Sakens bakgrunn

Selskapet «Fondee» driver med investeringsvirksomhet i Tsjekkia, og har tillatelse til dette etter den tsjekkiske kapitalmarkedsloven. I 2019 videresendte Fondee over 400 kjøpsordre fra sine kunder til et nederlandsk selskap. Den tsjekkiske nasjonalbanken ila Fondee en bot for dette, fordi tsjekkisk lov forbyr tsjekkiske investeringsselskaper fra å videresende slike ordre til selskaper utenfor Tsjekkia. Denne restriksjonen har Tsjekkia hjemlet i Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II) artikkel 3 nr. 1, som åpner for at medlemsstater på visse betingelser kan velge å unnta anvendelsen av direktivet på sine egne borgere. Borgere unntatt etter artikkel 3 nr. 1, kan ikke benytte seg av tjenestefriheten, se artikkel 3 nr. 3.

Den foreleggende domstolen spør dermed om selskaper omfattet av artikkel 3 nr. 3 i direktiv 2014/65/EU, slik som Fondee, kan påberope seg TEUV artikkel 56 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 36) om tjenestefrihet.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen bemerker innledningsvis at nasjonale lovgivninger vedrørende grenseoverskridende levering av investeringstjenester er fullharmonisert etter Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II). Enhver nasjonal foranstaltning innenfor et område som har vært gjenstand for en uttømmende eller full harmonisering i Unionen, skal ikke bedømmes på grunnlag av bestemmelser i den primære retten, men på grunnlag av de harmoniserte bestemmelsene, se C-348/22 Autorità Garante della Concorrenza e del Mercato avsnitt 36. Dette betyr at saken ikke skal vurderes etter TEUV artikkel 56, men etter reglene i direktivet.

Domstolen omformulerer dermed spørsmålet, slik at spørsmålet i saken er om direktivets artikkel 3 nr. 1 bokstav c) nr. i) skal forstås slik at personer unntatt etter denne bestemmelsen likevel kan oversende ordre fra kunder i medlemsstaten til investeringsselskaper etablert i en annen medlemsstat – og om nasjonal lov som forbyr dette dermed er i strid med Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II). Se også C-487/19 W. Ż. () and des affaires publiques de la Cour suprême avsnitt 68.

EU-domstolen bemerker at artikkel 3 nr. 1 gir medlemsstatene mulighet for ikke å anvende dette direktivet på personer i medlemsstaten, forutsatt at betingelsene i denne bestemmelsen, herunder betingelsene i bokstav c) nr. i), er oppfylt. EU-domstolen slår fast at bokstav c) nr. i) uttrykkelig gir personer som en medlemsstat har unntatt fra anvendelsen av dette direktivet, mulighet for å formidle de ordrer de mottar til investeringsselskaper med tillatelse i en annen medlemsstat.

Den tsjekkiske lovgivningen, som forbyr investeringsselskaper fra å formidle ordre til investeringsselskaper etablert i andre medlemsstater, synes dermed å være i strid med direktivets artikkel 3 nr. 1, ettersom en av betingelsene for å gjøre unntak fra Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II) ikke er oppfylt. EU-domstolen påpeker også at betingelsen i artikkel 3 nr. 1 gjelder for ethvert investeringsselskap etablert i en annen medlemsstat med tillatelse fra den respektive staten.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at artikkel 3 nr. 1 bokstav c) nr. i) i Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II) skal fortolkes slik at de personene som en medlemsstat har unntatt fra anvendelsen av dette direktivet, kan formidle ordrer fra kunder bosatt eller etablert i denne medlemsstaten til investeringsselskaper som er etablert i en annen medlemsstat, og som har fått tillatelse i henhold til det nevnte direktivet fra den kompetente myndigheten i denne andre medlemsstaten. Følgelig er denne bestemmelsen til hinder for en nasjonal lovgivning som forbyr en slik formidling.

Kommentar

Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg IX om finansielle tjenester og gjennomført i verdipapirhandelloven. Regler som samsvarer med direktivet og forordningen ble i desember 2017 fastsatt i norske forskrifter. Hoveddelene av disse forskriftsbestemmelsene er flyttet over i lovs form gjennom endringene til verdipapirhandelloven som ble vedtatt i 2018.

EU-domstolen følger i stor grad forslag til avgjørelse fra generaladvokat Pitruzzella, som domstolen henviser til på to steder i den prejudisielle avgjørelsen, se avsnitt 22 og 31. EU-domstolen kommer til samme konklusjon både når det gjelder anvendelsen av artikkel 56 TEUV versus Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II), og i spørsmålet om tsjekkisk lovgivning er i tråd med EU-retten. Imidlertid bruker EU-domstolen betydelig mindre tid på å slå fast at det kun er direktivets bestemmelser som er relevante.

(C-695/22)

SJJG