Sakens bakgrunn
Myndighetene i Polen kalibrerer måleapparater mot betaling. Tjenesten er regelmessig brukt av det polske selskapet Z. Ved to anledninger betalte selskapet for sent. Totalt gjaldt betalingene en sum tilsvarende 135 EUR, og betalingene var forsinket med henholdsvis 5 og 20 dager.
Polske myndigheter anla søksmål for distriktsretten i Polen med krav om erstatning for inndrivelseskostnader tilsvarende 80 EUR pluss rente. I henhold til den polske sivilloven artikkel 5 kan retten avvise søksmål med krav om erstatning tilsvarende opp mot 300 EUR, eller der betalingsforsinkelsen ikke er mer enn seks uker. Begrunnelsen for dette er at det å tillate slike søksmål, ville vært «contrary to ... the principles of communal coexistence» – altså i strid med alminnelige prinsipper om moral. Retten var imidlertid usikker på om en avvisning ville være i samsvar med betalingstidsdirektivet artikkel 6 (1), som sier:
«Medlemsstatene skal sikre at når det skal betales forsinkelsesrente i handelstransaksjoner i samsvar med artikkel 3 eller 4, har kreditor rett til å motta fra debitor minst et fast beløp på 40 euro.»
Spørsmålet den polske domstolen ville ha svar på, var om artikkel 6 (1) i betalingstidsdirektivet forbyr nasjonal lovgivning som gir adgang til å avvise søksmål om erstatning for inndrivelseskostnader ved forsinket betaling når erstatningskravet er lite eller betalingen bare så vidt er forsinket.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen påpeker innledningsvis at spørsmålet saken reiser, strengt tatt, faller utenfor direktivet. Når kreditor er en offentlig myndighet som definert i direktivet art. 2 nr. 2, er ikke transaksjonen mellom partene en «handelstransaksjon» slik dette er definert i artikkel 2 nr. 1, noe som er et krav. EU-domstolen har imidlertid myndighet til å gi rådgivende uttalelser om EU-rettslige regler der disse i seg selv ikke kommer til anvendelse, men hvor nasjonal lovgivning har utvidet virkeområdet deres, jf. C-268/15 Ullens de Schooten avsnitt 45. Dette var tilfellet i polsk lovgivning. EU-domstolen anså seg dermed kompetent til å gi en rådgivende uttalelse om det forelagte spørsmålet.
En «forsinket betaling», som utløser krav på forsinkelsesrente og erstatning, foreligger når betalingen ikke er skjedd innenfor kontraktsmessige eller lovmessige tidsfrister, jf. artikkel 2 (4). Det foreligger en «forsinket betaling» per forfalt krav, ettersom direktivet etter artikkel 1 nr. 2 gjelder «alle betalinger som er vederlag for handelstransaksjoner.», jf. C-585/20 BFF Finance Iberia avsnitt 28 og C-419/21 X (Deliveries of mediacal products) avsnitt 30. Det forelå dermed to betalingsforsinkelser – de kunne ikke slås sammen til å bli ansett som én. Dette er relevant fordi minsteerstatningen på 40 EUR må ganges med antall betalingsforsinkelser.
Det er ingenting i direktivets ordlyd eller systematikk som antyder at erstatningskravet på minst 40 EUR, ikke er forfalt der forsinkelsen er ubetydelig eller det uoppgjorte kravet er lite. Renter blir dermed også betalingspliktige umiddelbart etter utløpet av fristene i artikkel 3 og 4, så lenge kreditor har oppfylt forpliktelsene sine og debitor er ansvarlig for forsinkelsen.
EU-domstolen tolker deretter direktivet i lys av dets formål. Direktivets formål er ikke bare å avskrekke betalingsforsinkelser ved å gjøre det ulønnsomt å betale sent, men også beskytte kreditoren mot forsinket betaling, jf. artikkel 1 (1) lest i lys av fortalen punkt 12 og 19. Inndrivingskostnader skal også omfatte administrative kostnader og kompensasjon for interne kostnader oppstått grunnet betalingsforsinkelsen, jf. fortalen punkt 19. Minsteerstatningen på 40 EUR tar sikte på å begrense disse administrative og interne kostnadene. Se C-585/20 BFF Finance Iberia avsnitt 35 og 36 og C-419/21 X (Deliveries of mediacal products) avsnitt 36.
Derfor har det ingenting å si at kravet som er betalt for sent er ubetydelig eller bare så vidt forsinket. Å ta hensyn til dette ville undergravd den intenderte og effektive virkningen av artikkel 6 – å avskrekke betalingsforsinkelser og gi kompensasjon for inndrivingskostnader. Dette understøttes også av artikkel 7 (3), som sier at «en praksis som utelukker erstatning for inndrivelseskostnader som nevnt i artikkel 6, antas å være klart urimelig». Se C-585/20 BFF Finance Iberia avsnitt 37 og C-419/21 X (Deliveries of mediacal products) avsnitt 37.
EU-domstolens konklusjon
Artikkel 6 (1) i betalingstidsdirektivet forbyr avvisning av søksmål om erstatning for inndrivelseskostnader ved forsinket betaling selv om erstatningskravet er lite eller betalingen bare så vidt er forsinket.
Direktiv 2011/7/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XII (Fri bevegelighet for kapital) og gjennomført i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven), lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp [kjøpsloven] og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. (inkassoforskriften). Direktivets artikkel 6 er gjennomført i norsk rett med forsinkelsesrenteloven § 3a.
(C-279/23)
EHM