Sakens bakgrunn
Saken står mellom Låssesenteret (LS) og Assa Abloy Opening Solutions Norway (AAOS), der LS har gått til sak mot AAOS med påstand om at AAOS har en dominerende stilling i markedet for blant annet mekaniske låssystemer, og at misbruket har virkning i installasjonsmarkedet. LS hevder blant annet at AAOS har misbrukt sin dominerende stilling ved å si opp avtaler med LS på usaklig grunnlag, og at AAOS i etterkant aktivt har medvirket til at LS er blitt forsøkt presset ut av markedet. AAOS bestrider begge påstander. Av den grunn krever LS at AAOS fremlegger bevis i form av markedsanalyser, strategidokumenter eller andre interne dokumenter som beskriver AAOS’ stilling i Norge.
I forbindelse med krav om fremlegging av bevis, er partene uenige om hvorvidt de fortrolige opplysningene som kreves fremlagt, inneholder forretningshemmeligheter i henhold til forretningshemmelighetsdirektivet. AAOS mener forretningshemmelighetsdirektivet hindrer fremleggelsen av slike bevis, mens LS anfører at det innenfor tvistelovens rammer kan etableres et konfidensialitetsregime slik at slike bevis likevel kan fremlegges.
På denne bakgrunn har lagmannsretten anmodet EFTA-domstolen om en tolkningsuttalelse om det saklige virkeområdet for forretningshemmelighetsloven og tvisteloven § 22-12 (3) og (4) som gjennomfører direktivet artikkel 9, og hvilken betydning EØS-rettslige prinsipper generelt har for bevistilgang i saker om privat håndhevelse av EØS-rettens konkurranseregler. Lagmannsretten spør også om den er nødt til å foreta en avveining mellom partenes interesser før at den beslutter å pålegge AAOS å fremlegge bevis. Til sist spør retten om effektivitets- eller homogenitetsprinsippet innebærer at nasjonal prosessrett må tolkes i samsvar med erstatningsdirektivet, selv om det ikke er innlemmet i EØS-avtalen.
EFTA-domstolens vurdering
Saklig virkeområde og konfidensialitetsregime
EFTA-domstolen innleder tolkningen med å henvise til forretningshemmelighetsdirektivets fortale, og sier at som et utgangpunkt kan ikke direktivet tolkes slik at rettigheter eller forpliktelser etter artikkel 53 og 54 ikke blir effektive.
Domstolen retter så blikket mot direktivets formål og slutter, med henvisning til sak C-927/19 Klaipėdos regiono avsnitt 97 og 100, at virkeområdet kun gjelder ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter. Andre typer rettssaker faller derfor utenfor direktivets virkeområde.
EFTA-domstolen spør seg deretter om lovgiver ved gjennomføringen av forretningshemmelighetsdirektivet artikkel 9 i tvisteloven § 22-12 (3) og (4) om beskyttelsen av forretningshemmeligheter, hadde ment å gi bestemmelsen et videre virkeområde enn det direktivet krever. I den forbindelse påpeker domstolen at EØS-retten krever at nasjonal lovgivning som regulerer interne situasjoner som ikke omfattes av EØS-retten, vedtar samme eller lignende løsninger som EØS-retten.
Følgelig slutter EFTA-domstolen at direktivet ikke er til hinder for at domstolen i den forelagte saken kan etablere et konfidensialitetsregime der minst én fysisk person fra hver av sakens parter gis tilgang til bevis som er forretningshemmeligheter og som legges frem i saken.
Generelt EØS-rettslig prinsipp?
EFTA-domstolen går så over til vurderingen av spørsmålet om forretningshemmelighetsdirektivet artikkel 9 (2) må gi uttrykk for et generelt EØS-rettslig prinsipp. Her påpeker EFTA-domstolen at EØS-retten må tolkes i lys av dens generelle prinsipper, herunder de grunnleggende rettighetene som inngår i disse prinsippene. EFTA-domstolen konstaterer deretter at EMK artikkel 8 om retten til privatliv og korrespondanse, samt retten til beskyttelse av forretningshemmeligheter, er generelle prinsipper i EØS-retten som kan kreve beskyttelse av reelt fortrolige opplysninger, herunder forretningshemmeligheter, jf. C-927/19 Klaipėdos regiono avsnitt 132.
På tross av dette, slutter EFTA-domstolen at selv om artikkel 9 (2) søker å beskytte forretningshemmeligheter, er den ikke uttrykk for et generelt EØS-rettslig prinsipp om at en nasjonal domstol ikke kan etablere et konfidensialitetsregime. Dette begrunner domstolen i direktivets fortale som blant annet sier at det ikke finnes en felles rettstradisjon for hvordan en forretningshemmelighets fortrolighet kan beskyttes under omstendigheter omfattet av direktivet.
I samsvar med prinsippet om nasjonal prosessuell autonomi er det opp til den nasjonale rettsorden å fastsette metodene for, og begrensningene på fremleggelse av opplysninger og bevis som er nødvendige for å fremme privat håndhevelse av konkurransereglene i EØS. Effektivitetsprinsippet krever imidlertid at metoden for og omfanget av fremleggelsen avhenger av en avveining mellom de beskyttede interessene i den enkelte sak av den foreleggende domstolen.
Krav til interesseavveining
Til spørsmålet om lagmannsretten er nødt til å foreta en interesseavveining mellom de to partene, før den pålegger AAOS å fremlegge bevis som er forretningshemmeligheter, svarer EFTA-domstolen bekreftende.
Der det er snakk om misbruk av dominerende stilling etter EØS-avtalen artikkel 54, må den nasjonale domstolen gjøre en avveining av partenes interesser før domstolen pålegger parten som er anklaget for å ha misbrukt sin dominerende stilling å fremlegge bevis som er forretningshemmeligheter, slutter retten.
En tolkning av nasjonale prosessregler som strengt utelukker enhver mulighet for å gjennomføre en ordning med begrenset fremleggelse, men som sikrer en avveining mellom de respektive interessene, vil imidlertid kunne undergrave den effektive anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 og 54, C-536/11 Donau Chemie avsnitt 31. Følgelig er det også et krav til domstolen at den foretar en effektiv anvendelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 ved denne avveiningen.
Om anvendelsen av erstatningsdirektivet
Til det siste spørsmålet kom EFTA-domstolen frem til at domstolen ikke er pliktet til å tolke nasjonal rett i lys av direktiv 2014/104/EU artikkel 5, da dette ikke er innlemmet i EØS-avtalen.
EFTA-domstolens konklusjon
Forretningshemmelighetsdirektivets virkeområde gjelder bare ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter.
Direktivet er ikke til hinder for at en nasjonal domstol kan etablere et konfidensialitetsregime, og artikkel 9 (2) er ikke uttrykk for et generelt EØS-rettslig prinsipp om at en nasjonal domstol ikke kan etablere et konfidensialitetsregime. At fortrolige opplysninger er konkurransesensitive, har ikke betydning for muligheten til å etablere et slikt regime.
EØS-retten krever en interesseavveining før en part pålegges å fremlegge bevis som er forretningshemmeligheter, selv når det er snakk om misbruk av dominerende stilling etter EØS-avtalen artikkel 54.
Direktiv (EU) 2016/943 [forretningshemmelighetsdirektivet] artikkel 9 er gjennomført i lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 22-12 (3) og (4). Dette er første gang EFTA-domstolen kommer med en uttalelse i tilknytning direktivet.
Dommen bekrefter at et konfidensialitetsregime etter tvisteloven, er lovlig etter forretningshemmelighetsdirektivet, så lenge det er snakk om forretningshemmeligheter som faller utenfor virkeområdet til direktivet. Saken er prinsipiell og muliggjør med dette også privat håndhevelse av konkurransereglene, i de tilfeller der det er snakk om krav om foreleggelse av bevis som er forretningshemmeligheter.
(E-11/23)
LMBH