Sakens bakgrunn
Saken gjaldt en liten innsjø på Gorumna Island (Irland), som ikke var identifisert som en vannforekomst under vanndirektivet da den ikke oppfylte kriteriene med hensyn til overflateareal eller beliggenhet i et verneområde. En irsk lakseoppdretter (Bradán Beo Teoranta) søkte om tillatelse til å ta vann fra denne innsjøen for å bade syke laks slik at de kvittet seg med amøbe-gjellesykdom og lakselus. Tillatelsen ble gitt av den kompetente myndigheten An Bord Pleanála.
I 2018 påklaget Sweetman denne avgjørelsen. Han hevdet at tillatelsen ville bryte Irlands forpliktelse i artikkel 4 (1) i vanndirektivet om å iverksette nødvendige tiltak for å forhindre forringelse av statusen til den aktuelle overflatevannforekomsten. Irlands høyesterett mente at forpliktelsen faktisk var blitt brutt, men gjenåpnet senere saken og ba om en prejudisiell avgjørelse fra EU-domstolen, hovedsakelig på grunn av de vidtrekkende konsekvensene denne tolkningen av direktivet kunne ha.
Overfor EU-domstolen forela Irlands høyesterett to tolkningsspørsmål: (1) Foreligger det en plikt for medlemsstatene til å karakterisere og klassifisere innsjøer på mindre enn 0,5 km2, samt å fastsette og overvåke deres økologiske status, og (2) om forpliktelsene til å oppnå god overflatevannstatus og å forhindre forringelse gjelder for disse vannforekomstene.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen innleder vurderingen med å vise til vanndirektivet artikkel 5 og 8 og vedlegg II og V, som er ment å sikre at medlemsstatene gjennomfører de nødvendige tiltakene for å overholde direktivets krav.
Artikkel 5 krever at medlemsstatene sikrer at det gjennomføres en analyse av nedbørfeltets karakteristikker i henhold til de tekniske spesifikasjonene i vanndirektivet vedlegg II. Ved hjelp av ordlyden i vedlegg II, slutter EU-domstolen raskt at kravene etter artikkel 5 (1) kun gjelder for nedbørfelt på minst 0,5 km2.
Domstolen går så over til å vurdere om dette stiller seg annerledes etter artikkel 8 som krever at medlemsstatene utarbeider programmer for overvåkning av vanntilstanden for å sikre enhetlig og omfattende oversikt over denne innenfor hvert nedbørfelt.
Med henvisning til avsnitt 38 i generaladvokatens uttalelse, uttaler domstolen at siden medlemsstaten ikke er nødt til å karakterisere innsjøer med en overflate på mindre enn 0,5 km2 etter artikkel 5 med tilhørende vedlegg er en logisk følge av dette at innsjøer mindre enn 0,5 km2 heller ikke er omfattet av artikkel 8 med tilhørende vedlegg.
Domstolen henter støtte for sin tolkning av både artikkel 5 og 8 fra direktivets forarbeider. Forarbeidene viser at i det opprinnelige forslaget til vanndirektivet var grensen ment å ligge på 0,1 km2 for overflatevann, og ikke 0,5 km2. Ved ikrafttredelsen av vanndirektivet hadde grensen økt til 0,5 km2, noe domstolen tar til inntekt for at lovgiver mente å avgrense mot 0,5 km2 og mindre. Med henvisning til punkt 3.5 i vanndirektivets veiledningsdokument nummer 2 (Identification of waterbodies), påpeker domstolen at prosessens kompleksitet også ville medført «unødvendig høye byrder» for medlemsstatene, dersom de skulle karakterisert og klassifisert innsjøer mindre enn 0,5 km2.
Selv om direktivet etter dette ikke gjelder for innsjøer på mindre enn 0,5 km2, er tolkningen likevel ikke til hindrer for at medlemsstatene kan gjøre vannforekomster på 0,5 km2 gjenstand for kravene i artikkel 5 og 8, slutter domstolen.
EU-domstolen går så over til vurderingen av om forpliktelsene til å oppnå god overflatevannstatus og å forhindre forringelse også gjelder for vannforekomster under 0,5 km2.
Utgangspunktet er vanndirektivet artikkel 4 (1) som fastsetter miljømål for blant annet overflatevann. I likhet med ved vurderingen etter artikkel 5 og 8, kommer domstolen frem til at vannforekomster under 0,5 km2 i utgangspunktet ikke er omfattet av miljømålene i artikkel 4 (1). Slutningen utleder domstolen fra en kontekstuell tolkning av bestemmelsen. Den påpeker i den sammenheng at den komplekse prosessen som følger av artikkel 5 og 8 kulminerer i artikkel 4.
Med henvisning til generaladvokatens uttalelse i avsnitt 59, påpeker EU-domstolen at siden overflatevann kan være naturlig koblet sammen, kan kvaliteten på elementene i små overflatevann påvirke kvaliteten på et annet større element. Som følge av dette burde medlemsstaten ved vurderingen av om en søknad skal godkjennes, ta høyde for om kvaliteten på tilknyttede overflatevann påvirkes av prosjektet.
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen svarer benektende på spørsmålet om det er noen plikt til å karakterisere og klassifisere innsjøer mindre enn 0,5 km2, samt å fastsette og overvåke deres økologiske status. Det gjelder heller ingen forpliktelse om å oppnå god overflatevannstatus og å forhindre forringelse for disse vannforekomstene.
Tross dette utgangspunktet, presiserer domstolen at vanndirektivet kan være relevant ved vurderingen av søknader om prosjekter som påvirker innsjøer på under 0,5 km2, ettersom at de kan være koblet til utpekte overflatevannforekomster.
Direktiv 2000/60/EF (vanndirektivet) er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø), og er gjennomført i norsk rett ved diverse forskrifter med hjemmel i forurensningsloven § 9.
Den prejudisielle avgjørelsen utfordrer det veletablerte målet EU-domstolen skisserte for vanndirektivet i sak C-461/13 (Weser), omtalt i EUR-2015-13-3. Her uttalte domstolen at «the ultimate objective of Directive 2000/60 is to achieve, by coordinated action, ‘good status’ of all EU surface waters by 2015», jf. avsnitt 37. Domstolens uttalelser i sak C-301/22 viser imidlertid at ikke alle EU-overflatevann er beskyttet. Dommen gjelder konkret innsjøer på under 0,5 km2, men som Braaksma ved universitetet i Groningen påpeker i et blogginnlegg, vil dommen trolig kunne anvendes analogisk på andre typer vannforekomster som ikke er utpekt og heller ikke trenger å utpekes under vanndirektivet.
Videre viser dommen at medlemsstatene likevel er nødt til å vurdere prosjektets innvirkning på andre overflatevann som er koblet til den utpekte vannforekomsten. Medlemsstaten er altså ikke automatisk unntatt forpliktelsene etter vanndirektivet ved et prosjekt knyttet til et overflatevann på under 0,5 km2.
(C-301/22)
LMBH