Sakens bakgrunn
I 2011 søkte en familie på fire, som alle var tredjelandsborgere, om internasjonal beskyttelse i Nederland. I 2012 ble søknaden avslått. Det ble også bestemt at familien skulle sendes tilbake til hjemlandet sitt. Dette drøyde imidlertid ut i tid.
I både 2016 og 2019 søkte familien om oppholdstillatelse, men uten hell. Gjennom 2019-vedtaket ble det også bestemt at utsendelsesvedtaket fra 2012 skulle fullbyrdes. Familien påklaget 2019-vedtaket. Klagen ble avslått i 2020, uten at klagemyndigheten vurderte om det var i tråd med det såkalte «vernet mot retur» (til et land man risikerer forfølgelse) å sende familien tilbake til hjemlandet. Familien brakte klagevedtaket inn for førsteinstansdomstolen i Haag.
Familien anførte at barna sto i fare for å forfølges om de ble returnert til hjemlandet. Dette fordi de hadde blitt «vestliggjort», ettersom de hadde vokst opp i Nederland og overtatt de herskende normer og verdier i landet. Familien anførte at utsendelse dermed ville være i strid med returdirektivet artikkel 5, som sier at medlemsstatene skal respektere vernet mot retur.
Familien hadde imidlertid ikke anført forfølgelsesrisiko forut for vedtaket i 2012, som det angrepne klagevedtaket fra 2020 gjaldt. Familien kunne søkt om internasjonal beskyttelse og anført forfølgelsesrisikoen etter klagevedtaket fra 2020, men gjorde ikke dette.
EU-domstolen behandlet derfor tre spørsmål som gjaldt forvaltningens og domstolenes plikt til å vurdere om utsendelse er i strid med vernet mot retur.
Domstolens vurdering
Det første spørsmålet
Det første spørsmålet var om en forvaltningsmyndighet som avslår en søknad om oppholdstillatelse og vedtar fullbyrdelse av et utsatt utsendelsesvedtak, må vurdere på nytt om utsendelse er i tråd med vernet mot retur.
Innledningsvis peker EU-domstolen på at returdirektivets hovedformål er å etablere et effektivt returneringssystem med respekt for fundamentale rettigheter, jf. fortalen punkt 2 og 4.
Artikkel 5 forplikter nasjonale myndigheter til å sikre etterlevelse av vernet mot retur på alle stadier av utsendelsesprosessen. Prinsippet verner fundamentale rettigheter nedfelt i Charteret artikkel 18, lest i sammenheng med Genève-konvensjonen artikkel 33, og Charteret artikkel 19 (2). Direktivets artikkel 5 kan derfor ikke tolkes restriktivt. Artikkelen har også direkte virkning.
Direktivet krever også at personer som har fått et utsendelsesvedtak mot seg, kan påberope faktiske endringer inntrådt etter at utsendelsesvedtaket ble fattet og som kan ha betydning for vurderingen av om utsendelse krenker vernet mot retur, jf. C-181/16 Gnandi avsnitt 64.
EU-domstolen finner at myndighetene må gjøre en oppdatert vurdering av om utsending krenker vernet mot retur før utsendingen fullbyrdes. Vurderingen må være uavhengig av den vurderingen som lå til grunn for utsendelsesvedtaket. Den må ta opp i seg alle faktiske endringer og anførsler fra personen som utsendelsesvedtaket retter seg mot. EU-domstolen sier at en slik vurdering er den eneste som sikrer at utsendingen ikke krenker vernet mot retur. Det kunne derfor ikke kreves av familien at den skulle søkt om internasjonal beskyttelse etter klagevedtaket fra 2020 for at myndighetene skulle kunne vurdere anførselen om at barna kunne bli forfulgt i hjemlandet fordi de var blitt «vestliggjort». Myndighetene skulle tvert imot vurdert dette før de i 2020 avslo klagen over avslaget på søknaden om oppholdstillatelse.
Hvis myndighetene konkluderer med at det er en alvorlig risiko for at utsending vil krenke vernet mot retur, må de vente med utsendingen frem til en slik risiko opphører, jf. direktivets artikkel 9 (1) bokstav a.
EU-domstolen konkluderer med at en forvaltningsmyndighet som avslår en søknad om oppholdstillatelse og vedtar fullbyrdelse av et utsatt utsendelsesvedtak, må vurdere det tidligere utsendelsesvedtaket for å sikre overholdelse av vernet mot retur.
Det andre spørsmålet
Det andre spørsmålet var om en domstol ex officio må sørge for etterlevelse av vernet mot retur når den vurderer et vedtak som bestemmer at et utsendelsesvedtak skal fullbyrdes.
Direktivet artikkel 13 (1) krever at den et utsendelsesvedtak retter seg mot, har et effektivt rettsmiddel til å angripe utsendingsvedtak overfor et uavhengig tribunal. Kravene til rettsmidlene må stilles i tråd med Charteret artikkel 47 og artikkel 19 (2) og direktivet artikkel 5. Bestemmelsene krever at myndighetene tar vernet mot retur i betraktning på alle stadier i utsendelsesprosessen. Det følger også av direktivets artikkel 13 (2) at et tribunal, som har et utsendelsesvedtak til behandling, må kunne prøve utsendelsesvedtaket og eventuelt utsette dette. Medlemsstatene kan selv bestemme om tribunalet skal kunne fatte realitetsavgjørelse eller ikke, jf. direktivets fortale punkt 15.
Tribunalet må kunne prøve ex officio om utsendelse er i tråd med vernet mot retur, ettersom reglene i artikkel 13 (1) og (2) er ment å sikre at utsendelse er i tråd med prinsippet. Noe annet vil gjøre prøvingen og vernet i Charteret artikkel 47 ineffektivt.
EU-domstolen konkluderer dermed med at en domstol ex officio må sørge for etterlevelse av vernet mot retur når den vurderer et vedtak som bestemmer at et utsendelsesvedtak skal fullbyrdes.
Direktiv 2008/115/EF inngår i Schengen-samarbeidet, som Norge er en del av. Direktivet er gjennomført i lov 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven). Norge er ikke bundet av Charteret, men prinsippene som ligger til grunn for Charteret, gjelder i stor grad som EØS-rettslige prinsipper, som er gjennomført i lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) § 1.
I plenumsdommen Rt-2012-1985 (Lengeværende barn I) kom Høyesterett til at vedtakstidspunktet skal legges til grunn for domstolsprøving av utsendelsesvedtak. Høyesterett ville derfor ikke prøve faktumsendringer som tilsynelatende kunne gjort utsending i strid med vernet mot retur. EU-domstolens avgjørelse gir grunn til å vurdere nærmere om denne tilnærmingen må forlates.
(C-156/23)
EHM