Sakens bakgrunn
En dansk statsborger, bosatt i Danmark, var fører av en kranbil som veltet under bygging av vindmøller på Hitra i Norge. På skadetidspunktet var han ansatt i et dansk selskap som var engasjert for å utføre arbeid på Hitra. Kranbilen var danskregistrert, eid av selskapet mannen var ansatt i og forsikret i et dansk forsikringsselskap.
Mannen ble alvorlig skadet og fremmet erstatningskrav mot forsikringsselskapet. Det fremgikk imidlertid av forsikringsbeviset at forsikringen i Codan ikke ga dekning for skade på føreren av bilen. Etter dansk lov var det adgang til å avtale en slik begrensning. Etter den norske bilansvarsloven var imidlertid en slik begrensning uvirksom. Spørsmålet var derfor hvilket lands rett Høyesterett skulle legge til grunn.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett begynner med å redegjøre for ordningen i bilansvarslova. Grunnregelen her er at erstatningsansvaret dekker all skade som motorvognen «gjer», jf. bal. § 4. Eieren av motorvognen skal ha forsikring for all skade som dekkes av bestemmelsen, dersom motorvognen er registreringspliktig, jf. bal. § 15 1. pkt. Dette gjelder også for utenlandske motorvogner som brukes midlertidig i Norge, jf. forskrift om trafikktrygd § 1 (1) 1. pkt. Det gjelder imidlertid ingen regler om bilansvarslovas stedlige virkeområde. Lovkonsipistene lot dette bevisst reguleres av alminnelige internasjonal-privatrettslige prinsipper, jf. NUT 1957: 1 side 60. Høyesterett tolker forarbeidene slik at bilansvarslova normalt vil gjelde når skaden skjer i Norge, men at det kan tenkes unntak.
Høyesterett går deretter over til å drøfte om forsikringslovvalgloven § 6 løser spørsmålet. Bestemmelsen innebærer at «[f]or lovpliktige forsikringer skal alle ufravikelige regler i det landet som pålegger forsikringsplikten, anvendes». Forsikringslovvalgloven ble vedtatt i forbindelse med Norges tilslutning til EØS-avtalen, som hadde regler om lovvalg i forsikringsavtaler i direktivene 88/357/EØF artikkel 7 og 90/619/EØF artikkel 4, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991–1992) side 19. Direktivbestemmelsene har senere blitt erstattet av direktiv 2009/138/EF (Solvens II) og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 593/2008 om lovvalg for kontraktsforpliktelser (Roma I-forordningen). Bare Solvens II-direktivet er omfattet av EØS-avtalen, men direktivet artikkel 178 fastsetter at Roma I-forordningen artikkel 7 skal gjelde for forsikringsavtaler. Virkningen er at Roma I-forordningen artikkel 7 gjelder for Norge. Dette får betydning for tolkningen av forsikringslovvalgsloven § 6.
Videre uttaler Høyesterett at «[d]ersom forsikringslovvalgsloven § 6 skal regulere lovvalget i denne saken, må det bygge på at erstatningsreglene i bilansvarslova er så nært knyttet til forsikringsavtalen at det blir riktig å anvende lovvalgsreglene for forsikringsavtaler». Høyesterett konkluderer med at en slik tilknytning ikke foreligger. Det sentrale poenget i den sammenheng er at det må skilles mellom erstatningsregler og regler om forsikringsplikt og at bilansvarsloven bygger på et skille mellom slike regler. Dette har støtte i EØS-regelverket, som også skiller mellom slike regler, jf. C-359/14 og C-475/14 ERGO Insurance og Gjensidige Baltic. Høyesterett uttalte derfor at det ville være i strid med det som gjelder innenfor EØS-området å la forsikringslovvalgsloven § 6 avgjøre spørsmålet.
Hverken bilansvarslova, forsikringslovvalgsloven eller andre norske lovregler regulerte altså lovvalget i saken. Høyesterett tar derfor som utgangspunkt at lovvalget skal skje etter reglene som gjelder for erstatning utenfor kontrakt, med henvisning til Rt-2009-1537 bokhandleren i Kabul. Høyesterett viser deretter til Roma II-forordningen artikkel 4 nr. 2, som lyder:
«Har den påstået ansvarlige og den skadelidte sædvanligt opholdssted i samme land på det tidspunkt, hvor skaden indtræder, anvendes det pågældende lands lov,»
Skadelidte, kranbilens eier og forsikringsselskapet var som nevnt hjemmehørende i Danmark. Høyesterett legger derfor til grunn at Roma II-forordningen artikkel 4 nr. 2 leder til at erstatningskravet reguleres av dansk rett.
Saksøker viste til artikkel 4 nr. 3, som innebærer at hvis skadeforvoldelsen «har en åpenbart nærmere tilknytning til et annet land» enn det som er omhandlet i nr. 2, anvendes dette landets rett. Høyesterett uttaler imidlertid at skadeforvoldelsen ikke åpenbart hadde en nærmere tilknytning til Norge selv om den skjedde her.
Høyesteretts konklusjon
Høyesterett konkluderer med at dansk rett skal anvendes. Partene var enige om at A ikke hadde krav på erstatning etter dansk rett. Høyesterett gjorde ingen analyse eller henvisning til dansk rett utover å uttale i avsnitt 2 at «[d]et er etter dansk lovgivning adgang til å avtale et slikt unntak [for skade på føreren av bilen]». Høyesterett konkluderer dermed med at forsikringsselskapet skulle frifinnes.
Europaparlaments og rådsforordning (EF) nr. 593/2008 av 17. juni 2008 om lovvalg for kontraktsforpliktelser (Roma I-forordningen) er ikke inntatt i EØS-avtalen. Forordningen artikkel 7 gjelder imidlertid indirekte gjennom artikkel 178 i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 [Forsikringsdirektivet (Solvens II)], som er en del av EØS-avtalen. Europaparlaments og rådsforordning (EF) nr. 864/2007 av 11. juli 2007 (Roma II-forordningen) er heller ikke inntatt i EØS-avtalen. Høyesterett legger imidlertid vekt på den i den grad Norge ikke har en avvikende lovregulering, slik at hensynet til rettsenhet ivaretas, jf. Rt-2009-1537 (bokhandleren i Kabul) avsnitt 34.
Høyesterett løste saken på grunnlag av Roma II-forordningen, fremfor tradisjonelle norske ulovfestede lovvalgsregler. Dommen gir et eksempel på hvordan EU-rett influerer på norsk lovvalgsrett.
(HR-2024-1117-A)
EHM