Sakens bakgrunn
Saken gjelder krav om erstatning utenfor kontrakt i forbindelse med kjøp av seks motorer til nye gasskip som skulle bygges ved et kinesisk verft tidlig på 2000-tallet.
I år 2000 inngikk IMSK SE (IMSK) avtale med et kinesisk verft om å bygge seks nye skip som skulle brukes til å frakte petrokjemisk gass. IMSK var morselskapet i et norsk børsnotert rederi med hovedkontor i Norge.
IMSK valgte MAN Energy Solutions SE (MAN) som leverandør av skipsmotorene – et selskap med hovedkontor i Tyskland. Motorene som ble installert av MAN brukte mer drivstoff enn hva som var opplyst om ved innsalget, noe som førte til økonomiske tap som IMSK krevde erstattet. IMSK gikk senere konkurs, og IMSK konkursbo (konkursboet) ble senere eier av kravet.
Et av spørsmålene i saken var hvilket lands rett som skulle komme til anvendelse. MAN hevdet at tysk rett i sin helhet måtte anvendes, mens IMSK hevdet at norsk rett måtte anvendes.
Lagmannsrettens vurdering
Lagmannsretten starter med å vise til at Roma II-forordningen regulerer lovvalg for forpliktelser utenfor kontrakt i EU, men at forordningen ikke er bindende for Norge. Hensynet til rettsenhet tilsier imidlertid at også norske domstoler følger Roma II-forordningen dersom det ikke finnes avvikende lovreguleringer i norsk rett, jf. Rt-2009-1537 (Bokhandleren i Kabul) avsnitt 34 og Rt-2011-531 (Krigsforbryter) avsnitt 46. Ettersom det ikke finnes slike avvikende lovvalgsregler, vil forordningen være det rettslige utgangspunktet for spørsmålet.
Det følger imidlertid av artikkel 31 i Roma II at forordningen bare får anvendelse på skadevoldende begivenheter som finner sted etter dens ikrafttredelse, altså 2009. Den skadevoldende handlingen i saken skjedde mellom 2000 og 2002, og utgangspunktet må derfor være at rettsoppfatningen på dette tidspunktet må legges til grunn, jf. Rt-2011-531 (Krigsforbryter) avsnitt 46. Forordningen kan derfor ikke automatisk anvendes.
Partsautonomi – har partene avtalt lovvalg?
IMSK anførte prinsipalt at partene hadde avtalt at norsk rett skulle anvendes i saken. I dag følger det av Roma II-forordningen artikkel 14 at partsautonomi kan fungere som hjemmel for lovvalg utenfor kontrakt, men tradisjonelt har ikke partsautonomi vært godtatt som lovvalgsregel innenfor erstatningsretten, jf. Cordero-Moss, Internasjonal privatrett, 2021 s. 552. Lagmannsretten legger til grunn at det heller ikke var tilfelle på handlingstidspunktet i denne saken.
Til tross for dette skal den anførte avtalen om lovvalg i saken de facto ha blitt gjort gjennom tingrettens behandling av saken i 2021, noe som ifølge lagmannsretten gjør at en likevel kan ta utgangspunkt i Roma II-forordningens utgangspunkt om partsautonomi som hjemmel for lovvalg i erstatningssaker.
Grunnlaget for den påståtte avtalen om lovvalg var ifølge IMSK MANs konkludente atferd i tingretten, nærmere bestemt den omstendighet at MAN der prosederte saken på norsk. MAN tok imidlertid flere forbehold om at tysk rett kunne være relevant, og lagmannsretten kommer derfor til at MAN ikke gjennom sin opptreden hadde akseptert at norsk rett skulle anvendes.
Det forelå derfor ingen avtale om lovvalg. Lovvalget må derfor bero på alminnelige lovvalgsregler.
Alminnelige lovvalgsregler
Som nevnt ovenfor, finner lagmannsretten at Roma II ikke kan anvendes og at spørsmålet er hva som kan utledes av norsk internasjonal privatrett på handlingstidspunktet, om lovvalget der handlingsstedet ikke er det samme som virkningsstedet.
Etter en lengre drøftelse finner lagmannsretten det mest sannsynlig at norsk rettslitteratur fra før 2010, sammenholdt med generelle uttalelser i rettspraksis om Irma Mignon-formelen, gir et korrekt bilde av rettstilstanden på handlingstidspunktet i saken. Ifølge denne skal det gjøres en helhetsvurdering av hvorvidt det var «påregnelig» at skaden ville inntreffe.
Etter å ha anvendt dette vurderingstema på sakens faktum kommer lagmannsretten til at det for MAN må ha vært påregnelig at IMSK ville bli økonomisk skadelidende ved MANs handlinger, og at dette ville styre lovvalget. Norsk rett kommer derfor til anvendelse.
Skal foreldelsesspørsmålet også behandles etter norsk rett?
Lagmannsretten presiserer at det i dag er klart at den rett som anvendes i henhold til Roma II-forordningen, også skal anvendes for spørsmål om foreldelse av dette kravet, jf. artikkel 15.
I et forsøk på å finne gjeldende rett på handlingstidspunktet viser lagmannsretten til 1999 og 2010-utgaven av boken «Hovedlinjer i internasjonal privatrett» av Cordes mfl. Her fremgår det at spørsmålet om foreldelse ikke skal skilles ut fra bakgrunnsretten.
MAN får heller ikke medhold i sin anførsel om at tyske foreldelsesregler etter tysk rett anses som internasjonalt preseptoriske, da spørsmålet om disse anses preseptoriske må avgjøres etter norsk internasjonal privatrett. Hvordan tysk rett stiller seg til foreldelsesregler som internasjonalt preseptoriske, er dermed ikke relevant. Norsk rett må derfor også anvendes for foreldelsesspørsmålet.
Lagmannsrettens konklusjon
Norsk rett anvendes i sin helhet.
Norge er ikke forpliktet av EUs rettsakter om lovvalgspørsmål – forordning (EF) nr. 864/2007 [Roma II] og forordning (EF) nr. 593/2008) [Roma I]. Et viktig hensyn for spørsmål om lovvalg er internasjonal harmonisering. Høyesterett har derfor ved flere anledninger uttalt at det er relevant å se hen til regulering av lovvalgspørsmål i EU hvis ikke norske lovvalgsregler gir et klart svar, se for eksempel HR-2019-2420-A avsnitt 24.
Denne saken er et eksempel på hvordan norsk internasjonal privatrett ble praktisert før det markante skiftet fra Høyesterett i Rt-2009-1537 (Bokhandleren i Kabul) da man anvendte den såkalte Irma Mignon-formelen fremfor klare lovvalgsregler. Måten denne formelen ble anvendt på førte til runde helhetsvurderinger, slik som «hvor det var påregnelig at skaden ville inntreffe». Resultatene av denne vurderingen var ikke særlig forutsigbare, noe som nettopp har ført til at en i dag heller foretrekker klarere lovvalgsregler.
(LB-2022-124606)
SB