Sakens bakgrunn

En arbeidstaker ble sagt opp som hjelpepleier 6. oktober 2022, med virkning fra 21. oktober 2022. Den 9. november ble det konstatert at hun var gravid i syvende uke. Kvinnen anla den 13. desember 2022 søksmål mot tidligere arbeidsgiver ved arbeidsretten i Mainz, med påstand om at oppsigelsen var ulovlig siden hun var gravid på tidspunktet da oppsigelsen fant sted. Etter tysk lov om beskyttelse av mødre i arbeid, utdanning og studier (Mutterschutzgesetz) § 17, var det forbudt å si opp en kvinne under hennes graviditet. En forutsetning var at arbeidsgiver måtte bli informert om graviditeten innen to uker etter at hun ble klar over oppsigelsen, noe kvinnen hadde gjort.

Den tyske loven Kündigungsschutzgesetz (heretter KSchG), som er ment å beskytte arbeidstakere mot urimelig eller uberettiget oppsigelse, krever imidlertid at en person som ønsker å bestride en oppsigelse må anlegge sak ved arbeidsretten innen tre uker etter at den skriftlige oppsigelsen er mottatt. Etter KSchG § 5 kan en arbeidstaker allikevel få tillatelse til domstolsprøvelse etter søksmålsfristens utløp, forutsatt at anmodningen om fristforlengelse og selve søksmålet fremsettes innen to uker fra hindringen opphørte. Regelen gjelder selv om kvinnen ikke visste hun var gravid før fristens utløp og selv om hun ikke kunne klandres.

Arbeidsrettsdomstolen var i tvil om tysk rett, særlig i lys av sak C-63/08 Potin, var i overensstemmelse med EU-retten. Domstolen forela derfor saken for EU-domstolen, hvor den spør om direktiv 92/85/EØF artikkel 10 og 12 er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at en gravid arbeidstaker, som ikke var kjent med sin graviditet før utløpet av fristen for å anlegge søksmål mot oppsigelsen, må sende en anmodning om tillatelse til domstolsprøving innen to uker.

EU-domstolens vurdering

I vurderingen legger EU-domstolen avgjørende vekt på direktivets ordlyd, EU-domstolens praksis, effektivitetsprinsippet og formålsbetraktninger når det kommer til at tysk lovgivning er i strid med svangerskapsdirektivet artikkel 10 og 12.

EU-domstolen tar utgangspunkt i direktiv 92/85/EØF artikkel 10, som slår fast at medlemsstatene plikter å forby oppsigelse av gravide arbeidstakere. Unntak gjelder ved særlige tilfeller som ikke har sammenheng med graviditeten og hvor oppsigelsen er tillatt etter nasjonal lov eller etter statlig samtykke.

Etter artikkel 12 har medlemslandene plikt til å innføre regler som sikrer at arbeidstakere som mener at deres rettigheter etter direktivet er krenket, kan gjøre rettighetene gjeldene overfor nasjonale rettslige instanser. Artikkel 12 har særlig til formål om å sikre faktisk og effektiv beskyttelse av de rettigheter som er gitt i direktivet. I denne sammenheng uttales det at rimelige foreldelsesfrister som er begrunnet i rettssikkerhetshensyn, ikke er til hinder for EU-retten dersom de ikke gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve sine rettigheter, jf. effektivitetsprinsippet.

Med utgangspunkt i sak C-63/08 Potin avsnitt 48, uttales det at ved fastsettelsen av fristens lengde, må det tas hensyn til hvor avgjørende beslutningen som skal tas er for de berørte partene, hvor kompleks prosedyren og den gjeldende lovgivningen er, antall personer som blir berørt, samt andre offentlige eller private interesser.

EU-domstolen kommer til at selv om oppsagte gravide arbeidstakere fra et rettssikkerhetsperspektiv kan ha interesse i korte preklusjonsfrister, er situasjonen kvinnen befinner seg i så krevende at en preklusjonsfrist på to uker gjør det uforholdsmessig vanskelig for kvinnen å håndheve sine rettigheter etter direktivet. Blant annet vil det være vanskelig å både finne kompetent veiledning, og utarbeide og inngi en anmodning om fristforlengelse og selve søksmålet innenfor en to-ukers frist.

Det legges i denne sammenheng vekt på at tilleggsfristen på to uker er kortere enn den ordinære fristen på tre uker, uten at dette var tilstrekkelig begrunnet. I tillegg peker EU-domstolen på at starttidspunktet for tilleggsfristen etter KSchG § 5, «hindringen for å reise sak opphører» er tvetydig, hvilket bidrar til å ytterligere vanskeliggjøre utøvelsen av de rettigheter direktiv 92/85/EØF skal sikre. EU-domstolen kommer derfor til at kompleksiteten i det tyske regelverket er uforenelig med de krav som springer ut av effektivitetsprinsippet.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 92/85/EØF artikkel 10 og 12 er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at en gravid arbeidstaker, som ikke var kjent med sin graviditet før utløpet av fristen for å anlegge søksmål mot oppsigelsen, må sende en anmodning om tillatelse til domstolsprøvelse innen to uker.

Direktiv 92/85/EØF [svangerskapsdirektivet] er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII, og gjennomført i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Direktivets artikkel 10 og 12 er gjennomført i henholdsvis arbeidsmiljøloven §§ 15-9 og 17-4.

Dommen viser at de krav effektivitetsprinsippet stiller til medlemslandene ved utforming av regelverket, varierer. Hvorvidt en prosessuell regel gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig for personer å håndheve sine rettigheter i medhold av et direktiv, må avgjøres etter en vurdering som blant annet tar i betraktning hvor avgjørende beslutningen er for de berørte parter.

Dommen gir også grunn til å undersøke om norsk regelverk overholder svangerskapsdirektivet artikkel 12. Reglene er mer lempelige enn i tysk rett. Fristen for å fremme søksmål om erstatning er seks måneder, mens den er åtte uker for å anlegge søksmål i tvist om oppsigelse, regnet fra forhandlingens avslutning eller fra oppsigelsen fant sted, jf. aml. § 17-4 (1) og (2), jf. § 17-3 (2). Etter § 17-5 (3) kan retten gi oppfriskning blant annet ved oppsigelse «under permisjon ved svangerskap og fødsel». Oppsigelse under graviditet er ikke nevnt som et forhold som kan gi grunnlag for oppfriskning.

(C-284/23)

EOE