Sakens bakgrunn
Den 4. oktober 2018 varslet EFTAs overvåkningsorgan (ESA) Norge om at Norge etter ESAs oppfatning hadde unnlatt å oppfylle forpliktelsene etter EØS-avtalen artikkel 7. Ifølge ESA var direktiv 2014/50/EU [tilleggspensjonsdirektivet] ikke blitt implementert i norsk rett i samsvar med kravene i EØS-avtalen artikkel 7 innen fristen i tilleggspensjonsdirektivet artikkel 8.
ESA avga grunngitt uttalelse, jf. ODA artikkel 31, den 6. mars 2019 der ESA opprettholdt sitt syn om at Norge ikke hadde implementert tilleggspensjonsdirektivet. Norge fikk frist til 6. mai 2019 til å treffe nødvendige tiltak for å etterkomme ESAs krav.
I 2020 ble det klart at Norge kun delvis hadde implementert direktivet. Som følge av dette ble det gjennomført uformelle konsultasjoner og annen korrespondanse mellom Norge og ESA. Den 19. juli 2023 besluttet ESA å bringe saken inn for EFTA-domstolen.
EFTA-domstolens vurdering
EFTA-domstolen innleder vurderingen med å konstatere at etter EØS-avtalen artikkel 3 er EFTA-statene forpliktet til å sikre overholdelsen av de forpliktelser som følger av EØS-avtalen, se E-15/22 ESA mot Norge avsnitt 32 med videre henvisninger (omtalt i EUR-2023-12-1).
Etter EØS-avtalen artikkel 7 skal EFTA-statene implementere rettsakter vist til i avtalens vedlegg som korresponderer med forordninger og direktiver, som endret ved EØS-komiteens vedtak. Som følge av den manglende direkte effekten av EØS-komiteens beslutninger, er det avgjørende at implementeringen skjer tidsnok. I lys av dette er EFTA-statene underlagt en resultatforpliktelse (obligation of result), se ESA mot Norge avsnitt 34 og E-6/18 ESA mot Island avsnitt 17.
Fristen for å implementere tilleggspensjonsdirektivet var 21. mai 2018. Hvorvidt EFTA-staten har overholdt sine forpliktelser, må avgjøres ut fra den situasjonen slik den var ved utløp av fristen fastsatt i den begrunnede uttalelsen. I denne saken er det 6. mai 2019.
ESA har i sitt søksmål begrenset det materielle omfanget av saken til spørsmålet om Norges unnlatelse av å implementere og å melde fra om implementeringen av artikkel 4(1)(c) i direktivet, som lyder slik:
«... Member States shall take all necessary steps to ensure that:
(c) where an outgoing worker has not yet acquired vested pension rights when the employment relationship is terminated, the supplementary pension scheme shall reimburse the contributions paid by the outgoing worker, or paid on behalf of the outgoing worker, in accordance with national law or collective agreements or contracts, or, where the outgoing worker bears the investment risk, either the sum of the contributions made or the investment value arising from these contributions.»
Som følge av at Norge i sitt forsvar erkjente at de ikke hadde implementert artikkel 4(1)(c) i direktivet og ikke hadde meldt fra om gjennomføringstiltakene, konkludere domstolen med at Norge hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter EØS-avtalen artikkel 7 og tilleggspensjonsdirektivet artikkel 8.
EFTA-domstolens konklusjon
Norge har ikke overholdt sine forpliktelser etter EØS-avtalen artikkel 7 og tilleggspensjonsdirektivet artikkel 8 ved å ikke fullt ut implementere rettsakten som vist til i EØS-avtalen vedlegg VI punkt 6.
Norge dømmes til å betale saksomkostningene.
Direktiv 2014/50/EU [tilleggspensjonsdirektivet] er innlemmet i norsk rett via lov 14. desember 2001 nr. 95 om beskyttelse av supplerende pensjonsrettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som flytter innenfor EØS-området § 8, og forskrift 28. juni 2023 nr. 1157 til lov om pensjonsrettigheter innen EØS.
(E-14/23)
LMBH