Sakens bakgrunn

Tvisten tar utgangspunkt i den delegerte kommisjonsforordningen (EU) nr. 665/2013 om energimerking av støvsugere, som ble gitt med hjemmel i energimerkedirektivet 2010. I forordningen oppstilles det en metode for å måle energibruken til støvsugere. Selskapet Dyson mente testmetoden ikke var i tråd med direktivets artikkel 10 (1), og gikk til sak mot EU-kommisjonen. Dyson tapte i EU-domstolens førsteinstans (Retten), men anket til EU-domstolen som omgjorde avgjørelsen. Etter ny behandling annulerte Retten kommisjonsforordningen i sak T-544/13.

I februar 2019 saksøkte Dyson på ny EU-kommisjonen, og krevde erstatning på 176,1 millioner euro (ca. 2 milliarder NOK) som følge av tap påført av den ulovlige forordningen. Dyson anførte at forordningen utgjorde et tilstrekkelig alvorlig brudd på EUs lovgivning, og måtte føre til deliktsansvar for EU-kommisjonen.

Retten avviste Dysons påstand, og uttalte at lovbruddet ikke var tilstrekkelig alvorlig. Dyson anket avgjørelsen, og generaladvokat Čapeta foreslo at den skulle oppheves. Dysons erstatningskrav bygger på totalt syv forskjellige grunnlag. Vi omtaler bare de to mest sentrale.

EU-domstolens vurdering

Fører fraværet av skjønn i energimerkedirektivet artikkel 10 (1) automatisk til at feil i forordningen er et tilstrekkelig alvorlig brudd?

Et av Dysons sentrale argumenter var at Retten gjorde en juridisk tabbe ved å ikke erkjenne at fraværet av skjønn ved gjennomføringen av direktivet artikkel 10 (1) i forordningen, måtte føre til at EU-kommisjonens feil var et tilstrekkelig alvorlig brudd på direktivets artikkel 10 (1).

EU-domstolen bemerker innledningsvis at et vilkår for erstatningsansvar etter artikkel 340 TEUV er at det foreligger et tilstrekkelig alvorlig brudd på en rettsregel som har til hensikt å tildele enkeltpersoner rettigheter, se C-45/15 P Safa Nicu Sepahan avsnitt 29. Vilkåret er oppfylt når bruddet viser at EU-organet «åpenbart og alvorlig» har overskredet sitt skjønn, se Safa Nicu Sepahan avsnitt 30. Overtredelsen må dermed utgjøre en «uregelmessighet» som ikke ville funnet sted dersom organet hadde utvist vanlig omsorg og aktsomhet.

For å avgjøre om bruddet er tilstrekkelig alvorlig, er det nødvendig å ta i betraktning rettsområdet, omstendighetene og konteksten EU-organet opptrer i, se C-337/15 P Ombudsman avsnitt 40. Momenter som spiller inn omfatter regelens klarhet og presisjonsgrad, graden av skjønn rettsregelen gir EU-organet, kompleksiteten i situasjonen som reguleres, vanskeligheter med anvendelsen eller tolkningen av regelen, og om rettsvillfarelsen var unnskyldelig eller ikke, se Safa Nicu Sepahan avsnitt 30, C-282/05 P Holcim avsnitt 50 og C-63/01 Evans avsnitt 86. Et eventuelt fravær av skjønn innebærer altså ikke at bruddet automatisk er tilstrekkelig alvorlig, da grad av skjønn kun er et av flere momenter i vurderingen.

EU-domstolens viser til at Retten i sin vurdering påpekte at direktivets artikkel 10 (1) ikke ga EU-kommisjonen en viss grad av skjønn, men at dette alene ikke er nok til å fastslå at regelbruddet er tilstrekkelig alvorlig. Av den grunn gikk Retten over til å vurdere momentene nevnt ovenfor. Heller ikke disse momentene talte for at bruddet var tilstrekkelig alvorlig, konkluderte Retten. EU-domstolen finner ingen feil i Rettens vurdering. Dysons anførsel ble dermed avvist.

Spørsmålet om omstendigheter etter tidspunktet for ikrafttredelsen av forordningen kan vektlegges i vurderingen av om bruddet var tilstrekkelig alvorlig

I den andre sentrale anførselen anfører Dyson at Retten ikke skulle tatt hensyn til andre omstendigheter enn de som var til stede da EU-kommisjonen vedtok forordningen – etterfølgende omstendigheter skal ikke spille en rolle for vurderingen.

EU-domstolen innleder med å si at alvorlighetsgraden av et brudd på en EU-regel naturligvis er knyttet til tidspunktet da overtredelsen skjedde. Derfor kan man kun vektlegge omstendigheter som forelå da regelen ble brutt, se C-123/18 P HTTS avsnitt 45 og 46.

Vurderingen av hvorvidt bruddet på en EU-regel er tilstrekkelig alvorlig skal primært baseres på ordlyden i regelen og tidspunktet for bruddet, men det kan også ses hen til relevant rettspraksis, se C-46/93 og C-48/93 Brasserie du pêcheur (omtalt i EUR-1996-6-3). Dette omfatter også avgjørelser som har blitt truffet etter bruddet på EU-regelen, hva enten de tyder på fravær av tolkningsutfordringer tilknyttet regelen, eller på at slike utfordringer foreligger.

I dette sakskomplekset hadde både Retten og EU-domstolen uttalt seg om tolkningen av direktivets artikkel 10 (1) etter at EU-kommisjonen hadde brutt regelen. Det at Retten viste til disse sakene i sin vurdering av hvorvidt bruddet på EU-regelen er tilstrekkelig alvorlig, mener EU-domstolen er uproblematisk. Dette er ikke nye omstendigheter, kun nye vurderinger av omstendigheter som allerede var til stede på tidspunktet for bruddet. EU-domstolen avviser dermed også denne delen av Dysons anke.

EU-domstolens konklusjon

Etter en vurdering avviser EU-domstolen samtlige av Dysons anførsler, og opprettholder Rettens dom. Dyson har dermed ikke krav på erstatning som følge av EU-kommisjonens brudd på energimerkedirektivet artikkel 10 (1).

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/30/EU av 19. mai 2010 om merking og standard produktinformasjon om energibruk og andre ressurser i energirelaterte produkter (Energimerkedirektivet 2010) er gjennomført i norsk rett. Energimerkeforordning (EU) nr. 665/2013 for støvsugere ble annullert av Retten 8. november 2018 i sak T-544/13. Som en konsekvens av dette, ble rettsakten tatt ut av EØS-avtalen.

EU-domstolens praksis om medlemsstatenes erstatningsansvar ved brudd på EU-retten består utelukkende av tolkningsuttalelser. Vilkårene for statlig erstatningsansvar er sammenfallende med vilkårene for erstatningsansvar etter TEUV art. 340. Saker som gjelder EU-organenes erstatningsansvar er direkte søksmål, der Retten i første instans og EU-domstolen ikke kan nøye seg med å angi vurderingstemaene, men også må foreta subsumsjonen. Slike avgjørelser gjør derfor krav på betydelig interesse også der spørsmålet er statenes erstatningsansvar ved brudd på EU-retten eller EØS-retten.

(C-122/22 P)

SJJG