Sakens bakgrunn
En tysk operatør av en boligblokk med 18 leiligheter installerte TV-er i blokkens leiligheter. TV-ene hadde innendørs antenner som mottok kringkasting direkte – det vil si uten en sentral mottagelse til videresendelse av kringkastingen.
GEMA, en organisasjon som håndhever opphavsrettigheter, mente dette var i strid med tysk regel som gjennomførte opphavsrettsdirektivet artikkel 3 (1). Artikkelen krever at opphavere skal ha eksklusiv rett til å autorisere og forhindre enhver «communication to the public» av verkene deres. GEMA mente at operatøren av boligblokken hadde, ved å installere TV-er i blokken, gjennomført «communication to the public» av en rekke programmer og musikkstykker i strid med opphavernes rettigheter.
Den nasjonale domstolen spurte EU-domstolen om det foreligger «communication to the public» hvis operatøren av en boligblokk installerer TV-er i leilighetene i blokken og TV-ene mottar kringkasting direkte.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen påpeker innledningsvis at meningsinnholdet i «communication to the public» må fastlegges gjennom en teleologisk og kontekstuell tolkning av ordlyden, ettersom direktivet ikke gir en legaldefinisjon.
EU-domstolen går først inn på direktivets formål. Det grunnleggende formålet er å gi et høyt nivå av beskyttelse for opphavere, slik at de får en passende belønning for arbeidet deres. Videre uttrykker fortalen eksplisitt at «communication to the public» må forstås bredt og slik at det omfatter all offentlig kommunikasjon til personer som ikke er der hvor kommunikasjonen stammer fra.
EU-domstolen ser deretter på artikkelens kontekst. Fortalen uttrykker at «[t]he mere provision of physical facilities for enabling or making a communication does not in itself amount to communication within the meaning of this Directive». EU-domstolen trekker ikke slutninger fra dette, men går heller videre til å se på rettspraksis.
Ifølge tidligere rettspraksis må det gjøres en konkret vurdering av om det foreligger «communication to the public». I denne vurderingen er flere momenter relevante: arten av bruken, om bruken har vinnings hensikt og mottagernes «mottagelighet» for verket. Disse momentene vil skille mellom det som er «communication to the public» og det som bare er «provision of physical facilities».
I rettspraksis har det bare foreligget «provision of physical facilities» ved tilrådighedsstillelse av:
«(i) a radio receiver forming an integral part of a hired motor vehicle, which makes it possible to receive, without any additional intervention by the leasing company, the terrestrial radio broadcasts available in the area in which the vehicle is located, (ii) sound equipment and, where appropriate, (iii) software enabling the broadcast of background music»
Det kan ikke automatisk foreligge en «communication to the public» dersom bruken av videreformidligsutstyret var nødvendig for at offentligheten skulle oppleve verket. Hvis det hadde vært tilfellet, ville «provision of physical facilities» utgjort «communication to the public», noe fortalen sier det ikke skal.
Tidligere har imidlertid operatører av offentlige bygg, hoteller, spa og rehabiliteringssentre vært ansett for å gjennomføre «communication to the public» når de frivillig installerer TV-er og radioer som kringkaster programmer flere steder i bygget.
Videre gir EU-domstolen enkelte føringer, nærmere knyttet opp til sakens faktum, for den konkrete vurderingen som den nasjonale domstolen må gjøre. EU-domstolen peker på at en operatør av en boligblokk som installerer TV-er som kringkaster programmer til leietagerne, gjør en frivillig og bevisst handling med sikte på å gi leietagerne tilgang til programmene. Denne handlingen må anses for å være en tilleggsytelse med sikte på økonomisk gevinst, ettersom den påvirker standarden til leilighetene og dermed prisene. Dette er momenter som tilsier at det foreligger «communication to the public». Det er derimot irrelevant at TV-ene mottar kringkasting direkte – det vil si uten sentral mottagelse til videresending av signalene. Å vektlegge dette ville vært i strid med prinsippet om teknologinøytralitet, hvoretter en teknologi ikke skal ha en rettslig særposisjon til ulempe for andre teknologier.
EU-domstolen går videre til å gi føringer for hva som er en «public». En viss terskel må nås. Et for lite eller ubetydelig antall personer, kan ikke anses som en «public». Det er også en forutsetning at verket kommuniseres gjennom andre tekniske metoder enn de som tidligere er brukt, eller til personer som ikke var tatt i betraktning da opphaveren samtykket til kringkasting av verket – en «new public».
I saken var det ikke opplyst hvor mange leietakere som brukte TV-ene. Det var imidlertid opplyst at det var 18 leiligheter. Hvis leilighetene var leid ut på korttidsbasis, skal leietakerne anses som en «public». Dette gjelder spesielt hvis leietakerne var turister. Personskiftet i boligblokken kan da bli så hyppig at svært mange får benyttet seg av TV-ene. Hvis leilighetene derimot var lagt ut for langtidsleie, eksempelvis til personer som skulle bo der mer fast, skal leietakerne ikke anses som en «public».
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderer med at det foreligger en «communication to the public» dersom operatøren av en boligblokk i en utleieboligblokk installerer TV-er som kringkaster programmer, så lenge leietagerne kan anses som en «new public».
Direktiv 2001/29/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVII (Opphavsrett) og gjennomført i norsk rett gjennom lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven).
(C-135/23)
EHM