Sakens bakgrunn
Som følge av koronapandemien i 2020 gikk flyselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS) inn i en alvorlig finansiell krise, som resulterte i en domstolsstyrt restrukturering.
NAS tilbød dividende som oppgjør for kvoteplikten for utslipp i perioden fra 1. januar til 17. november 2020. Miljødirektoratet avslo tilbudet under henvisning til at kvoteplikten bare kunne gjøres opp ved levering av kvoter som fullt ut dekket det samlede utslippet for 2020.
Da NAS ikke leverte inn riktig antall kvoter, ble selskapet i juni 2021 ilagt en bot på over 399,6 millioner kroner. NAS angrep vedtaket ved stevning til Oslo tingrett, som besluttet å spørre EFTA-domstolen om klimakvotedirektivet artikkel 12 nr. 2a er til hinder for norsk lovgivning som bestemmer at plikten til å innlevere kvoter kan gjøres opp med dividende i tvangsakkord i forbindelse med restrukturering av et insolvent selskap.
EFTA-domstolens vurdering
Med henvisning til fortalen innleder EFTA-domstolen med å si at klimakvotedirektivet inngår i et bredt internasjonalt rammeverk for å bekjempe klimaendringene. I forlengelsen av dette uttaler domstolen at «bekjempelsen av klimaendringene er et mål av grunnleggende betydning på grunn av deres alvorlige negative konsekvenser, herunder den alvorlige risikoen for at de er irreversible og deres innvirkning på fundamentale rettigheter». Dette ble uttalt med en henvisning til EMD-2020-53600 Verein Klimaseniorinnen Sveits m.fl. mot Sveits.
Direktivets formål er å opprette en ordning for handel med utslippskvoter og slik redusere utslippene av klimagasser til atmosfæren til et nivå som forhindrer farlige menneskeskapte påvirkninger på klimasystemet. Dets endelige mål er å beskytte miljøet, se C-575/20 Apollo Thyres avsnitt 24. Som følge av at den generelle ordningen i direktivet forutsetter streng regnskapsføring av utstedelse, besittelse, overføring og sletting av utslippskvoter for klimagasser, slutter domstolen at nøyaktig regnskapsføring er iboende i direktivets formål, se C-165/20 Air Berlin avsnitt 57 og 58 og C-203/12 Billerud Karlsborg og Billerud Skärblacka avsnitt 27.
En av grunnpilarene i ordningen, er de driftsansvarliges plikt til å innlevere et antall utslippskvoter for klimagasser tilsvarende deres utslipp i det foregående kalenderåret for å få dem slettet. Denne plikten må håndheves spesielt strengt, konstaterer domstolen.
Dersom en tillot manglende innlevering av kvoter, ville dette undergrave kravene til streng regnskapsføring, nøyaktighet og sammenheng mellom faktiske utslipp og utslipp som er tillatt etter direktivet, se C-321/15 ArcelorMittal Rodange et Schifflange avsnitt 33. Av den grunn mener domstolen at plikten til å innlevere kvoter som omfattet av artikkel 12 nr. 2a, ikke kan gjøres opp med dividende. Tolkningen bekreftes av øvrige tolkningsfaktorer, herunder ordlyden i artikkel 12 nr. 2a, formålet med direktiv 2003/87/EF, direktivets system og dets generelle ordning, uttaler domstolen.
EFTA-domstolens konklusjon
Klimakvotedirektivet artikkel 12 nr. 2a må tolkes slik at bestemmelsen er til hinder for nasjonal lovgivning som bestemmer at plikten til å innlevere kvoter kan gjøres opp med dividende i tvangsakkord i forbindelse med restrukturering av et insolvent selskap.
Direktiv 2003/87/EF [Klimakvotedirektivet], er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø). Klimakvotedirektivet er gjennomført i norsk rett gjennom lov 17. desember 2004 nr. 99 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) og tilhørende forskrift 23. desember 2004 nr. 1851 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteforskriften).
Dette er første gang EFTA-domstolen avgir en rådgivende uttalelse om et klimarettslig spørsmål. Uttalelsen kan tolkes slik at domstolen likestiller klimakvotedirektivet med de internasjonale klimatraktatene, som Kyotoprotokollen og Parisavtalen. Dommen tilsier at det eksisterer et strengt krav ved oppgjør av klimakvoteplikten. Som EFTA-domstolen selv er inne på: dersom det var tillatt å gjøre opp klimaregnskapet på en annen måte enn med klimakvoter, ville dette underminere klimakvotesystemet og formålet med direktivet.
Videre kan domstolens henvisning til EMDs avgjørelse i KlimaSeniorinnen, tolkes slik at det å redusere global oppvarming ikke bare er miljømessig nødvendighet, men også et grunnleggende menneskerettighetsspørsmål.
NAS mener at selskapet ikke kunne gjøre opp kvoteforpliktelser oppstått før åpningen av rekonstruksjonen, blant annet fordi et slikt oppgjør vil være en forfordeling i strid med dekningslovens regler. Saken behandles videre i tingretten, og det blir interessant å se hvordan den forholder seg til EFTA-domstolens uttalelse.
I nærmeste fremtid vil EFTA-domstolen vurdere flere miljøsaker tilknyttet tolkningen av blant annet direktiv 2011/92/EU [miljøvirkningsdirektivet 2011] og direktiv 2000/60/EF [vannrammedirektivet]. Lagmannsretten har blant annet forelagt et tolkningsspørsmål til EFTA-domstolen om tolkningen av vannrammedirektivet i forbindelse med saken om deponering av gruveavfall i Førdefjorden. Lagmannsretten forela også tolkningsspørsmål tilknyttet utredningskravet ved forbrenningsutslipp etter miljøvirkningsdirektivet. Tingrettsdommen er tidligere blitt omtalt i EUR-2024-2-3.
(E-12/23)
LMBH