Sakens bakgrunn

Forbrukeren YI inngikk i juli 2007 en kredittavtale med kredittforetaket Bancpost S.A. București. I mai 2018 tok YI ut søksmål for domstolen i Bucuresti, Romania. YI krevde at vilkår i kredittavtalen om endringsrett for långiver, tidlig tilbakebetalingsgebyrer og gebyrer skulle sensureres fordi de var urimelige. Domstolen avviste søksmålet i november 2018. YI anket ikke. Avgjørelsen ble dermed rettskraftig.

I august 2019 reiste YI ny sak ved sin lokale domstol, domstolen i Sighişoara, Romania. Denne saken gjaldt mange av de samme avtalevilkårene som i den første rettsprosessen. I desember 2019 kom domstolen til at flere av vilkårene var urimelige, noe som førte til at kreditorselskapet ERB anket. Ankedomstolen opprettholdt deler av avgjørelsen, men endret den for så vidt angår enkelte vilkår.

ERB innga deretter en ekstraordinær anke, hvor foretaket påberopte seg prinsippet om res judicata (rettskraft) og hevdet at den første rettsavgjørelsen fra 2018 hindret ny vurdering av samme avtalevilkår. Under ankebehandlingen reiste den rumenske domstolen spørsmål om hvordan rettskraft kan balanseres mot forbrukerbeskyttelsen i EU-retten, særlig når forbrukeren i den første rettsprosessen hverken hadde juridisk bistand, møtte opp i retten eller utnyttet tilgjengelige rettsmidler, tilsynelatende som følge av manglende informasjon eller kunnskap.

Spørsmålet EU-domstolen ble forelagt er om forbrukeravtaledirektivet artikkel 7(1), prinsippet om effektivitet og EU-pakten om grunnleggende rettigheter (Charteret) artikkel 47 krever at en nasjonal domstol vurderer hvorvidt kontraktsvilkår er urimelige, selv om dette spørsmålet allerede har blitt behandlet i en rettskraftig rettsavgjørelse

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis poengterer EU-domstolen at medlemsstatene plikter å sørge for adekvate og effektive virkemidler «til å sikre at anvendelsen av urimelige vilkår i avtaler som en næringsdrivende inngår med forbruker opphører», jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 (1) sammenholdt med fortalepunkt 24. Se C-582/21 Profi Credit Polska avsnitt 73 med videre henvisninger (omtalt i EUR-2024-9-2).

Domstolen redegjør deretter for prinsippet om medlemsstatenes prosessautonomi, prinsippene om ekvivalens og effektivitet og deres forhold til prinsippet om res judicata. Medlemsstatene har frihet til å bestemme prosedyren for å fastlegge om et avtalevilkår er urimelig eller ikke. De prosessuelle reglene som regulerer prosedyren er imidlertid underlagt prinsippene om ekvivalens og effektivitet. Samtidig er prinsippet om res judicata et grunnleggende prinsipp som sikrer stabilitet i rettsforhold og en effektiv administrasjon av rettsvesenet. Utgangspunktet er derfor at EU-retten ikke krever at nasjonale domstoler eller tribunaler går tilbake på allerede rettskraftige avgjørelser, selv når dette ville gjort det mulig å rette på en nasjonal situasjon som er i strid med EU-retten.

Til tross for dette utgangspunktet har EU-domstolen i enkelte tilfeller krevd at medlemsstatene går tilbake på en rettskraftig avgjørelse av hensyn til prinsippene om effektivitet og ekvivalens. Dersom nasjonale regler gir adgang til å gå tilbake på en rettskraftig avgjørelse for å gjøre en situasjon forenlig med nasjonal rett, skal reglene – i henhold til kravene til ekvivalens og effektivitet – også benyttes for å bringe situasjonen i samsvar med EU-retten, se Profi Credit Polska avsnitt 42.

I denne saken kommer effektivitetsprinsippet på spissen. Prinsippet krever at nasjonale regler ikke gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve rettigheter som følger av EU-retten. For rettigheter som kan utledes av forbrukerdirektivet, innebærer dette også et krav om effektiv rettsbeskyttelse.

EU-domstolen går så over til vurderingen av det rumenske rettssystemet. Domstolen kommer her frem til at det er ingenting som tilsier at rumensk rett er i strid med effektivitetsprinsippet i den forstand at det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å ta i bruk den beskyttelsen direktivet er ment å gi forbrukere, eller at det undergraver direktivets effektivitet.

Forbrukerbeskyttelse har imidlertid en viktig stilling i EU-retten. EU-domstolen har tidligere påpekt at nasjonale domstoler kan være forpliktet til å vurdere urimelige kontraktsvilkår ex officio, jf. blant annet C-600/19 Ibercaja Banco avsnitt 50. Samtidig understreker domstolen at nasjonale domstoler ikke plikter å behandle et rettskraftig avgjort sensureringskrav dersom rettsprosessen sikret en tilstrekkelig vurdering av kontraktsvilkårene, forbrukeren har blitt informert om frist for å anke og konsekvensene av å ikke benytte seg av anke.

På bakgrunn av dette kommer domstolen frem til at et urimelig utfall av en effektiv overprøving av kontraktsvilkårene, ikke i seg selv kan utgjøre et grunnlag for å sette til side prinsippet om res judicata. Selv om forbrukeren ikke hadde juridisk bistand eller stilte i retten, vil ikke dette alene nødvendigvis innebære at effektivitetsprinsippet og kravet til effektiv rettsbeskyttelse blir krenket. Det avgjørende er om forbrukeren ble informert om sine rettigheter og hadde en reell mulighet til å bruke tilgjengelige rettsmidler. Dersom slike grunnleggende prosessuelle krav er oppfylt, kan den tidligere avgjørelsens rettskraft avskjære ny prøving. Unntaket er der «særlige grunner» hindrer forbrukeren i å ivareta sine rettigheter. Domstolen trekker frem manglende begrunnelse for avgjørelsen som en slik særlig grunn.

EU-domstolens konklusjon

Forbrukerdirektivet artikkel 7(1) lest i lys av fortalepunkt 24, effektivitetsprinsippet og Charteret artikkel 47, krever ikke at nasjonale domstoler eller tribunaler vurderer om kontraktsvilkårene i en forbrukeravtale er urimelige, der disse er blitt vurdert av en annen domstol eller tribunal som har avsagt en rettskraftig avgjørelse. Dette selv om forbrukeren ikke fikk advokathjelp, ikke deltok i høringen eller ikke tok i bruk tilgjengelige rettsmidler, forutsatt at forbrukeren var forsvarlig informert om sine rettigheter.

Direktiv 93/13/EØF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern) og er gjennomført i norsk rett ved i lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven) og lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] §§ 36 og 37.

Et spørsmål som oppstår i lys av EU-domstolens avgjørelse, er hvilke virkninger en manglende begrunnelse for en endelig avgjørelse skal ha for dommens rettskraft. På den ene siden kan dommen tolkes slik at manglende begrunnelse kan føre til at dommen ikke er rettskraftig. På den annen side kan uttalelsen også leses slik at den manglende begrunnelsen må føre til en eller annen misforståelse hos forbrukeren som gjør at forbrukeren hindres i å utøve sine rettigheter. Domstolen gir ingen nærmere avklaring her.

(C-178/23)

LMBH