Sakens bakgrunn
I 2004 flyttet et italiensk aksjeselskap setet til Luxembourg. Aksjeselskapet ble her omdannet til et selskap opprettet etter luxembourgsk rett og endret navn til STE. Selskapets eneste eiendel var en borg liggende i nærheten av Roma, Italia. I 2010 ble SB utnevnt som eneste styremedlem i en ekstraordinær generalforsamling i STE. SB utnevnte FF til STEs generalagent og ga ham svært vide fullmakter. Generalagenten overførte deretter eierskapet til borgen til et selskap ved navn ST, som igjen solgte den til Edil Work 2 som er saksøker i hovedsaken.
I 2013 reiste STE sak mot ST og Edil Work 2, og bestred gyldigheten av begge overføringene av borgen på grunnlag av at tildelingen av fullmakten ikke var gyldig. Tingretten i Roma avviste begjæringen og fastslo at FFs fullmakter som generalagent var gyldig tildelt. Denne dommen ble omgjort av lagmannsretten i Roma, som uttalte at italiensk lov gjaldt for tvisten, ettersom at borgen – som er selskapets hovedobjekt – var lokalisert i Italia, og at tildeling av ubegrensede ledelsesfullmakter til en tredjepart utenfor selskapet, slik som FF, var uforenlig med italiensk lov.
Edil Work 2 og ST anket avgjørelsen til Italias høyesterett, som er den foreleggende domstol, og anførte at lagmannsretten hadde unnlatt å vurdere virkningen av EU-retten på den aktuelle italienske lovgivningen. Konkret mente de at den italienske lovgivningen var uforenlig med etableringsfriheten i EU. Italias høyesterett, besluttet da å spørre EU-domstolen om etableringsfriheten er til hinder for nasjonal lovgivning slik som den italienske bestemmelsen i saken.
EU-domstolens vurdering
Domstolen tar først stilling til spørsmålet om den ovennevnte situasjonen er dekket av etableringsfriheten.
Med henvisning til relevant EU-praksis innleder domstolen med at TEUV artikkel 49, tolket i lys av TEUV artikkel 54, utvider etableringsfriheten til å gjelde selskaper eller firmaer dannet i samsvar med en medlemsstats lovgivning og som har sitt registrerte kontor, sentrale administrasjon eller hovedvirksomhet innad i EU, se C-106/16 Polbud – Wykonawstwo avsnitt 32. Etableringsretten gjelder også selskaper og firmaers rett til å etablere og forvalte selskaper og firmaer under de betingelser som er fastsatt i medlemsstaten der etableringen skjer, jf. C-208/00 Überseering avsnitt 57. Ved mangel på harmonisering av EU-retten, faller imidlertid angivelsen av kriteriene som avgjør hvilken nasjonal lovgivning selskapet eller firmaet er omfattet av, inn under hver medlemsstats myndighetsområde, se Polbud – Wykonawstwo avsnitt 34.
I lys av dette, slutter domstolen at foreliggende situasjon er dekket av etableringsfriheten. Den spør så om italiensk lovgivning, som sier at italiensk lov gjelder for forvaltningshandlinger i et selskap etablert i en annen medlemsstat når selskapet utøver dets hovedaktivitet i Italia, hindrer etableringsfriheten.
Utgangspunktet er at alle tiltak som forbyr, hindrer eller gjør utøvelsen av etableringsfriheten mindre attraktiv, må anses å være begrensinger på friheten etter TEUV artikkel 49, se C-442/02 CaixaBank France avsnitt 11 og C-106/16 Polbud – Wykonawstwo avsnitt 46.
Domstolen påpeker at lovgivning, som den italienske, kan vanskeliggjøre selskapsstyringen da ledelsen kan bli nødt til å følge to forskjellige regelverk. Denne typen lovgivning er egnet til å gjøre det mindre attraktivt å utøve etableringsfriheten, og er derfor en hindring for utøvelsen av etableringsfriheten. Da STE risikerer å være underlagt både italiensk og luxembourgsk lov, konstaterer domstolen at bestemmelsen hindrer utøvelsen av etableringsfriheten.
EU-domstolen går så over til vurderingen av om hindringen kan rettferdiggjøres, og om hindringen er proporsjonal sett opp mot hensynet den er ment å ivareta. Vurderingen gjøres samlet.
Etter EU-domstolens rettspraksis, kan tvingende allmenne hensyn rettferdiggjøre en hindring i etableringsfriheten. Hindringen må være egnet til å oppnå det aktuelle målet, og kan ikke gå utover det som er nødvendig for å nå målet, se C-446/03 Marks & Spencer avsnitt 35.
Italia har anført at formålet med bestemmelsen er å beskytte aksjeeiere, kreditorer, ansatte og tredjeparter. Med henvisning til egen praksis bekrefter domstolen at dette er ansett som et tvingende allment hensyn, se Polbud – Wykonawstwo avsnitt 54. Domstolen ser så hen til den italienske bestemmelsen, og konstaterer at dersom bestemmelsen tolkes slik at den gjelder enhver handling i et selskap etablert i én medlemsstat, som utøver hovedaktiviteten i en annen, vil det gå utover det uttalte hensynet.
Italia har også anført at bestemmelsen har til hensikt å bekjempe misbruk av systemet, ved å hindre atferd som består i å opprette fullstendig kunstige ordninger som ikke gjenspeiler den økonomiske virkeligheten. Domstolen anser heller ikke dette som et legitimt hensyn, og uttaler blant annet at det at et selskap utøver hovedaktiviteten i en annen medlemsstat, ikke kan være et grunnlag for en generell antakelse om bedrageri. Av den grunn kan det heller ikke rettferdiggjøre et tiltak som påvirker utøvelsen av etableringsfriheten, se Polbud – Wykonawstwo avsnitt 64.
På bakgrunn av dette slutter domstolen at den italienske lovgivningen ikke er forenlig med TEUV artikkel 49 og 54, og dermed utgjør en ulovlig hindring av etableringsfriheten.
EU-domstolens konklusjon
Artikkel 49 og 54 må tolkes slik at de er til hinder for en medlemsstats lovgivning som sier at dens lovgivning generelt gjelder for forvaltningshandlingene til et selskap etablert i en annen medlemsstat, men som utøver hovedaktiviteten i den første medlemsstaten.
Kommentar
TEUV artikkel 49 og 54 har sine motstykker i EØS-avtalen artikkel 31 og 34.
Dommen bidrar til å ytterligere klargjøre rekkevidden av etableringsfriheten i det som kan fremstå som omgåelsestilfeller, og i hvilke tilfeller en innskrenkning i etableringsfriheten kan rettferdiggjøres. For en generell behandling av omgåelsesspørsmål, vises til Marte Brathovde, Det får da være grenser, MarIus nr. 540 (2021), https://www.sjorettsfondet.no/asset/journal/2021/540/Marius-540.pdf
(C-276/22)
LMBH