Sakens bakgrunn

Saken omhandler partene A, B og C som alle fikk vedtak om stans i arbeidsavklaringspenger (AAP) og tilbakebetalingskrav, som følge av at de hadde oppholdt seg i et EØS-land på tidspunktet de mottok AAP.

I 2019 ble det kjent at NAV systematisk hadde feilpraktisert daværende folketrygdlov § 11-3 første ledd, slik at vedtakene bygget på uriktig rettsanvendelse når det gjaldt kravet om opphold i Norge som vilkår for å motta AAP. I NOU 2020: 9 Blindsonen kom et enstemmig utvalg til at praktiseringen om å utelukke AAP med begrunnelse om at mottakeren befant seg i en annen EØS-stat hadde vært i strid med trygdeforordningen (EF) nr. 883/2004. Praktiseringen hadde vært i strid med forordningen siden dens innlemmelse i EØS-avtalen 1. juni 2012. Utvalgets flertall fant også at praktiseringen var i strid med EØS-avtalens hoveddel. Både EFTA-domstolen og Høyesterett var enig med utvalgets flertall, jf. HR-2021-1453-S, og slo fast at praktiseringen av oppholdskravet hadde vært uriktig også før 1. juni 2012.

Flere titalls personer, deriblant partene A og B i saken, hadde blitt uriktig domfelt for trygdebedrageri som følge av feilpraktiseringen. A og B ble dømt for trygdebedrageri i henholdsvis 2017 og 2016. B ble dømt til 75 dager i fengsel og A til fem måneder. Saken til C ble henlagt.

Etter at feilpraktiseringen ble kjent, ble vedtakene om stans i AAP og tilbakebetalingskravene omgjort. Partene fikk tilbakebetalt allerede innbetalte beløp, og etterbetalt arbeidsavklaringspengene med renter.

Sakene mot A og B ble også gjenåpnet, hvilket resulterte i frifinnelse og opprensingserstatning for begge. A ble tilkjent 150 000 kr, og B 100 000 kr.

I 2022 tok foreningen NAV-Opprydningen, A, B og C ut stevning for Oslo tingrett. De krevde blant annet oppreisning for uberettiget straffeforfølgning og brudd på EMK, eventuelt oppreisning hjemlet i skadeserstatningsloven og organansvaret.

I tingretten ble staten dømt til å betale oppreisningserstatning på 900 000 kr til både A og B med hjemmel i straffeprosessloven § 447. Selv om det ikke fremgår av domsslutningen, var de tilkjente beløpene ment å gjøre fradrag for beløpene A og B allerede hadde fått utbetalt. A og B fikk derfor utbetalt ytterligere 100 000 kr i oppreisning hver. For øvrig ble staten frifunnet.

Både staten, A, B og C anket over oppreisningens størrelse for A og B. I denne sammenheng ble det anført at EØS-avtalen gir grunnlag for høyere oppreisning til A og B, og utgjør et selvstendig oppreisningsgrunnlag overfor C.

Lagmannsrettens vurdering

Redegjørelsen nedenfor vil bare fokusere på spørsmålet om EØS-retten gir grunnlag for oppreisning ut over det straffeprosessloven § 447 gir. For øvrig bemerkes det at lagmannsrettens flertall frifant staten på samtlige punkter.

Lagmannsretten bekrefter, under henvisning til Rt-2005-1365, at staten kan bli erstatningsansvarlig for en uriktig gjennomføring av et direktiv. Både A, B og C har fått dekket sine økonomiske tap feilpraktiseringen av folketrygdloven medførte. Kompensasjonen har skjedd gjennom de nevnte vedtakene som tilkjente etterbetaling og refusjon av AAP.

Lagmannsretten uttaler at den ikke er kjent med at det finnes EU- eller EFTA-domstolpraksis som pålegger en EØS-stat å betale oppreisningserstatning for ikke-økonomisk tap for uriktig gjennomføring av et EU-direktiv eller av EØS-avtalen. Under henvisning til forente saker C-46/93 og C-48/93 Brasserie du Pêcheur avsnitt 81–83 og 90 og E-4/01 Karlsson avsnitt 33–34 uttaler lagmannsretten at spørsmålet om erstatning for noe annet enn økonomisk tap er et spørsmål som hører inn under medlemsstatenes prosessuelle autonomi. I Brasserie du Pêcheur avsnitt 83 og 90 fremgår følgende:

Da der ikke findes fællesskabsbestemmelser på dette område, tilkommer det den nationale retsorden i hver enkelt medlemsstat at fastsætte kriterier, der gør det muligt at fastlægge erstatningens omfang, dog således at kriterierne ikke må være mindre gunstige end dem, der gælder for tilsvarende søgsmål på grundlag af national ret, og at de under ingen omstændigheder må være udformet således, at de i praksis gør det umuligt eller urimeligt vanskeligt at opnå erstatning.

[...]Da der ikke findes fællesskabsbestemmelser på dette område, tilkommer det den nationale retsorden i hver enkelt medlemsstat at fastsætte kriterier, der gør det muligt at fastlægge erstatningens omfang[...]. Endvidere skal særlige former for erstatning, såsom «exemplary damages» i henhold til engelsk ret, kunne tilkendes under et søgsmål på grundlag af fællesskabsretten, hvis de kan tilkendes under et tilsvarende søgsmål på grundlag af national ret

EØS-statene har altså innenfor rammen av prinsippene om ekvivalens og effektivitet, prosessuell valgfrihet ved utformingen av erstatningsbestemmelsene. Lagmannsretten uttaler videre at den forstår «exemplary damages» som en «særlig form for erstatning for forfatningsstridig adferd», og en erstatning av pønal karakter. Norsk rett har ikke ulike erstatningsregler for krav som springer ut av uriktige forvaltningsvedtak, avhengig av om det er nasjonale regler eller EØS-regler som er anvendt feil. Lagmannsretten vurderer derfor om saksøkere har krav på oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 og organansvaret. Et vilkår for oppreisningsansvar etter organsansvaret er at det er utvist forsett eller grov uaktsomhet av ledelsen i organet. Etter bevisføringen finner lagmannsretten det ikke «sannsynlig at regjeringen, statsråder, ledelsen i departementet for øvrig eller ledelsen i NAV har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt». På denne bakgrunn konkluderer lagmannsretten at ingen av partene har krav på oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5.

Lagmannsrettens konklusjon

Staten frifinnes.

Resultatet er, med hensyn til kravet om oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven, det samme som i tingretten. Dommen gir, som tingrettens avgjørelse, en grundig gjennomgang og vurdering av saksøkernes påstander om at feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav for rett til AAP var utslag av politiske målsetninger om å hindre såkalt trygdeeksport som medførte at NAV-ledelsen forsettlig unnlot å anvende EØS-reglene riktig, og at departementet med samme motivasjon forsettlig unnlot å sørge for at NAV praktiserte EØS-reglene riktig, samt av påstanden om at ledelsen i NAV og i departementet i det minste opptrådte grovt uaktsomt. Lagmannsretten fant det ikke sannsynliggjort at det forholdt seg slik, og bemerket for øvrig at det ikke var kommet frem noe under ankeforhandlingen som rokket ved den fremstillingen som gis i NOU 2020: 9 Blindsonen.

Dommen er ikke rettskraftig.

(LB-2023-194244)

EOE