Sakens bakgrunn

Flyselskapet Air Nostrum opererer med ulike tariffavtaler for henholdsvis dets bakke- og kabinpersonale (bakke- og kabinpersonalavtalen), og dets piloter (pilotavtalen). Bakke- og kabinpersonalavtalen artikkel 93 og pilotavtalen artikkel 16.19 regulerer kostnadsdekning til diett og overnatting knyttet til reising foretatt i forbindelse med utøvelsen av arbeidet.

Diettbeløpet i bakke- og kabinpersonalavtalen er betydelig lavere enn i pilotavtalen, derfor anla fagforeningen STAVLA søksmål mot Air Nostrum. Siden 94 % av kabinpersonalet var kvinner, mens 93,71 % av pilotene var menn, la fagforeningen ned påstand om at bakke- og kabinavtalens bestemmelse om diettbeløp var i strid med likestillingsdirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav c om indirekte kjønnsdiskriminering. Bestemmelsen måtte derfor kjennes ugyldig.

Den spanske foreleggende domstolen anførte at diettene etter likestillingsdirektivet og spansk arbeidsrett ikke kunne anses som lønn, men som arbeidsvilkår. Diettbeløpene var dermed omfattet av likestillingsdirektivets artikkel 14 som forbyr enhver indirekte kjønnsdiskriminering av lønn, og ikke av artikkel 4 som kun forbyr indirekte kjønnsdiskriminering i arbeidsvilkår der arbeidstakerne utfører likt arbeid.

Domstolen utsatte saken, og forela EU-domstolen spørsmål som ble omformulert til om likestillingsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav e og artikkel 4 skal tolkes slik at et på forhånd fastsatt diettbeløp som skal dekke arbeidstakernes utgifter i forbindelse med arbeidsreiser, utgjør en del av deres lønn eller arbeidsvilkår. Dersom dette besvares bekreftende, blir spørsmålet om forskjellen med hensyn til diettbeløpenes størrelse som ytes til en gruppe som hovedsakelig består av menn og en gruppe som hovedsakelig består av kvinner, utgjør indirekte forskjellsbehandling på grunnlag kjønn.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen tar først stilling til om diettene i bakke- og kabinavtalen artikkel 93, omfattes av ordlyden «løn» i likestillingsdirektivets artikkel 2 nr. 1 bokstav e.

Under henvisning til C-278/93 Freers og Speckmann avsnitt 16 og C-312/17 Bedi avsnitt 33 bemerkes det at hva som utgjør «løn» etter direktivet er et selvstendig EU-rettslig begrep som skal tolkes vidt.

Etter direktivets legaldefinisjon i artikkel 2 nr. 1 bokstav e, omfattes ikke bare selve grunnlønnen, men også «godtgjeringa eller anna vederlag, anten i kontantytingar eller i naturalia, som arbeidstakaren mottek direkte eller indirekte frå arbeidsgjevaren sin som følgje av tilsetjinga».

I vurderingen legger EU-domstolen vekt på at diettbeløpene gir økonomisk kompensasjon for utgifter pådratt under reiser foretatt i forbindelse med utførelsen av arbeidet. De betales direkte av arbeidsgiveren i penger og har til formål å dekke visse utgifter som har nær tilknytning til ansettelsesforholdet. Det er ikke avgjørende at diettene ikke utgjør en ytelse for et bestemt avgrenset arbeid per tidsenhet eller per arbeidsenhet.

Legaldefinisjonens ordlyd støtter opp under en slik tolkning, i det den ikke krever at det utøves et spesifikt arbeid, men kun krever at arbeidstakeren skal motta en slik ytelse «som følgje av tilsetjinga». Utbetalingene har nettopp til formål å dekke visse utgifter som arbeidstakerne pådras som følge av arbeidet.

Verken sak C-155/10 Williams mfl. eller sak C-428/19 Rapidsped rokker ved denne fortolkningen. Begge dommene gjaldt tolkning av andre direktiv enn likestillingsdirektivet. Til sak C-155/10 Williams mfl. uttales det at avgjørelsen kun gir anvisning på et beløp av arbeidstakerens lønn som utelukkende har til mål å dekke visse aksessoriske omkostninger som pådras i forbindelse med utførelsen av oppgaver som er fastsatt i arbeidskontrakten, ikke skal tas med i beregningen av grunnlaget for feriepenger, se dommens avsnitt 25. Den gir ingen opplysninger om at slike omkostninger ikke er en del av arbeidstakerens lønn.

På bakgrunn av dette kommer EU-domstolen til at diettene utgjør «løn» etter artikkel 2 nr. 1 bokstav e.

De går deretter over til spørsmålet om lønnsforskjellen utgjør indirekte diskriminering etter artikkel 4. Dersom forskjellsbehandling i lønn skal utgjøre indirekte kjønnsdiskriminering i strid med direktivets artikkel 4, må det dreie seg om «likt arbeid» eller «arbeid som vert tillagt lik verdi». Selv om det kan foreligge indirekte kjønnsdiskriminering ved fastsettelsen av diettbeløpene, er dette altså ikke forbudt etter artikkel 4, se C-428/19 Rapidsped avsnitt 39. EU-domstolen slår kort fast at bakke- og kabinpersonalet og piloter ikke utfører det samme arbeidet, da det for pilotenes del er høyere krav til utdanning og mer ansvar.

EU-domstolens konklusjon

Likestillingsdirektivet artikkel 2, nr. 1, bokstav e, og artikkel 4 skal tolkes slik at diett som dekker utgifter i forbindelse med arbeidsreiser, regnes som en del av lønnen. Forskjellen i diettbeløp mellom to grupper av arbeidstakere hvor den ene gruppen hovedsakelig består av kvinner og den andre menn, er ikke forbudt når gruppene ikke utfører arbeid av samme karakter og verdi.

Direktiv 2006/54/EF er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII og gjennomført ved lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), hvorav direktivet artikkel 14 og 4 er gjennomført i henholdsvis likestillings- og diskrimineringsloven §§ 29 og 34.

Dommen inneholder flere prinsipielle uttalelser om likestillingsdirektivets lønnsbegrep. Dommen bekrefter at likestillingsdirektivets lønnsbegrep skal tolkes vidt. Så lenge den mottatte ytelse har sammenheng med utførelsen av arbeidet, vil den kunne omfattes av lønnsbegrepet. Det presiseres at selv om ytelsen er unntatt fra beregningsgrunnlaget for feriepenger, er ikke det avgjørende for om den omfattes av lønnsbegrepet. For Norges del innebærer dommen at lønnsbegrepet i likestillings- og diskrimineringsloven ikke kan tolkes snevrere enn det EU-domstolen gjør.

(C-314/23)

EOE