Sakens bakgrunn
Saken gjelder en tvist mellom selskapet SIIB og en kommune i Italia, der SIIB har administrert et strandresort på et statseid kystområde siden 1928. Selskapet hevder å ha lovlig oppført bygninger på dette området, men etter flere vedtak fra kommunen er noen av bygningene blitt ansett som faste innretninger som automatisk overtas av staten ved utløpet av en konsesjon. SIIB bestrider disse vedtakene.
Partene er på bakgrunn av dette uenige om hvorvidt bygningene som er oppført på det statseide området skal overføres til staten uten kompensasjon ved utløpet av en konsesjon, selv om konsesjonen fornyes uten avbrudd. SIIB hevder at en slik overføring uten vederlag er i strid med EU-retten, spesielt med hensyn til etableringsretten og fri bevegelse av tjenester i henhold til artiklene 49 og 56 i TEUV og særlig med hensyn til EU-domstolens tolkning i sak C-375/14 Laezza. Kommunen mener på sin side at fornyelsen av konsesjonen ikke var automatisk, og at tapet av eierskap til bygningene var en del av den avtalte økonomiske balansen i konsesjonen.
På denne bakgrunn spør foreleggende domstol om den italienske loven, som tillater at bygningene overføres til staten uten kompensasjon ved utløpet av en konsesjon, er forenlig med TEUV artikkel 49 og 56 om fri etableringsrett og fri flyt av tjenester. Nærmere bestemt ønsker domstolen å vite om denne praksisen utgjør en uforholdsmessig begrensning på rettighetene til økonomiske aktører fra andre EU-medlemsstater som kan være interessert i å drive lignende virksomhet på statseid grunn.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen sier innledningsvis at TEUV artikkel 56 ikke er relevant i denne saken, da bestemmelsene om tjenestefrihet kun er anvendbare der retten til fri etablering ikke gjelder, jf. TEUV artikkel 57 (1) og C-201/15 Iraklis avsnitt 50.
TEUV artikkel 49 forbyr alle tiltak som hindrer, begrenser, eller gjør det mindre attraktivt å utøve retten til fri etablering, selv om tiltakene ikke er av diskriminerende art, se C-391/20 Cilevičs and Others avsnitt 61.
EU-domstolens praksis sier videre at TEUV artikkel 49 ikke er krenket forutsatt at tre kumulative vilkår er oppfylt: (1) Den nasjonale lovgivningen gjelder alle foretak som driver virksomhet på medlemsstatens territorium. (2) Bestemmelsens formål er ikke å regulere vilkårene for foretakenes etablering, og (3) de mulige begrensningene på retten til fri etablering er «too uncertain and indirect» til at innholdet i regelen må anses å kunne hindre denne friheten, se blant annet forente saker C-433/21 og C-434/21 Contship Italia avsnitt 45.
I denne saken diskriminerer ikke den italienske regelen mellom italienske og andre foretak. Bestemmelsen gjelder heller ikke etableringsbetingelser for foretak som er autoriserte til å drive turist- og fritidsvirksomhet på et statseid kystområde i Italia. På bakgrunn av dette finner EU-domstolen at det likevel er nødvendig å undersøke om bestemmelsen virker begrensende på retten til fri etablering.
Innledningsvis bemerker domstolen at den italienske regelen reflekterer de grunnleggende prinsippene om at statseid grunn er uoverdragelig. Tillatelser til å bruke slik grunn er derfor usikre, både fordi de er underlagt tidsbegrensninger og fordi de kan tilbakekalles. Videre understreker EU-domstolen at det juridiske rammeverket som gjelder for konsesjoner tydelig fastsetter konsesjonens varighet, og at konsesjonæren er klar over risikoen som ligger i at konsesjonen er midlertidig og kan tilbakekalles.
I vurderingen av den italienske regelen, viser EU-domstolen til tidligere rettspraksis, herunder C-375/14 Laezza avsnitt 43, som gjaldt spill- og lotterisektoren. I den saken var konsesjonærene eiere av de varene som ble brukt i virksomheten, og overføringen til staten var obligatorisk ved konsesjonens utløp. I motsetning til i Laezza, er overføringen av faste strukturer i den nåværende saken en del av konsesjonsavtalen mellom staten og konsesjonæren og gjenstand for forhandling, og overføring skjer bare hvis ikke annet er avtalt.
EU-domstolens konklusjon
TEUV artikkel 49 er ikke til hinder for en nasjonal regel som krever at konsesjonæren må overføre faste innretninger til staten uten vederlag ved utløpet av en konsesjon. Dette gjelder selv om konsesjonen blir fornyet, da det er opp til partene i konsesjonsavtalen å avtale eventuelle unntak fra denne regelen.
TEUV artikkel 49 har sitt motstykke i EØS-avtalen artikkel 31.
EU-domstolen har i økende grad avvist krav fra økonomiske aktører der kravene gjelder regler som ikke omhandler handel mellom medlemsstatene, og som dermed innebærer en rent hypotetisk begrensning på retten til fri bevegelighet. Avvisningen baserer seg i stor grad på det som i norske fremstillinger gjerne kalles «adekvansforbeholdet». En rekke norske konsesjonsordninger gir staten rett til å overta installasjoner ved konsesjonstidens utløp, se for eksempel vassdragsreguleringsloven § 28, vannfallrettighetsloven § 11, og petroleumsloven § 5-6. Ingen av disse bestemmelsene legger opp til at hjemfall er forhandlingstema ved konsesjonstildelingen.
(C-598/22)
LMBH