Sakens bakgrunn

Begge sakene gjaldt krav om transparens og tilstrekkelig informasjon til kunder om vilkårene i boliglånsavtaler med flytende rente. De aktuelle boliglånsavtalene i -saken var inngått mellom to islandske banker og noen islandske forbrukere.

I begge sakene knyttet de foreleg-gende spørsmålene seg til hvilke krav EØS-retten stiller til klarhet, presisjon og etterprøvbarhet. I forente saker E-13/22 og E-1/23 vurderer EFTA--domstolen hvilke krav som stilles etter direktiv 93/13/EØF (forbrukeravtaledirektivet) og direktiv 2014/17/EU (boliglånsdirektivet). I E-4/23 er det kravene etter direktiv 2008/48/EF (forbrukerkredittdirektivet) som er sentrale.

EFTA-domstolens vurdering

Forente saker E-13/22 og E-1/23

Disse sakene gjaldt en rekke islandske forbrukere som hadde lån med flytende rente, og hvor låneavtalen ga banken rett til å ensidig å endre renten. De aktuelle avtalevilkårene ga banken rett til å endre renten på grunnlag av endringer i sentralbankrenten, men også ved andre forhold, som for eksempel bankens finansieringskostnader, offentlige avgifter og uforutsette kostnader på bankens hånd.

Formelt sett var ikke boliglånsdirektivet anvendelig på de eksisterende låneavtalene, da de ble inngått før direktivet trådte i kraft i EØS. Imidlertid mente den islandske domstolen at både boliglånsdirektivet og det eldre forbrukerkredittdirektivet, som inneholder en lignende bestemmelse, var relevante for tolkningen av islandsk rett. Den islandske domstolen ba derfor EFTA-domstolen om å en tolkningsuttalelse. Spesielt ønsket den å få avklart om bankene ensidig kunne endre renten basert ikke bare på endringer i sentralbankrenten, men også på andre faktorer som deres driftskostnader, markedsrenter og uforutsette kostnader.

Etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 fremgår det at vilkårene i en (skriftlig) forbrukeravtale alltid skal formuleres på en klar og forståelig måte. Dersom det oppstår tvil om forståelsen av et vilkår, skal den tolkningen som er mest fordelaktig for forbrukeren legges til grunn.

EFTA-domstolen mener at denne bestemmelsen innebærer at avtalevilkårene i en boliglånsavtale ikke bare må være formelt og grammatisk forståelige, men også slik at en gjennomsnittlig forbruker skal kunne forstå hvordan renten blir beregnet. Basert på disse vilkårene skal forbrukeren kunne være i stand til å vurdere de potensielle økonomiske -konsekvensene avtalen har for vedkommende, jf. C-125/18 Gómez del Moral Guasch avsnitt 65 og C-621/17 Kiss and CIB Bank avsnitt 43.

Videre knyttet EFTA-domstolen en rekke kommentarer til forbrukeravtaledirektivet artikkel 3. Etter bestemmelsen skal et avtaleforhold som ikke er individuelt forhandlet regnes for urimelig (og derav også ugyldig, jf. artikkel 6) dersom vilkåret medfører en betydelig skjevhet til skade for forbrukeren, «til tross for kravet om god tro». Kravet om god tro bygger på et lojalitetsprinsipp: Siden styrkeforholdet mellom kontraktspartene er betydelig i forbrukeravtaler, stilles det krav om at den næringsdrivende ikke skal betinge seg vilkår som forbrukeren trolig ikke ville akseptert dersom avtalen var individuelt forhandlet.

Ved avtalevilkår som gir banken en ensidig rett til å endre renten, er det i vurderingen av god tro-kravet av grunnleggende betydning at avtalevilkåret er utformet slik at en vanlig forbruker med tilstrekkelig forutsigbarhet skal kunne forutse vilkårene for og fremgangsmåten ved endring. Generelle henvisninger til «uforutsette potensielle økninger» i kostnadene til kredittgiver er ikke noe forbrukerne kan etterprøve. Slike henvisninger vil gjøre det tilnærmet umulig for forbrukeren å vurdere sine økonomiske forpliktelser. Det samme gjelder i utgangspunktet for uttrykk som «renter på markedet» og «endring i bankens finansieringskostnader» og «blant annet».

EFTA-domstolen presiserer at det er opp til den foreleggende domstol å konkret vurdere om de relevante boliglånsavtalene er urimelige, men går langt i å antyde at disse vil være urimelige.

Videre presiserer EFTA-domstolen at boliglånsdirektivet artikkel 24 vil miste sin effekt hvis kravene til klarhet, tilgjengelighet, objektivitet og etterprøvbarhet ikke også gjaldt andre faktorer som brukes for å bergene lånerenten. Etter sin ordlyd krever bestemmelsen bare at indekser og referanserenter som brukes for å beregne lånerente skal oppfylle disse kravene, men ifølge EFTA-domstolen gjelder altså dette også andre faktorer.

Til slutt behandler EFTA-domstolen konsekvensene av at en klausul i låneavtalene strider mot direktivene. Domstolen påpeker her at boliglånsdirektivet ikke gir anvisning på kontraktsrettslige konsekvenser av at en låneavtale ikke tilfredsstiller direktivets transparenskrav, men at virkningene av at et vilkår anses urimelig i henhold til forbrukeravtaledirektivet, følger av dette direktivet. Forbrukeravtaledirektivets løsning er at det urimelige vilkåret settes til side, og avtalen for øvrig opprettholdes uendret. Hvis dette ikke er mulig, har nasjonale domstoler myndighet til å erstatte det ulovlige vilkåret med et nytt vilkår i samsvar med nasjonal kontraktsrett. Dette er for å unngå at domstolen erklærer hele låneavtalen som ugyldig, noe som vil være særlig byrdefullt for forbrukeren fordi det ville bety at lånet forfaller umiddelbart.

Sak E-4/23

I denne saken ble EFTA-domstolen forelagt en rekke spørsmål om informasjon gitt til en forbruker om vilkårene for å gjøre endringer i en flytende rente på kredittlån, forbrukerens samlede kredittkostnader, andre gebyr som følger av låneavtalen, og gebyr for forsinket betaling, var tilstrekkelig.

I motsetning til de forente sakene ovenfor, gjaldt denne saken et alminnelig kredittlån, og ikke boliglån. I denne saken var det derfor kun forbrukerkredittdirektivet som var relevant.

EFTA-domstolen uttalte at forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 10 krever at en kreditor i skjemaet for standardiserte europeiske opplysninger om forbrukerkreditt (SECCI) og i låneavtalen, uttømmende spesifiserer vilkårene for å endre renten ved en kredittavtale med flytende rente.

Når det gjelder gebyrer som følger med låne-avtalen, skal også alle disse spesifiseres i SECCI, så vel som i låneavtalen. I tillegg må SECCI inneholde all informasjon om bankenes adgang til å endre gebyrene, slik at forbrukeren skal kunne sammenligne ulike tilbud om kreditt og gjøre seg kjent med sine rettigheter og plikter. Dersom denne informasjonen om gebyrer ikke fremgår av selve låneavtalen, må avtalen spesifisere at slike gebyrer gjelder, at de kan endres, og inneholde en klar og presis henvising til hvor man kan finne ytterligere informasjon om dette.

EU-domstolens konklusjon

Se forente saker E-13/22 og E-1/23 s. 41–42 og E-4/23 på side 26–27 for svar på spørsmålene forelagt av domstolene fra Island.

Kommentar

Direktiv 2014/17/EU er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven) og lov 16. desember 2022 nr. 91 (låneformidlingsloven). Direktiv 2008/48/EF er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven) og forskrift 19. september 2022 nr. 1612 om finansavtaler. Direktiv 93/13/EØF er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XIX og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 (avtaleloven) og lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven).

For den faste EuroRett-leser vil neppe de to tolkningsuttalelsene fra EFTA-domstolen komme som noen stor overraskelse. EU-domstolen har flere ganger uttalt seg om viktigheten av klare, forutsigbare og transparente avtalevilkår i kredittavtaler for forbrukere, og om virkningene av at vilkår anses urimelige, se for eksempel C-84/19 Profi Credit Polska (omtalt i EUR-2020-16-3), C-263/22 Ocidental (omtalt i EUR-2023-10-3) og C-405/21 FV (omtalt i EUR-2022-16-2).

I etterkant av tolkningsuttalelsene har det blitt stilt spørsmål ved hvordan låneavtaler fra norske banker står seg opp mot de omtvistede forbrukerdirektivene. Selv om rentehevingsklausuler kan variere banker imellom, kan mye tyde på at flere banker har renteendringsklausuler som har mange av de samme trekk som de islandske. Dette vil i så fall innebære at renteendringsklausulen er ugyldig. Det har ingen betydning hvordan rentehevingsadgangen klausulen gir er benyttet. Klausulen har vært ugyldig i hele låneavtalens løpetid, slik at eventuelle rentehevinger har vært uten grunnlag i avtalen. Avtaleloven § 36 rammer situasjonen der det er urimelig å gjøre avtalen gjeldende, og da vil det være relevant hvordan den rentehevingsadgangen rentehevingsklausulen gir er benyttet. Etter forbrukeravtaledirektivene er dette uten betydning. Det avgjørende er at klausulen er urimelig, ikke hvordan den er benyttet. Med andre ord: Så lenge banken har betinget seg en urimelig frihet til å regulere renten, er det ikke av betydning om banken faktisk har regulert renten på urimelig vis.

Hva som er virkningene av en slik ugyldighet, er ennå ikke avklart. Utgangspunktet etter de omtvistede direktivene er at rentehevingsklausulen er ugyldig. Bankene vil da ikke ha hatt hjemmel til å heve renten. I realiteten vil det da kunne tale for at låneavtalen blir et fastrentelån. For eksempel: Hvis låneavtalen ble inngått på en rente på 2 % vil ikke banken ha hatt hjemmel til å heve renten. Alt forbrukeren har betalt til banken over 2 % rente, vil han eller hun derfor kunne kreve tilbakebetalt. Man kan tenke seg at banken vil anføre at den har rett til å motregne for de tilfellene renten har vært under 2 %. På den andre siden trenger ikke banken hjemmel i avtalen for å sette ned renten.

Dersom man kommer til at avtalen ikke kan opprettholdes uten rentehevingsklausulen, skal ytelsene i utgangspunktet tilbakeføres. Dette kan etter omstendighetene være til vesentlig ulempe for forbrukeren, og spørsmålet blir hvordan løsningen da blir. Det synes rimelig klart at forbrukeren må godskrives differansen mellom «inngangsrente» og faktisk betalt rente, kanskje også med tillegg av avsavnstap. EU-domstolens praksis åpner for å supplere avtalen med regler som følger av bakgrunnsretten der dette er mer gunstig for forbrukeren enn hel ugyldighet, og spørsmålet blir da hva dette innebærer i disse sakene.

Hvis det er slik at et stort antall norske låneavtaler i dag inneholder ugyldige rentehevingsklausuler, vil det kunne ha store økonomiske konsekvenser for norske långivere. Det kan kanskje hevdes at EU-domstolen gjennom sin praksis har gitt forbrukeravtaledirektivet et innhold som var vanskelig å forutse da direktivet ble vedtatt. EU-domstolen har, i erkjennelse av at det resultat den har kommet til medfører vidtrekkende konsekvenser i bestående avtaleforhold, begrenset rekkevidden av den regel dommen er utslag slik at den bare kan gjøres gjeldende for krav som allerede er meldt og forhold inntruffet etter domstidspunktet, se nærmere sak C-441/14 Dansk Industri avsnitt 38 flg. Se også HR-2017-219-A. EFTA-domstolen var taus om eventuelle tidsmessige virkninger av dommen.

Det som er sikkert, er at de to tolkningsuttalelsene vil være grunnlag for en rekke søksmål og tvister i tiden som kommer – også i Norge.

(Forente saker E-13/22 og E-1/23 og sak E-4/23)

SB