Sakens bakgrunn
Saken gjelder ESAs oppfølging av Islands manglende implementering av proporsjonalitetsvurderingsdirektivet for regulerte yrker. Den 22. mai 2023 sendte ESA et formelt varsel til Island, hvor ESA konkluderte med at Island hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser under direktivet og EØS-avtalen artikkel 7 ved ikke å treffe nødvendige tiltak for å gjennomføre direktivet eller melde dette til ESA. Island svarte ikke på varselet, men saken ble diskutert under et møte mellom Island og ESA i juni 2023. I møtet bekreftet Island at implementeringen fortsatt ikke var gjennomført, og redegjorde for utfordringer knyttet til denne.
Den 6. desember 2023 avga ESA en grunngitt uttalelse som fastholdt konklusjonen i det formelle varselet og ga Island to måneder på å rette opp forholdet. I et svar den 25. januar 2024 forklarte Island at implementeringen var forsinket på grunn av sakens kompleksitet og uforutsette omstendigheter. Island indikerte at en lovproposisjon ville være klar innen mai 2024. Den 15. april 2024 opplyste Island at en forskrift snart ville bli publisert, men at lovproposisjonen ville bli lagt frem for Allthinget høsten 2024. Ved fristens utløp hadde ESA ikke mottatt noen melding om at direktivet var implementert. Derfor vedtok ESA den 24. april 2024 å bringe saken inn for EFTA-domstolen.
EFTA-domstolens vurdering
EFTA-domstolen innleder saken ved å påpeke at artikkel 3 i EØS-avtalen pålegger EFTA-statene en generell plikt til å treffe alle nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser etter avtalen. Videre understreker artikkel 7 i EØS-avtalen at EFTA-statene er forpliktet til å implementere alle rettsakter som tilsvarer forordninger og direktiver som er inkludert i vedleggene til EØS-avtalen. Forpliktelsen til å implementere direktiv (EU) 2018/958 følger også direkte av artikkel 13 i direktivet. Domstolen fremhever at EØS-rettens manglende direkte virkning gjør rettidig implementering avgjørende for EØS-avtalens funksjon, og at EFTA-statene har en resultatplikt i denne sammenheng.
Domstolen bemerket at felles EØS-komitébeslutning nr. 243/2021, som inkorporerte direktivet i EØS-avtalen, trådte i kraft 1. februar 2023, og at fristen for å implementere direktivet i nasjonal rett utløp samme dag. Når det skal avgjøres om en EFTA-stat har brutt sine forpliktelser, er det situasjonen på det tidspunktet fristen i den grunngitte uttalelsen utløp som er avgjørende, se E-14/23 ESA mot Norge. Island erkjente de faktiske forholdene i saken og motsatte seg ikke ESAs krav.
På bakgrunn av dette konkluderer domstolen med at Island har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter direktivet og artikkel 7 i EØS-avtalen ved ikke å treffe de nødvendige tiltakene for å implementere direktivet innen den fastsatte fristen. Dermed fastslår domstolen at Island har misligholdt sine forpliktelser under EØS-avtalen.
EFTA-domstolens konklusjon
EFTA-domstolen erklærer at Island har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter direktiv (EU) 2018/958 slik det er gjennomført i Protokoll 1 til EØS-avtalen, og etter artikkel 7 i EØS-avtalen, ved ikke å iverksette nødvendige tiltak for å implementere direktivet innen den fastsatte fristen. Island pålegges å bære saksomkostningene.
Direktiv (EU) 2018/958 [Proporsjonalitetsvurderingsdirektivet for regulerte yrker] er gjennomført ved forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som trådte i kraft 1. januar 2018.
Direktivet gjelder for regulerte yrker som er omfattet av anvendelsesområdet for yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Etter proporsjonalitetsvurderingsdirektivet skal statene foreta en vurdering av forholdsmessigheten av regelen om adgangen til eller utøvelsen av et lovregulert yrke. Proporsjonalitetsvurderingen er en dokumentert vurdering av om det å regulere yrket er den beste løsningen for å oppnå ønsket effekt, inkludert utredning av uønskede konsekvenser. Direktivet bygger på EU-domstolens praksis om at regulering av yrker skal være proporsjonal, altså at reguleringen skal stå i forhold til det myndigheten ønsker å beskytte og skal ikke medføre unødvendige negative økonomiske konsekvenser for den enkelte se eksempelvis C-345/08 Pesla avsnitt 34-36.
Det kan være grunn til å merke seg at EFTA-domstolen igjen understreker at EØS-avtalen ikke gir grunnlag for et prinsipp om direkte virkning. Dette utelukker ikke at ikke-gjennomførte rettsakter innlemmet i EØS-avtalen kan ha internrettslig virkning i EØS-landene, men slik virkning vil i så fall følge av nasjonal rett.
(E-9/24)
LMBH