Sakens bakgrunn

I 2008 inngikk ekteparet LB og JL en låneavtale med Getin Noble Bank for å kjøpe en bolig i Warszawa med formål om utleie. Lånet var indeksert etter sveitsiske franc (CHF), men tilbakebetalingen skulle skje i polske zloty (PLN). Paret benyttet en polsk eiendomsmegler som fullmektig ved signering av låneavtalen, kjøpsavtalen for eiendommen og leieavtalen.

I 2019 hadde ekteparet tilbakebetalt lånet og solgt eiendommen. Samme år saksøkte de banken og krevde tilbakebetaling av alle beløp betalt under låneavtalen. De anførte at avtalen inneholdt urimelige avtalevilkår som gjorde den ugyldig. Den lokale domstolen i Warszawa fant at avtalevilkårene, inkludert indekseringen etter sveitsiske franc, var urimelig da de ikke var individuelt forhandlet, var uklart formulert og i strid med god tro. Dette førte til betydelig ubalanse mellom partenes rettigheter og plikter. Domstolen var imidlertid i tvil om ekteparet kunne anses som «forbrukere» i direktivet om urimelige avtalevilkår.

Domstolen utsatte saken og spurte EU-domstolen om en fysisk person som inngår låneavtale med pant i fast eiendom for å kjøpe bolig som skal leies ut mot vederlag, er en «forbruker» etter urimelige avtalevilkårsdirektivet artikkel 2 bokstav b og c.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis vises det til direktivets fortale avsnitt 10 om at direktivet skal anvendes på alle avtaler som inngås mellom næringsdrivende og forbrukere. Domstolen tar så utgangspunkt i legaldefinisjonene i artikkel 2 bokstav b og c, der «forbruker» er definert som en fysisk person som ved inngåelsen av avtaler omfattet av direktivet «ikke handler som ledd i sin næringsvirksomhet». En «næringsdrivende» er en som ved inngåelsen av avtaler som er omfattet av direktivet, handler som «ledd i sin næringsvirksomhet».

I vurderingen av om personen er «forbruker» er det altså avgjørende om avtalen faller innenfor eller utenfor personens næringsvirksomhet. Domstolen fastslår at direktivets «forbruker»-begrep er objektivt og skal tolkes uavhengig av personens kunnskapsnivå. Dette begrunnes i at en forbruker er i en svakere forhandlingsposisjon sammenlignet med en næringsdrivende og derfor trenger beskyttelse mot standardvilkår, se sak C-590/17 Pouvin og Dijoux avsnitt 25. «Forbruker»-begrepet må tolkes vidt, ettersom dette muliggjør beskyttelse av forbrukeren i møte med den næringsdrivende, se sak C-570/21 YYY avsnitt 37.

Den foreleggende domstol må i vurderingen av om ekteparet har handlet som ledd i næringsvirksomhet eller ikke, ta i betraktning samtlige momenter som kan belyse hvilket formål varen eller tjenesten er ervervet i. EU-domstolen bemerker at ekteparet LB og JL, som var ansatt som henholdsvis politimann og skoleinspektør, ikke drev profesjonell eiendomsvirksomhet. Formålet med lånet var å øke deres private formue, ikke å utøve næringsvirksomhet.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 93/13/EØF artikkel 2, litra b) skal tolkes slik at en fysisk person som inngår en låneavtale med pant i fast eiendom for å finansiere kjøpet av en bolig til utleie, faller inn under begrepet «forbruker» hvis personen ikke handler som ledd i sin næringsvirksomhet. At personen søker å oppnå økonomiske fordeler ved eiendomsforvaltningen, utelukker ikke at personen anses som «forbruker».

Direktiv 93/13/EØF er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] §§ 36, 37 og 38a til 38c.

(C-347/23)

EOE