Sakens bakgrunn

I april 2021 annonserte selskapet A22 Sports Management SL (A22) planene om å etablere en ny internasjonal profesjonell fotballturnering ved navn Super League. Grunnleggerne bak A22 og Super League var opprinnelig 12 av de største fotballklubbene i Europa, deriblant Real Madrid, Barcelona, Juventus, Chelsea, og Manchester City og Manchester United. Selskapet European Superleague Company SL (ESLC) ble opprettet for å styre prosjektet.

Super League skulle spilles i midtuken mellom de nasjonale seriespillturneringene som gjerne spilles i helgene og som arrangeres av FIFA. Turneringen skulle bestå av 15 klubber der de 12 grunnleggerklubbene var sikret fast plass, mens tre plasser skulle holdes åpne for andre klubber gjennom årlig kvalifisering. Grunntanken bak Super League var å sikre mer penger til de beste klubbene slik at disse klubbene kunne kjøpe de beste spillerne og dermed øke nivået og underholdningsverdien på dagens fotball. Den nye turneringen skulle bli en utfordrer til midtuketurneringene Champions League, Europa League og Conference League arrangert av UEFA.

Planene om Super League ble møtt med enorm kritikk fra nærmest et unisont fotballsamfunn. Kjernen i kritikken var at ligaens formål var profittmaksimering, og ikke tok hensyn til fotballens verdier om rettferdig konkurranse, frivillighet og muligheter for alle.

I etterkant av annonseringen publiserte UEFA og FIFA to ulike pressemeldinger der det fremgikk at de ikke anerkjente Super League, og at enhver klubb eller spiller som var involvert i Super League ville bli utestengt fra deres respektive ligaer, det vil si både de nasjonale ligaene arrangert av FIFA og midtuketurneringene arrangert av UEFA.

ESLC ba deretter om midlertidig forføyning hos Juzgado de lo Mercantil de Madrid (domstolen for kommersielle saker i Madrid) for å hindre UEFA og FIFA i å treffe tiltak som kunne ødelegge for planene om Super League. Retten har bedt EU-domstolen om veiledning om hvordan TEUV artikkel 101 og 102 skal tolkes i lys av UEFAs og FIFAs statutter (statuttene).

Statuttene inneholder en rekke regler om etableringen og deltakelse i nye fotballturneringer. Blant annet må turneringen godkjennes av UEFA og FIFA (reglene om forhåndsgodkjenning), klubber og spillere som deltar i turneringer som ikke er godkjent kan straffes (sanksjonene) og UEFA og FIFA nyter eksklusiv kommersiell utnyttelse av rettigheter, som for eksempel finansielle, audiovisuelle eller kringkastingsrettigheter fra turneringer under deres jurisdiksjon.

EU-domstolens vurdering

Er reglene om forhåndsgodkjenning og sanksjonene i tråd med TEUV artikkel 102?

EU-domstolen slår fast at atferd kan klassifiseres som misbruk, ikke bare når den begrenser konkurransen ved å ekskludere like effektive konkurrenter, men også når den hindrer potensielle konkurrerende selskaper på et tidligere stadium. Dette betyr at EU-konkurranseretten gir selskaper «like muligheter» til å utvikle seg til å bli fullverdige konkurrenter i fremtiden. EU-domstolen presiser også at TEUV artikkel 102 skal leses i sammenheng med TEUV artikkel 106 når et dominerende selskap har myndighet til å avgjøre muligheten eller vilkårene for andre selskaper til å tre inn i markedet.

EU-domstolen finner at FIFA og UEFA har en dominerende stilling innen organisering og markedsføring av internasjonale profesjonelle fotballturneringer, som gjør det umulig for konkurrenter å sette opp konkurransedyktige turneringer utenfor FIFA og UEFAs system. Selv om FIFA og UEFA kan ha gode grunner for å regulere lag og spillere, er reguleringen kun i tråd med TEUV artikkel 102 dersom den er plassert i et rettslig rammeverk med materielle kriterier og detaljerte prosedyreregler som sikrer gjennomsiktighet, objektivitet og likebehandling.

Det følger av fast praksis at et dominerende foretak kan rettferdiggjøre atferd som omfattes av TEUV artikkel 102 hvis det kan vise at atferden er objektivt nødvendig, eller gjennom et «effektivitetsforsvar». Effektivitetsforsvaret innebærer at atferden må ha positive virkninger som oppveier dens konkurransehemmende virkning, se C-209/10 Post Danmark avsnitt 41. EU-domstolen presiserer at atferd som har til hensikt å eliminere all konkurranse fra tredjeparter, ikke kan anses som nødvendig, men kan rettferdiggjøres av effektivitetsforsvaret.

EU-domstolen beskriver vilkårene i effektivitetsforsvaret, som er 1) eksistensen av effektivitetsgevinster, 2) at disse gevinstene motvirker skadevirkningene, 3) at atferden er nødvendig for å oppnå effektivitetsgevinstene og 4) at konkurransen ikke fjernes i sin helhet. Domstolen nevner at disse vilkårene i grove trekk er de samme som i unntaksbestemmelsen i TEUV artikkel 101 (3).

Er reglene om forhåndsgodkjenning og sanksjonene i tråd med TEUV artikkel 101?

EU-domstolen vurderer her om reglene til FIFA og UEFA har til formål eller virkning å begrense konkurransen i henhold til TEUV artikkel 101 (1).

EU-domstolen uttaler eksplisitt at selv om regler om forhåndsgodkjenning av internasjonale fotballturneringer kan ha gode grunner for seg, kan ikke det rettferdiggjøre fravær av regler som sikrer gjennomsiktighet, objektivitet og likebehandling. EU-domstolen mener derfor at reglene har til formål å begrense konkurransen, i strid med TEUV artikkel 101 (1) TEUV.

Videre finner EU-domstolen at reglene om sanksjoner som kan pålegges lag og spillere, styrker denne formålsbegrensningen. Ved å straffe lag og spillere som deltar i konkurranser arrangert av andre aktører, mister disse aktørene tilgang til markedets ressurser som klubber og spillere.

Som i vurderingen av TEUV artikkel 102, bryter også mangelen på et korrekt rammeverk TEUV artikkel 101 (1). EU-domstolen gjentar her det den uttaler i C-124/21 P International Skating Union, og slår fast at unntaket fra Wouters og C-519/04 Meca-Medina ikke gjelder for formålsbegrensninger. Formålsbegrensninger kan dermed kun unntas etter TEUV artikkel 101 (3).

Når det gjelder dette unntaket, understreker EU-domstolen at begrensningen påvirker fotballklubber, spillere, tilskuere og TV-seere, og at atferden må ha en gunstig virkning på «hver enkelt av dem» for å kunne unntas i henhold til TEUV artikkel 101 (3). Fraværet av et korrekt rammeverk vil sannsynligvis også anses for å forhindre «all konkurranse» på markedet.

Hindrer reglene retten til å yte tjenester i henhold til TEUV artikkel 56?

EU-domstolen vurderer også om FIFA-statuttene er forenlige med retten til å yte tjenester i henhold til TEUV artikkel 56. Statuttene forbyr i realiteten tredjeparter å organisere og markedsføre fotballkonkurranser i Europa, og skaper dermed en hindring for friheten til å yte tjenester.

Selv om slike regler kan forfølge legitime mål, som også EU-domstolen har vurdert etter TEUV artikkel 101 og 102, må de være omfattet av et rammeverk med objektive og ikke-diskriminerende kriterier, samt prosedyreregler som begrenser de styrende organers fullmakter. Siden dette ikke er tilfelle for FIFA-statuttene, konkluderer EU-domstolen med at reglene ikke ser ut til å være berettiget i henhold til friheten til å yte tjenester etter artikkel 56 TEUV.

Er FIFA og UEFAs utnyttelse av rettigheter knyttet til idrettskonkurranser i tråd med TEUV artikkel 101 og 102?

EU-domstolen undersøker her om TEUV artikkel 101 og 102 er til hinder for FIFA og UEFAs kommersielle utnyttelse av rettigheter, som for eksempel finansielle, audiovisuelle eller kringkastingsrettigheter.

Statuttene gir FIFA og UEFA myndighet til å fastsette vilkårene for bruk og utnyttelse av rettigheter, inkludert den eksklusive makten til å autorisere kringkasting av kamper og arrangementer. Disse rettighetene er en betydelig inntektskilde og har en direkte innvirkning på konkurransen.

EU-domstolen mener at statuttene skaper et monopol ved å gi FIFA og UEFA total kontroll over tilbudet av slike rettigheter, og tillater dem å kreve høye priser på grunn av en begrenset forhandlingsmakt hos kringkastere. FIFAs og UEFAs sterke omdømme fører til at kringkastere blir nødt til å handle med dem, noe som igjen reduserer valgmuligheter og innovasjon i markedet og har en negativ innvirkning på forbrukere og TV-seere.

På bakgrunn av dette konkluderer EU-domstolen med at den eksklusive utnyttelsen av rettigheter har til «formål» å begrense konkurransen i henhold til TEUV artikkel 101 (1), og utgjør misbruk av en dominerende stilling i henhold til TEUV artikkel 102.

Imidlertid påpeker EU-domstolen at det i tråd med TEUV artikkel 101 (3) kan være betydelige effektivitetsgevinster ved at kringkastere kun kan forhandle med FIFA og UEFA, fordi det kan redusere transaksjonskostnader og usikkerheter forbundet med å måtte forhandle med flere leverandører. Gevinstene kan komme til nytte for supportere, forbrukere og EU-borgere engasjert i amatørfotball. En stor del av gevinsten fra salget av disse rettighetene finansierer nemlig fotball på lavere nivåer, og EU-domstolen mener at denne «solidariske omfordelingen» i seg selv kan ha stor betydning. I tillegg bemerker EU-domstolen at de aktuelle reglene kun eliminerer konkurransen på tilbudssiden, det vil si at de ikke hindrer konkurransen på etterspørselssiden.

Samlet sett tyder disse momentene på at det kan være grunnlag for å gjøre unntak for FIFA og UEFAs eksklusive utnyttelse av rettigheter fra TEUV artikkel 101 og 102.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at reglene om forhåndsgodkjenning samt sanksjonene på brudd av disse, sannsynligvis er i strid med både TEUV artikkel 101 og 102. FIFAs og UEFAs utnyttelse av rettigheter knyttet til idrettskonkurranser kan derimot kanskje rettferdiggjøres etter TEUV artikkel 101 (3).

Faktum i ESL og ISU er svært likt, og mye i omtalen av ISU er dermed også relevant for denne saken. Et annet poeng er at kryssbekreftelsene i ISU og ESL gjør EU-domstolens uttalelser og presiseringer av tolkningen til TEUV artikkel 101 og 102 i sakene langt sikrere. EU-domstolen forener også langt på vei tolkningen av TEUV 101 og 102, og viser at bestemmelsene må tolkes likt på samme saksforhold, selv om de i prinsippet har ulike formål.

Et interessant poeng er også EU-domstolens uttalelse om at konkurransereglene beskytter potensielle fremtidige konkurrenter. EU-kommisjonen har allerede tolket reglene slik i avgjørelsen AT.40462 om Amazon Marketplace, og Underretten i T-612/17 Google Shopping. Dette er imidlertid tilsynelatende første gang EU-domstolen bekrefter dette, i alle fall så tydelig. Dette kan ha stor betydning for saker om den digitale økonomien, der noen aktørers størrelse gjør det nærmest umulig for nye å være konkurransedyktige i oppstartsfasen.

Partene i saken, samt flere medlemsstater som deltok i prosedyren for domstolen, hadde forskjellige synspunkter om hva som kan sluttes fra TEUV artikkel 165, som gjelder EUs satsning på idrett samt betydningen av idrett generelt innad i EU. EU-domstolen slår fast at bestemmelsen ikke spiller en egen rolle i tolkningen av EUs konkurranseregler, men at den kan hensyntas der konkurransereglene åpner for det. Det interessante er at EU-domstolen blant annet begrunner dette med at bestemmelsen står i tredje kapittel i TEUV om «Union policies and internal actions», og ikke i første kapittel som inneholder prinsipper som er «cross-cutting provisions having general application». Det kan bety at bestemmelsene som står i prinsippkapittelet har en egen og større vekt i tolkningen av TEUV artikkel 101 og 102, og EU-domstolen nevner her eksplisitt at bestemmelsene miljøbeskyttelse og sosial trygghet.

En ting å merke seg er at dommen ikke direkte godkjenner planene om Super League. Det dommen heller avklarer, er at idrettsorganisasjoner som vil beskytte interessene sine, må gjøre dette innenfor et presist og rettferdig rammeverk. FIFA og UEFA har uttalt at de nå har endret regelverket sitt slik at det er i tråd med EU-retten, men hvorvidt de er helt i mål, gjenstår å se.

Kritikken mot Super League medførte at ni av de tolv grunnleggerklubbene umiddelbart trakk seg fra A22-samarbeidet, deriblant alle de engelske klubbene. Sommeren 2023 trakk også den italienske klubben Juventus seg fra samarbeidet. Per januar 2024 er det nå kun de spanske klubbene Real Madrid og Barcelona som fremdeles er en del av A22-samarbeidet.

I etterkant av EU-domstolens avgjørelse har de største europeiske klubbene, herunder samtlige klubber som trakk seg fra A22-samarbeidet, uttalt at de fremdeles støtter UEFA og FIFA, og at de ikke vil delta i noen ny konkurrende liga. Blant de europeiske klubbene er det kun Real Madrid og Barcelona som aktivt har gått ut og vist sin støtte til EU-domstolens avgjørelse. A22 har tatt en del av den opprinnelige kritikken til seg og endret sitt ligaformat på en måte som i større grad gjør det mulig for alle klubber å kunne delta. Dette formatet har heller ikke vært uten gjenstand for kritikk, da det skal tillate alle klubber i verden å delta, blant annet klubbene i Saudi Arabia og USA. Klubber fra disse landene får i dag ikke delta i UEFAs turneringer. Å la slike klubber delta, vil skape praktiske og etiske utfordringer.

Selv om EU-domstolens avgjørelse slår fast at UEFA og FIFA ikke har noen enerett til å tilby internasjonale og nasjonale profesjonelle fotballturneringer, har kritikken mot Super League vært så omfattende at det trolig vil ta lang tid før en ny turnering vil kunne fungere som en reell utfordrer.

(C-333/21)

SJJG og SB