Sakens bakgrunn

I september 2017 inngikk QI og Santander Bank Polska en låneavtale på 106 600 PLN (omtrent 24 600 euro) med en avtalt løpetid på 360 måneder. Et engangsgebyr på 2,5 %, tilsvarende 2 600 PLN (omtrent 600 EUR), ble inkludert i de totale lånekostnadene. Etter 19 måneder innfridde QI lånet, og krevde en forholdsmessig tilbakebetaling av engangsgebyret for de gjenværende 341 månedene.

Santander avslo dette kravet med henvisning til at gebyret var en engangsbetaling som ikke skulle tilbakebetales proporsjonalt med gjenværende løpetid. Banken hevdet at om tilbakebetaling skulle vurderes, burde den heller baseres på bankens forventede fortjeneste.

QI bragte saken inn for den polske tingretten i Warszawa-Wola (Sąd Rejonowy dla Warszawy-Woli w Warszawie), som valgte å forelegge to tolkningsspørsmål for EU-domstolen:

1. Om boliglånsdirektivet artikkel 25 (1) skal tolkes på samme måte som forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 (1), slik at forbrukerens rett til å redusere de totale kostnadene ved tidlig tilbakebetaling også omfatter gebyret for å få innvilget lånet.

2. Om en plikt til å redusere lånekostnadene ved tidlig tilbakebetaling, skal være en proporsjonal reduksjon basert på gjenværende lånetid i forhold til opprinnelig lånetid, eller som en reduksjon basert på tapet i forventet fortjeneste for långiver.

EU-domstolens vurdering

Omfanget av retten til kostnadsreduksjon

Det første spørsmålet dreier seg om tolkningen av forbrukerens rett til reduksjon av «samlede kredittkostnader» ved førtidig tilbakebetaling, jf. artikkel 25 (1).

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 (1), som har en tilnærmet identisk ordlyd, er blitt tolket slik at retten til reduksjon av de samlede lånekostnadene ved førtidig tilbakebetaling, omfatter alle kostnader pålagt forbrukeren, se sak C-383/18 Lexitor avsnitt 36 (omtalt i EUR-2020-2-5).

Til sammenligning er ikke faste kostnader, som er uavhengige av avtalens varighet og som gjelder tjenester som er fullstendig utført på tidspunktet for innfrielsen av lånet, omfattet av retten til kostnadsreduksjon, se C-555/21 UniCredit Bank Austria avsnitt 27, 28 og 31 (omtalt i EUR-2023-4-5). Formulert på en annen måte, er det avgjørende om gebyret faller inn under «vanlige betalinger» tilknyttet låneavtalen. Fordi Santander ikke har gitt informasjon som tilsier at gebyret er uavhengig av låneavtalens løpetid, legger EU-domstolen til grunn at kostnadene er vanlige betalinger. Det avgjørende blir da om gebyret omfattes av «forbrukerens samlede kredittkostnader», jf. artikkel 25 (1) og artikkel 4 (13).

Boliglånsdirektivet artikkel 4 (13), lest i lys av forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 (g), innebærer at «forbrukerens samlede kredittkostnader» omfatter alle kostnader forbrukeren må betale i forbindelse med låneavtalen, inklusive gebyrer. Disse kostnadene omfatter ikke, som bekreftet i boliglånsdirektivet fortalepunkt 50, notarialgebyrer, registreringskostnader knyttet til overføring av eiendomsrett til fast eiendom, som for eksempel kostnader for registrering i grunnboken og relaterte gebyrer, samt kostnader som forbrukeren må betale ved manglende overholdelse av forpliktelsene fastsatt i kredittavtalen jf. UniCredit Bank Austria avsnitt 24.

Boliglånsdirektivet er ment å sikre at forbrukerne nyter en høy grad av beskyttelse. Derfor kan ikke EU-domstolens tolkning av artikkel 25 (1) i UniCredit Bank Austria forstås slik at den frarøver forbrukerne en slik beskyttelse.

For å ivareta beskyttelsen av forbrukeren, må de nasjonale domstolene derfor forsikre seg om at kostnadene som pålegges forbrukeren ikke objektivt utgjør godtgjørelse til kreditor for midlertidig bruk av kapitalen som er gjenstand for avtalen, eller for tjenester som ved tidspunktet for førtidig tilbakebetaling ennå ikke var levert til forbrukeren. Domstolen kan altså ikke forutsette at gebyret er en kostnad som er uavhengig av avtalens varighet, bare fordi det ble betalt ved inngåelsen av låneavtalen.

Videre er kreditor i henhold til boliglånsdirektivet artikkel 14 (1) og (2) forut for inngåelsen av låneavtalen forpliktet til å angi om de aktuelle kostnadene er regelmessige betalinger eller ikke. Santander har ikke fremlagt bevis for den nasjonale domstolen om at den har foretatt en slik angivelse. For at ikke forbrukeren skal bli negativt berørt av fraværet av slik informasjon, må den nasjonale domstolen beslutte at gebyret ikke er uavhengig av avtalens varighet. Følgelig er gebyret omfattet av retten til kostnadsreduksjon, jf. artikkel 25 (1).

En særegen metode for beregning av kostnadsreduksjon?

Det neste spørsmålet er om artikkel 25 (1) forutsetter at reduksjonen i boliglånets totale kostnader, skal beregnes etter en spesifikk utregningsmetode. Spørsmålet er forelagt på grunnlag av artikkel 25 (1) annet punktum som sier at:

«forbrukeren [skal] ha rett til en reduksjon i forbrukerens samlede kredittkostnader, som består av rentene og kostnadene for den ­gjenværende delen av avtalens løpetid»

EU-domstolen kan ikke se at ordlyden i artikkel 25 (1) tilsier en spesifikk utredningsmetode. Med henvisning til generaladvokatens forslag til avgjørelse, avsnitt 33, finner EU-domstolen at bestemmelsens formulering «den gjenværende delen av avtalens løpetid» er ment å identifisere «the temporal scope of the cost items to which the reduction in the total cost of the credit applies». En slik metode følger heller ikke av artikkel 25 (2) og (5).

Artikkel 25, lest i lys av fortalen punkt 66, gir medlemsstatene en vid skjønnsmargin i formuleringen av vilkårene for når retten til førtidig tilbakebetaling kan utøves. Fortalen lister her opp en rekke vilkår som er omfattet av skjønnsmarginen. En utregningsmetode for kostnadsreduksjon er ikke nevnt, men må allikevel anses som et av elementene fortalen sikter til, siden direktivets ulike språkversjoner bekrefter at listen ikke er uttømmende.

Selv om artikkel 25 (1) ikke krever en spesifikk utregningsmetode, må utregningen være egnet til å oppnå direktivets formål om en høy grad av forbrukerbeskyttelse innen boliglånesegmentet. Fordi polsk lovgivning heller ikke inneholder en slik utregningsmetode, er det opp til den nasjonale domstolen å fastlegge denne.

EU-domstolens konklusjon

Boliglånsdirektivet artikkel 25 (1) krever at den nasjonale domstolen anser et gebyr som omfattet av retten til tilbakebetaling, der den ikke er blitt forelagt nødvendig informasjon for å bedømme om gebyret var uavhengig av låneavtalens varighet.

Artikkel 25 (1) inneholder heller ingen spesifikk utregningsmetode for å bestemme den endelige kostnadsreduksjonen ved førtidig tilbakebetaling.

Direktiv 2014/17/EU er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven) og lov 16. desember 2022 nr. 91 (låneformidlingsloven).

EU-domstolen strekker formålet om å beskytte forbrukeren langt, når den forutsetter at det må bevises at et engangsgebyr betalt ved inngåelsen av en boliglåneavtale var uavhengig av avtalens varighet. I fravær av slike bevis skal det forutsettes at gebyret er en del av de vanlige betalingene forbundet med boliglånet. Med dette klargjør domstolen følgene av at kreditor unnlater å informere forbrukeren om betydningen av de forskjellige vilkårene i låneavtalen forut for avtaleinngåelse. Unnlater kreditor å oppgi slik informasjon, skal ikke forbrukeren straffes for dette.

(C-76/22)

LMBH