Sakens bakgrunn

I 2010 gikk Adicae til gruppesøksmål mot 44 spanske kredittinstitusjoner vedrørende såkalte «gulvklausuler». Gulvklausulene oppstilte generelle vilkår for boliglånsavtaler, heriblant en minimumsrente som den flytende renten ikke kunne falle under. På vegne av forbrukerne krevde Adicae tilbakebetaling av de beløp som ble betalt på grunnlag av denne gulvklausulen. Etter en del medieoppmerksomhet ble søksmålet utvidet til å gjelde 101 kredittinstitusjoner, hvorav 820 forbrukere møtte individuelt i hovedforhandlingen til støtte for søksmålet.

Saken gikk gjennom alle tre instanser i det spanske rettssystemet. Førsteinstans mente klausulen var ugyldig med virkning ex nunc. Andre instans opprettholdt dommen og spesifiserte ytterligere hva det skal legges vekt på i vurderingen av klausulens transparens etter forbrukeravtaledirektivet. Dommen ble til slutt anket til spansk høyesterett (Tribunal Supremo), som forela to prosessuelle tolkningsspørsmål til EU-domstolen. Begge spørsmålene gjaldt hvorvidt et så omfattende gruppesøksmål som det domstolen her sto overfor, er egnet til å vurdere lovligheten av gulvklausulene.

Konkret spør domstolen om forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 (1) og 7 (3) må tolkes slik at de tillater en nasjonal domstol å vurdere et avtalevilkårs transparens i tilknytning et gruppesøksmål anlagt mot en stor gruppe kredittinstitusjoner innenfor samme økonomiske sektor og som gjelder et veldig stort antall kontrakter.

Det andre spørsmålet gjelder tolkningen av artikkel 4 (2) og 7 (3). Siden kredittinstitusjonenes gulvklausuler er myntet på forskjellige typer kategorier forbrukere, mener foreleggende domstol at det vil være svært vanskelig å anvende direktivets konsept «gjennomsnittsforbruker» på transparensvurderingen.

EU-domstolens vurdering

Skillet mellom individuelt søksmål og gruppesøksmål

Domstolen innleder med å konstatere at etter forbrukeravtaledirektivet kan forbrukere anlegge både individuelle søksmål og gruppesøksmål.

For gruppesøksmål følger det av artikkel 7 (2) at medlemsstatene kan innføre kontroll med urimelige avtalevilkår i standardkontrakter gjennom søksmål om forbud reist i allmennhetens interesse av forbrukerorganisasjoner, se forente saker C-381/14 og C-385/14 Sales Sinués og Drame Ba avsnitt 21 (omtalt i EUR-2016-9-1). Artikkel 7 (3) forutsetter imidlertid at gruppesøksmålet rettes mot flere selgere og leverandører som (1) er fra den samme økonomiske sektoren og som (2) bruker eller anbefaler de samme generelle kontraktsvilkårene eller lignende vilkår.

Før domstolen går over i en nærmere vurdering av vilkårene i artikkel 7 (3), redegjør den for direktivets utgangspunkt og forholdet mellom individuelle søksmål og gruppesøksmål.

Selv om direktivet åpner for både individuelle søksmål og gruppesøksmål, har disse ulike formål og rettsvirkninger, se Sales Sinués og Drame Ba avsnitt 30.

Direktivet oppstiller et positivt krav om at domstolen på eget tiltak vurderer rimeligheten av kontraktsvilkåret, der den tar hensyn til vurderingsmomentene listet opp i artikkel 4 (1), se Sales Sinués og Drame Ba avsnitt 21 til 24. Dette er begrunnet i det asymmetriske maktforholdet mellom forbruker og selger eller leverandør. Selv om bestemmelsen tar uttrykkelig forbehold for forhold som faller inn under artikkel 7, kan ikke dette være til hinder for at transparensvurderingen også gjelder i gruppesøksmål. Artikkel 7 omhandler nemlig søksmål fra interesseorganisasjoner og som da typisk heller ikke er part i en forbrukeravtale, se Sales Sinués and Drame Ba avsnitt 29 der EU-domstolen uttalte at interesseorganisasjoner kan fremme søksmål selv om vilkårene som det søkes å forby ikke har blitt brukt i en spesifikk kontrakt.

Siden direktivet ikke regulerer de prosessuelle vilkårene som styrer forholdet mellom individuelle søksmål og kollektive søksmål, er det opp til medlemsstatenes interne rettsorden å fastsette slike regler, med de begrensninger som følger av prinsippene om ekvivalens og effektivitet, se Sales Sinués og Drame Ba avsnitt 32. Selv om utgangspunktet er prosessautonomi, kan medlemsstatene altså ikke undergrave den effektive utøvelsen av friheten forbrukerne har etter direktivet til å hevde sine rettigheter gjennom et individuelt søksmål eller et gruppesøksmål.

Transparensvurderingen i gruppesøksmål

Domstolen går så over til den konkrete vurderingen av om et så omfattende gruppesøksmål er egnet til å vurdere en gulvklausuls transparens.

Transparenskravet for skriftlige avtaler fremgår av artikkel 5, som krever at skriftlige kontraktsvilkår «alltid formuleres på en klar og forståelig måte». Domstolen konstaterer at vilkåret ikke avhenger av typen søksmål. Følgelig kan rettspraksis fra individuelle søksmål som gjelder transparenskravet overføres til gruppesøksmål.

I lys av rettspraksis kan transparenskravet ikke reduseres til et krav om at avtalevilkåret er «formally and gramatically intelligible». Med hensyn til det asymmetriske maktforholdet mellom forbruker og leverandør, må transparenskravet ses i en bredere kontekst, se C-565/21 Caixabank (Loan arrangement fees) avsnitt 30. Transparenskravet forutsetter derfor ikke bare at klausulen er formelt og grammatisk forståelig for forbrukeren det gjelder. Det er også et krav at en gjennomsnittlig forbruker skal kunne forstå de økonomiske konsekvensene et slikt vilkår kan ha for vedkommendes økonomiske forpliktelser, se forente saker C-776/19 til C-782/19 BNP Paribas Personal Finance avsnitt 64 (omtalt i EUR-2021-11-4).

Med dette som utgangspunkt redegjør domstolen for transparenskravet i gruppesøksmål. På grunn av gruppesøksmålets generelle karakter, må vurderingen av kontraktsvilkårets transparens omfatte standardisert praksis fra selgere og leverandører, ikke omstendigheter rundt enkeltindivider. Vilkårene for transparensvurderingen i individuelle saker må tilpasses de spesifikke egenskapene til gruppesøksmål, særlig med hensyn til deres forebyggende karakter og søksmålets uavhengighet fra konkrete tvister.

Domstolen må derfor ta hensyn til alle standardiserte kontrakts- og førkontraktspraksiser for hver selger eller leverandør, inkludert utformingen av vilkåret, dets plassering i standardkontraktene, relevant reklame, spredning av generaliserte førkontraktsmessige tilbud til forbrukere og enhver annen omstendighet som er relevant for å gjennomføre en vurdering av hver av de saksøkte.

Den omstendighet at gruppesøksmålet gjelder et stort antall banker og kontrakter, er ikke til hinder for et slikt søksmål. Sakens omfang kan ikke undergrave effektiviteten til de individuelle rettigheter direktivet gir.

Om kontraktsvilkårene er tilstrekkelig like

Til sist forutsetter artikkel 7 (3) at søksmålet gjelder selgere og leverandører innenfor samme økonomiske sektor. Kontraktsvilkårene må også være «de samme ... eller ... lignende vilkår».

Ved vurderingen av det sistnevnte, er det opp til den enkelte domstol å bedømme om vilkåret i artikkel 7 (3) er oppfylt. Domstolen minner imidlertid om at bestemmelsen ikke krever at vilkårene er identiske. Likhet kan ikke utelukkes bare på grunnlag av at kontraktene ble inngått på ulike tidspunkt og under ulike regelsett, ettersom at det vil undergrave bestemmelsens effektivitet.

Tolkningen av «gjennomsnittsforbrukeren»

Det andre spørsmålet beror på en tolkning av artikkel 4 (2) og 7 (3). Den foreleggende domstol spør her om bestemmelsene tillater et gruppesøksmål ved overprøvingen av kontraktsvilkårenes transparens basert på gjennomsnittsforbrukerens oppfatning, når kontraktene er myntet på spesifikke forbrukergrupper, og klausulen er blitt brukt over en veldig lang tidsperiode der graden av bevissthet rundt klausulen har utviklet seg.

Når den nasjonale domstolen vurderer vilkårets transparens, skal dette skje med utgangspunkt i en gjennomsnittlig forbrukers oppfatning av vilkåret, der forbrukeren er definert som noen som er «reasonably well informed and reasonably observant and circumspect», se C-186/16 Andriciuc and Others avsnitt 51 (omtalt i EUR-2017-15-3).

Med henvisning til generaladvokatens forslag til avgjørelse avsnitt 83, slår domstolen fast at særegenheter ved den individuelle forbrukeren ikke kan tas i betraktning. Gjennomsnittsforbrukeren må forstås som en rettslig konstruksjon, der dens generelle oppfatning er relevant for formålet med vurderingen av vilkårets transparens.

Allikevel kan det ikke utelukkes at en hendelse eller et søksmål som er allment kjent, gjør at gjennomsnittsforbrukerens generelle oppfatning av gulvklausulen i referanseperioden er blitt endret slik at denne ble klar over de mulig betydelige økonomiske konsekvensene klausulen medførte. I en slik situasjon er ikke direktivet til hinder for at slike endringer i gjennomsnittsforbrukerens oppfatning hensyntas. Skal domstolen ta dette i betraktning, må den bygge på konkrete bevis for en slik endring, og ikke tidens gang alene. EU-domstolen trekker frem rentekollapsen i Spania i 2000 og den forelagte saken som relevante momenter i denne vurderingen.

Når gjennomsnittsforbrukerens oppfatning fastlegges, skal vurderingen ta utgangspunkt i den generelle oppfatningen som eksisterte på det tidspunkt avtalen ble inngått.

EU-domstolens konklusjon

Forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 (1) og 7 (3) må tolkes slik at de tillater den nasjonale domstolen å overprøve en klausuls transparens i tilknytning et gruppesøksmål anlagt mot en stor gruppe selgere og leverandører i samme økonomiske sektor og som gjelder et stort antall kontrakter, forutsatt at disse inneholder de samme eller lignende vilkår.

Artikkel 4 (2) og 7 (3) må tolkes slik at den tillater overprøving av en klausuls transparens, basert på gjennomsnittsforbrukerens oppfatning, selv om klausulen er blitt brukt i en lang tidsperiode. Dersom den generelle oppfatningen til gjennomsnittsforbrukeren har endret seg i løpet av tidsperioden som følge av en hendelse eller noe som er allment kjent, er ikke direktivet til hinder for å ta hensyn til denne endringen ved overprøvingen av klausulen. Det skal her tas hensyn til den generelle oppfatningen som eksisterte på tidspunktet avtalen ble inngått.

Direktiv 93/13/EØF er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XIX (Forbrukervern) og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 [avtaleloven] og lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven).

Dommen kom i kjølvannet av EFTA-domstolens tolkningsuttalelse i forente saker E-13/22 og E-1/23 og sak E-4/23 som gjaldt tolkningen av forbrukeravtaledirektivet og forbrukerkredittdirektivet, omtalt i EUR-2024-10-1. I forente saker E-13/22 og E-1/23 går EFTA-domstolen langt i å antyde at rentevilkårene i islandske boliglånsavtaler er urimelige etter forbrukeravtaledirektivet. I etterkant har det blitt stilt spørsmål ved hvordan låneavtaler fra norske banker står seg opp mot de omtvistede forbrukerdirektivene.

EU-domstolens avklaring av konseptet «gjennomsnittsforbruker» er interessant. Her uttaler den at forbrukeren er en rettslig konstruksjon, der personens inntekt, alder og beskjeftigelse faller utenfor denne konstruksjonen. Der det er snakk om klausuler som er blitt brukt over en lengre tidsperiode, er det relevant å ta hensyn til allmennkjente hendelser eller kunnskap som kan ha endret gjennomsnittsforbrukerens generelle oppfatning av vilkåret. Dersom domstolen skal legge vekt på slike hendelser, må dette bygge på bevis og ikke en generell henvisning til tidens gang.

Dommen gir også en ytterligere avklaring tilknyttet den materielle delen av transparenskravet. Vilkåret om at en gjennomsnittsforbruker skal kunne oppfatte vilkårets betydning for dens økonomi mv. har blitt brukt av EU-domstolen siden 2014, se eksempelvis C-26/13 Kasler, men det er første gang den kobler transparenskravet etter artikkel 5 opp mot alle typer søksmål – altså ikke bare i tilknytning individuelle søksmål, men også gruppesøksmål.

(C-450/22)

LMBH