Sakens bakgrunn
I perioden 2021 til 2023 godkjente Energidepartementet plan for utbygging og drift (PUD) av tre petroleumsfelt – Yggdrasil, Breidablikk og Tyrving. Breidablikk og Tyrving er satt i produksjon. Yggdrasil har planlagt oppstart i 2027.
Greenpeace og Natur og Ungdom angrep PUD-godkjennelsene ved søksmål mot staten i 2023. Grunnlaget var at rettighetshaverne, før PUD-ene ble godkjent, ikke hadde konsekvensutredet de globale klimavirkningene av forbrenning av utvunnet petroleum.
Foreningene hevdet at dette var i strid med direktiv 2014/52/EU [prosjektdirektivet] artikkel 3, som sier følgende:
«Miljøkonsekvensvurderingen skal i hvert enkelt tilfelle på en hensiktsmessig måte identifisere, beskrive og vurdere prosjektets direkte og indirekte vesentlige virkninger på følgende faktorer: ... befolkning og menneskers helse, biologisk mangfold ... vann, luft og klima [og] samspillet mellom faktorene.»
Miljøforeningene mente de globale klimavirkningene er «virkninger» i artikkelens forstand. Staten bestred dette, fordi det bare er virkningene av «prosjektet» som skal konsekvensutredes, og «prosjektet» knytter seg til selve utbyggingen av plattformene – ikke forbrenningen.
Miljøforeningene hevdet også at lojalitetsplikten i EØS-avtalen artikkel 3 krevde ugyldighet som resultat. EU-domstolen har utledet av den nesten tilsvarende TEU art. 4 nr. 3 at «Member States are required to nullify the unlawful consequences of a breach of Community law», jf. f.eks. C-201/02 Wells avsnitt 64. Dette kan gjøres gjennom «the revocation or suspension of a consent already granted, in order to carry out an assessment of the environmental effects of the project», jf. Wells avsnitt 65.
For å kunne sikre den underliggende interessen bak kravet om ugyldighet, nedstenging av feltene, krevde miljøforeningene midlertidig forføyning mot iverksettelsen av prosjektene.
Oslo tingrett ga miljøforeningene medhold. Vedtakene ble kjent ugyldige, og det ble samtidig nedlagt midlertidig forbud mot at staten fattet andre vedtak som forutsatte gyldig PUD-godkjennelse.
Staten anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten suspenderte tvangskraften til tingrettens midlertidige forføyning frem til lagmannsretten selv hadde tatt stilling til forføyningskravet, se LB-2024-36810-2. Senere ble det besluttet at tre spørsmål skulle forelegges for EFTA-domstolen. Da lagmannsretten avholdt muntlige forhandlinger i september, var det altså bare forføyningskravet som ble behandlet. Miljøforeningene krevde da at staten skulle pålegges å suspendere PUD-vedtakene, subsidiært at tingrettens kjennelse skulle bli stående.
Lagmannsrettens vurdering
Opptakt til lagmannsrettens EØS-rettslige vurdering
Lagmannsretten legger til grunn, men uten å ta standpunkt til, at PUD-godkjennelsene er ugyldige som følge av at prosjektdirektivet er brutt. Lagmannsretten forutsetter også at det foreligger sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-1 (1) bokstav a og b. Dette er imidlertid ikke nok for å kunne gi forføyning; tvisteloven § 34-1 (2) sier:
«Midlertidig forføyning kan ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet.»
Selv når også dette vilkåret er oppfylt, foreligger det ikke noe rettskrav på forføyning; tvisteloven § 34-1 sier at retten «kan» gi forføyning når vilkårene er oppfylt.
De hensyn som sto mot hverandre, krevde «realpolitiske avveininger og prioriteringer, som det er vanskelig å passe inn i en juridisk proporsjonalitetsvurdering», ifølge lagmannsretten. Etter analogi fra HR-2020-2472-P (Klima) bør disse vurderingene ligge til de folkevalgte og ikke domstolene. Retten bygget også på at miljøforeningenes argumentasjon fremsto som «et generelt angrep på norsk petroleumsvirksomhet».
Lagmannsretten mente derfor at den hverken kunne eller burde gi forføyning, sett bort fra EØS-rettens eventuelle føringer.
Lagmannsrettens EØS-rettslige vurdering
Lagmannsretten går så over til å vurdere «hvilke føringer EØS-retten gir for [vurderingen] av om det skal gis midlertidig forføyning».
Utgangspunktet er at statene har prosessuell autonomi, som innebærer at virkningene av brudd på EØS-retten i utgangspunktet reguleres av nasjonal rett. Lagmannsretten peker imidlertid på at det i EØS-avtalen artikkel 3 ligger et prinsipp om effektivitet, som etablerer en minstestandard for nasjonal prosessrett. Prinsippet innebærer at det ikke må være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å håndheve EU-retten i domstolene, jf. Fredriksen og Mathisen, EØS-rett (4. utgave 2022) side 291. Høyesterett har beskrevet kriteriene «umulig eller uforholdsmessig vanskelig» som en «streng norm for når nasjonal prosesslovgivning om adgang til domstolene kan overstyres», jf. HR-2005-713-A avsnitt 40.
Det må vurderes konkret om effektivitetsprinsippet er krenket. Det må da ses hen til de aktuelle bestemmelsenes rolle i saksbehandlingen, deres begrunnelse, anvendelse og særtrekk, grunnleggende prinsipper i nasjonal rett og hensynet til effektiv håndheving av EØS-retten, jf. Arnesen mfl. Oversikt over EØS-retten, side 525.
Lagmannsretten ser så på hvor lenge prosjektdirektivet ikke vil bli håndhevd uten forføyning. Dom fra lagmannsretten i hovedsaken kan sannsynligvis foreligge høsten 2025. En eventuell behandling i Høyesterett kan komme på toppen av dette. At prosjektdirektivet muligens ikke blir håndhevd før etter alt dette, tilsier at effektivitetsprinsippet krever forføyning.
Lagmannsretten ser så på implikasjonene det kan ha for håndhevelsen av EØS-bruddet at midlertidig forføyning ikke blir gitt. At det løpende investeres ytterligere i Yggdrasil kan vanskeliggjøre gjennomføringen av miljøforeningenes interesse i nedstengingen av feltet. Det tilsvarende gjør seg imidlertid ikke gjeldende for Breidablikk og Tyrving, ettersom disse allerede er ferdig utbygget og i produksjon.
Videre vektlegger lagmannsretten at det i etterkant av PUD-godkjenningene var konsekvensutredet hvilke virkninger forbrenningsutslippene ville ha. En etterfølgende konsekvensutredning vil ikke fullt ut ha samme funksjon som en konsekvensutredning før PUD er godkjent, ettersom konsekvensutredningen skal fungere som informasjonsgrunnlag for demokratisk deltakelse i beslutningsprosessen. En etterfølgende konsekvensutredning vil imidlertid i en viss grad reparere bruddet. Lagmannsretten peker også på at det ikke kan utledes en ubetinget regel om at saksbehandlingsfeilen ikke kan repareres i etterkant, jf. C-261/18 Kommisjonen mot Irland avsnitt 76.
Til sist viser lagmannsretten til grunnleggende regler om maktfordeling, som også anerkjennes i EU- og EØS-retten.
Lagmannsrettens konklusjon
Lagmannsretten konkluderer med at det ikke skal gis midlertidig forføyning, og at dette er i tråd med effektivitetsprinsippet.
Kjennelsen følger opp det som var EU-domstolens posisjon i C-432/05 Unibet avsnitt 83; at medlemsstatene i utgangspunktet kan fastsette og følge egne vilkår for midlertidig forføyning ved brudd på EU-rettslig regel. Dette er et uttrykk for det grunnleggende prinsippet om nasjonal prosessuell autonomi. Hilde Ellingsen skriver at prinsippene om effektivitet, ekvivalens og effektiv rettsbeskyttelse har gjort «substantial inroads into the procedural autonomy of Member States», se Standing to Enforce European Law Before National Courts (2022) s. 27. Disse prinsippene er også en del av EØS-avtalen, som utgangspunkt med samme innhold som i EU-retten.
Miljøforeningene prosederte ikke på effektivitetsprinsippet, men på prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse. Etter EU-domstolens praksis inneholder sistnevnte et krav om effektive og adekvate rettsfølger, se sak 14/83 Van Colson avsnitt 23 og Venemyr (2023) Om EØS-rettens krav til forvaltningsrettslige følger av feil, kapittel 2.4.6. EMDs praksis rundt EMK artikkel 6 og 13 kan også bidra med å fastlegge prinsippets innhold, ettersom prinsippet er forankret dels i nevnte EMK-artikler, jf. sak 222/84 Johnston avsnitt 18. Reparasjonsmomentet blir særlig fremtredende. Effektivitetsprinsippets norm («ikke umulig eller uforholdsmessig vanskelig å håndheve EØS-rett») kan ikke uten videre antas å kreve samme rettsfølger som prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse. Det er derfor uheldig at lagmannsretten ser ut til å bomme på prinsippet den tar utgangspunkt i.
Lagmannsretten kunne også vurdert om de hensyn som begrunner det EØS-rettslige reparasjonsprinsippet, krevde en modifisert anvendelse av tvistelovens regler om midlertidig forføyning. Dette var ikke prosedert på, men lå uansett innenfor lagmannsrettens kompetanse å vurdere, jf. tvisteloven § 11-3 og HR-2024-581-U. Reparasjonsprinsippet gjelder for et EØS-brudds ulovlige virkninger som alt har inntruffet. Det er imidlertid tenkelig at det også gjelder en plikt til å avverge ulovlige virkninger som kan inntreffe fremtidig som følge av et EØS-brudd.
Miljøforeningene har varslet at de muligens vil anke avgjørelsen. Ved videre anke over kjennelse har Høyesterett bare kompetanse til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6.
(LB-2024-36810-3)
EHM