Sakens bakgrunn
13. mai 2020 inngikk en østerriksk lege, på vegne av seg og sin kone, avtale om pakkereise til Maldivene med arrangøren Schauinsland-Reisen. Reisen skulle finne sted fra 26. desember 2020 til 2. januar 2021.
I lys av covid-19-pandemien og risikoen for smitte, frarådet det østerrikske utenriksdepartementet i desember 2020 å foreta reiser til Maldivene som ikke var strengt nødvendige. Advarselen var på høyeste nivå, noe som innebærer et tydelig signal om at smitterisikoen var høy. På tidspunktet for advarselen var syvdagers smitteindeksen 34,7 nye smittetilfeller per 100 000 innbygger på Maldivene, mens i Østerrike var det 220 nye smittetilfeller.
Schauinsland-Reisen kansellerte pakkereisen 3. desember 2020, under henvisning til utenriksdepartementets fraråding, hvorpå legen ble underrettet og fikk tilbakebetalt depositumet.
Legen anla sak med påstand om erstatning på 21 821,82 EUR. Tapet var begrunnet i både tapt reise- eller ferieglede og inntektstap forårsaket av stenging av legepraksisen på grunn av den planlagte reisen. Etter at både førsteinstans og anneninstans frifant arrangøren, kom saken opp for østerriksk høyesterett.
Den østerrikske høyesterett besluttet å utsette saken og forela to spørsmål som ble sammenfattet av EU-domstolen slik: Er det etter pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 3 tilstrekkelig å vise til offentlige myndigheters offisielle reiseanbefalinger for å fastslå at en reisearrangør er forhindret fra å oppfylle en pakkereiseavtale på grunn av unngåelige og ekstraordinære omstendigheter? Gjelder dette også der den reisende har erklært at de til tross for advarselen vil gjennomføre reisen, og det ikke er objektivt umulig for reisearrangøren å oppfylle reiseavtalen.
EU-domstolens vurdering
Innledningsvis tar EU-domstolen utgangspunkt i pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 3 bokstav b, som gir arrangøren rett til å si opp pakkereisen uten å måtte yte erstatning når «arrangøren er forhindret fra å oppfylle avtalen på grunn av uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter».
Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter er legaldefinert i artikkel 3 nr. 12, som omstendigheter «reiseoperatøren ikke har kontroll over, og hvis konsekvenser ikke hadde kunnet avverges, selv om alle rimelige tiltak var blitt truffet».
Fra ordlyden sluttes det at en reisearrangørs rett til å si opp pakkereisen, utelukkende avhenger av om det har inntruffet objektive omstendigheter som kan påvirke leveringen av pakkereisen, og at den reisende underrettes om oppsigelsen. Hva slags omstendigheter det kan være tale om, konkretiseres ytterligere i fortalens premiss 31 der hendelser som krig, terrorisme og vesentlig risiko for fare for menneskers helse, slik som alvorlig sykdom på reisemålet, fremheves som eksempler som typisk vil omfattes.
Under henvisning til sak C-584/22 Kiwi Tours avsnitt 27 og sak C-299/22 Tez Tour avsnitt 65 vises det til at tidspunktet for vurderingen av om slike omstendigheter foreligger, må foretas på oppsigelsestidspunktet.
EU-domstolen understreker at en offisiell fraråding om å reise til landet pakkereisen gjelder, ikke i seg selv er tilstrekkelig for å fastslå at «uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» foreligger. En slik fortolkning strider med grunnlaget for og formålet bak reiseanbefalinger, som er å informere offentligheten om objektive omstendigheter som skaper ulike former for risiko. Riktignok kan risikoene som reiserådene gir informasjon om, omfattes av «uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter». Anbefalingene gjenspeiler imidlertid en situasjon som utvikler seg avhengig av de berørte områdene, og den vil ikke alltid gi et realistisk bilde av den objektive situasjonen slik den ser ut på et gitt tidspunkt der reisen skal gjennomføres, se sak C-299/22 Tez Tour avsnitt 33.
Den offisielle anbefalingen vil imidlertid kunne ha stor bevismessig verdi. De nærmere reglene om bevisførsel hører inn under statenes prosessautonomi. Forutsetningen er at ekvivalens- og effektivitetsprinsippet etterleves. Å anerkjenne en offentlig anbefaling som ubestridelig bevis for at force majeure etter direktivet foreligger, er uforenelig med effektivitetsprinsippet, da det vil gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig for den reisende å gjøre krav på erstatning. Tilsvarende gjelder at fraværet av en offisiell anbefaling ikke kan legges til grunn som ubestridelig bevis for at det ikke foreligger en force majeure-hendelse. Den reisende må ha mulighet til å kunne føre bevis for omstendigheter mot myndighetenes offisielle reiseanbefalinger.
Det er den foreleggende rett som må vurdere bevisene i saken. Dersom nasjonale domstoler kommer til at det på oppsigelsestidspunktet for pakkereisen forelå uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter, må det vurderes om arrangøren var «forhindret fra å oppfylle avtalen» på grunn av omstendighetene.
EU-domstolen kommer til at ordlyden må tolkes utvidende slik at den omfatter både konsekvensene som utelukker gjennomføringen av pakkereisen og de konsekvenser som i vesentlig grad omhandler vilkårene og betingelsene for leveringen av pakkereisen. I begrunnelsen vises det til direktivets artikkel 12 nr. 2 ordlyd som uttrykkelig åpner for dette, og tilhørende rettspraksis, se sak C-299/22 Tez Tour. Bestemmelsene forfølger samme formål om å gi den reisende og arrangøren oppsigelsesrett der den er rammet av en force majeure hendelse. Det bemerkes at spredningen av Covid-19 kan utgjøre en omstendighet som forhindrer arrangøren å oppfylle avtalen, selv om oppfyllelse ikke er objektivt umulig.
Videre må det vurderes om reiseoperatøren eller den reisende selv kunne truffet rimelige tiltak som ville medført at pakkereisen kunne ha blitt gjennomført.
Hvorvidt arrangøren er «forhindret» er en objektiv vurdering. Der hindringen viser seg på oppfyllelsestidspunktet, vil vurderingen bli fremtidsrettet. Den må derfor basere seg på en prognose om hva sannsynligheten er for at arrangøren blir forhindret fra å oppfylle avtalen på grunn av de uunngåelige og ekstraordinære omstendighetene.
EU-domstolens konklusjon
Etter pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 3 er det tilstrekkelig for å godtgjøre at en reisearrangør er forhindret fra å oppfylle en pakkereiseavtale på grunn av «unngåelige og ekstraordinære omstendigheter», at reisearrangøren viser til offentlige myndigheters offisielle advarsel mot å reise. Dette gjelder selv om den reisende har erklært at vedkommende til tross for dette vil gjennomføre sin reise og det objektivt sett ikke er umulig for reisearrangøren å oppfylle reiseavtalen. En slik offentlig kunngjøring kan ikke utgjøre det eneste beviset, og må kunne imøtegås.
Pakkereisedirektivet er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført ved lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven). Direktivets artikkel 12 nr. 2 er gjennomført ved pakkereiseloven § 32.
Dommen legger føringer for hvilken bevismessig vekt medlemslandene kan tillegge et offentlig reiseråd. En offentlig reisefrarådelse har stor bevismessig vekt ved vurderingen av om en av partene er rammet av uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter, men effektivitetsprinsippet er til hinder for at anbefalingen legges til grunn som ubestridelig bevis for at en slik omstendighet foreligger. Dette innebærer at den andre parten må kunne fremlegge motbevis, og at disse undergis en reell vurdering.
(C-546/22)
EOE