med reguleringen er å begrense konkurransen. Siden EU-domstolen fastslo at autorisasjons- og kvalifikasjonsreglene hadde til formål å begrense konkurransen, kunne unntaket ikke komme til anvendelse.
Forsterker ISUs voldgiftsregler bruddet på TEUV artikkel 101 (1)?
TEUV artikkel 101 og 102 gir enkeltpersoner rettigheter som nasjonale domstoler må beskytte. EU-domstolen erkjenner at enkeltpersoner, som idrettsutøvere, kan avtale å underlegge tvister et voldgiftsorgan som CAS, og at domstolsprøvelsen av voldgiftskjennelser kan være begrenset av effektivitetshensyn. Likevel bør domstolsprøvelsen omfatte spørsmålet om overholdelse av grunnleggende bestemmelser i EU-retten, inkludert artikkel 101 og 102. Videre må voldgiftsorganet oppfylle kravene som er fastsatt i TEUV artikkel 267 for å kunne henvise spørsmål til EU-domstolen for fortolkning av EU-retten. Når dette ikke er tilfellet for CAS, mangler muligheten for effektiv domstolsprøvelse.
Voldgiftsreglene forsterker dermed bruddet på TEUV artikkel 101 (1). EU-domstolen er enig med EU-kommisjonen på dette punktet, og setter denne delen av Rettens avgjørelse til side.
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderer med at ISUs autorisasjons- og kvalifikasjonsregler i strid med TEUV artikkel 101 (1) har til formål å begrense konkurransen, og at voldgiftsreglene forsterker denne begrensingen.
EU-domstolens anvendelse av kriteriene fra MOTOE og OTOC i vurderingen av formålsbegrensninger er interessant. Dette er noe nytt, som først Retten i denne saken gjorde. Det kan hevdes at EU-domstolen her utvider omfanget av vurderingen av den økonomiske og juridiske konteksten som tidligere har vært gjort i formålsvurderingen, og trekker inn momenter som har vært forbeholdt vurderingen av om et tiltak har til «virkning» å begrense konkurransen. Fokuset i domstolens drøftelse ligger nemlig heller på den faktiske effekten av autorisasjons- og kvalifikasjonsreglene, enn det konkrete formål deres.
En viktig presisering EU-domstolen kommer med er at doktrinen om tilknyttede begrensinger/unntaket i Wouters og Meca-Medina bare gjelder tiltak som ikke har til formål å begrense konkurransen. Dette har av flere teoretikere vært antatt å være tilfellet, men det er første gang EU-domstolen uttaler det eksplisitt. At doktrinen ikke gjelder formålsbegrensninger, kan kanskje allerede utledes av at den ikke gjelder begrensinger som er «anti-competitive in nature», noe EU-domstolen gjentatte ganger tidligere har uttalt. Samtidig kan det langt fra sies å være åpenbart, som Generaladvokatens uttalelse i sitt forslag til avgjørelse i saken viser: As is clear from the case-law of the Court, it is only after finding, in the first stage, that a measure is capable of restricting competition within the meaning of Article 101(1) TEUV – but without necessarily reaching an express finding of a restriction of competition by object or effect – that the Court will examine, in the second stage, whether the effects restrictive of competition are inherent in the pursuit of legitimate and proportionate objectives».
Et annet interessant poeng er at ISU ikke utøver noen slags form for offentlig myndighet, men EU-domstolen anvender likevel kriteriene fra MOTOE og OTOC, samt uttaler at unntaket fra Wouters og Meca-Medina kan få anvendelse. Det disse sakene har til felles, er at organisasjonene var tildelt kompetanse gjennom lov, og det har blitt argumentert for at sakene må leses i lys av at reglene kunne vært vedtatt av medlemsstatene selv. ISU viser at denne rettspraksisen også får anvendelse på tiltak fra organisasjoner uten statlig tilknytning.
(C-124/21 P)
SJJG