Sakens bakgrunn
Parfümerie Akzente er et tysk selskap, som gjennom nettsiden parfumdreams.se markedsfører og selger kosmetiske produkter i Sverige.
I februar 2020 anla bransjeorganisasjonen KFT sak mot Parfümerie Akzente ved patent- og varemerkedomstolen i Sverige, med påstand om at Parfümerie Akzente benyttet seg av urimelige markedsføringsmetoder. KFT anførte at de urimelige markedsføringsmetodene for det første knyttet seg til påstander brukt i markedsføringen av produktene. For det andre var ikke kosmetiske produkter i aerosoldispensere merket på svensk, noe som utgjør et brudd på direktiv 75/324/EØF [aerosoldirektivet om spraybokser]. For det tredje manglet flere kosmetiske produkter, herunder hårfargings- og hårblekingsprodukter, merking på svensk, hvilket er i strid med kosmetikkforordningen [(EF) nr. 1223/2009].
Parfümerie Akzente bestred ikke å ha markedsført og solgt produkter uten svensk oversettelse. De anførte derimot at e-handelsdirektivet er til hinder for at leverandøren av en informasjonssamfunnstjeneste underlegges strengere regler enn de som gjelder i medlemsstaten leverandøren er etablert i. Etter direktivet er tilbydere av digitale tjenester generelt bundet av lovene til medlemslandet den er etablert i. Svensk rett har strengere regler enn Tyskland.
Den svenske patent- og varemerkedomstolen fastslo ved dom 24. september 2021 at markedsføringen utgjorde en urimelig praksis, og forbød selskapet å videreføre praksisen. Parfümerie Akzente anket avgjørelsen til Patent- och marknadsöverdomstolen. Domstolen var i tvil om e-handelsdirektivet kom til anvendelse. Den utsatte saken, og forela EU-domstolen flere spørsmål som ble sammenfattet slik:
Skal direktiv 2000/31/EF [e-handelsdirektivet] artikkel 2 bokstav h nr. i annet ledd forstås slik at «samordnede området» inkluderer krav til merking av produkter som markedsføres og selges på nettsider til leverandører av informasjonssamfunnstjenester.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen kommer til at kosmetiske produkter som selges over nett, faller utenfor «samordnede området», og dermed utenfor e-handelsdirektivets anvendelsesområde. I vurderingen legges det vekt på direktivets ordlyd, rettspraksis, lovgivers vilje og formål- og systembetraktninger.
EU-domstolen tar utgangspunkt i e-handelsdirektivet artikkel 3 nr. 1 og 2, hvor det fremgår at en medlemsstat skal sørge for at informasjonssamfunnstjenester som leveres av en tjenesteyter etablert på medlemsstatens territorium, er i samsvar med de nasjonale bestemmelser som gjelder i denne medlemsstaten innenfor det samordnede området.
Hva som menes med «samordnede området» er legaldefinert i direktivets artikkel 2 bokstav h. Begrepet omfatter «krav fastsatt i medlemsstatenes rettsorden som får anvendelse på ytere av informasjonssamfunnstjenester eller på informasjonssamfunnstjenester, enten kravene er av generell art eller fastsatt særlig for dem».
Artikkel 2 bokstav h nr. i annet ledd og ii første ledd presiserer videre at «samordnede området» omfatter krav «tjenesteytere må oppfylle med hensyn til utøvelsen av virksomhet innen en informasjonssamfunnstjeneste, f.eks. krav som gjelder tjenesteyterens atferd og tjenestens kvalitet eller innhold». Krav til varer som sådanne er ikke omfattet av det samordnede område.
Under henvisning til forente saker C-267/91 og C-268/91 Keck og Mithouard avsnitt 15 og sak C-470/93 Mars avsnitt 12, bemerkes det at krav til merkingen av en vare, utgjør et krav til varen som sådan. Dette taler altså for at regler om merking av varer faller utenfor direktivet.
Videre rokker ikke sak C-649/18 A mot Daniel B ved denne tolkningen. I saken kom EU-domstolen til at reklame ved hjelp av elektroniske og fysiske medier utgjorde et sekundært element og var uløselig forbundet med tjenesten, og derfor var omfattet av «det samordnede området». EU-lovgiver har imidlertid gjennom uttalelsen i e-handelsdirektivets fortale punkt 21 eksplisitt utelukket krav som får anvendelse på varer som sådanne fra det samordnede området.
Det legges også vekt på at fortolkningen bidrar til økt forbrukervern. Når krav til merking av produkter faller utenfor e-handelsdirektivets anvendelsesområde, må leverandører overholde de regler om merking av produkter som gjelder i den medlemsstaten der produktene selges og markedsføres. Både aerosoldirektivet og kosmetikkforordningen inneholder krav til merking.
EU-domstolens konklusjon
Direktiv 2000/31/EF artikkel 2 bokstav h nr. i skal tolkes slik at det «samordnede område» ikke omfatter krav til merking av produkter som markedsføres og selges på nettsiden for en leverandør av samfunnsinformasjonstjenester.
Direktiv 2000/31/EF [e-handelsdirektivet om elektronisk handel] er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XI og gjennomført i norsk rett gjennom lov 23. mai 2003 nr. 35 (ehandelsloven), samt gjennom forskrift 12. juni 2003 nr. 744 til ehandelsloven (ehandelsforskriften).
Kosmetikkforordningen (EF) nr. 1223/2009 er gjennomført ved forskrift 8. april 2013 nr. 391 om kosmetikk og kroppspleieprodukter og direktiv 75/324/EØF [Aerosoldirektivet om spraybokser] er gjennomført ved forskrift 1. mars 1996 nr. 229 til brann- og eksplosjonsvernloven (forskrift om aerosolbeholdere).
Dommen viser at leverandører som markedsfører og selger produkter over nett til forbrukere i andre medlemsland, må følge de krav til forbrukervern og folkehelse som gjelder i medlemslandet der varene selges. Dette innebærer at leverandørene må følge de krav som er utslag av sekundærlovgivningen, herunder aerosoldirektivet om spraybokser og kosmetikkforordningen. I den grad medlemslandene har egne regler om merking, må de overholde de EØS-rettslige kravene for å kunne håndheves.
Dommen kan sees som et uttrykk for et sterkt forbrukervern. Ved å klargjøre at salg og markedsføring av produkter må overholde nasjonale regler om merking, bidrar det til økt sikkerhet for forbrukere.
(C-88/23)
EOE