Sakens bakgrunn

En iransk professor ansatt ved et norsk universitet var tiltalt for overtredelse av regelverket om eksportkontroll og regelverket om sanksjoner mot Iran. Overtredelsen besto i tjenesteyting og teknisk bistand til fire iranske gjesteforskere i tilknytning til teknologi som krever eksporttillatelse fra Utenriksdepartementet. Bistanden hadde særlig bestått i veiledning i bruken av et skanningselektrodemikroskop, men og veiledning i forskning på enkelte metaller.

Eksportkontrollforskriften og Iranforskriften inneholder lister over varer og teknologi som krever eksporttillatelse. Regelverkene er en gjennomføring av EUs eksportkontroll- og sanksjonsforordninger og resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd om sanksjoner mot Iran. Eksportkontrollregelverket krever lisens for eksport av visse varer og teknologi, mens sanksjonsregelverket retter seg mot utførsel av varer eller teknologi til sanksjonerte stater, i dette tilfellet Iran.

Lagmannsrettens vurdering

Eksportkontrollforskriften

Utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering er § 5 i forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester [eksportkontrollforskriften], som til dels er en speiling av forordning (EF) nr. 428/2009, som fra 20. mai 2021 ble erstattet av forordning (EU) 2021/821 [eksportkontrollforordningen]. Etter § 5 kreves det lisens fra Utenriksdepartementet for «tjenester» knyttet til «varer og teknologi oppført på forskriftens liste I og II», samt tjenester som «kan tjene til å utvikle et lands militære evne». Sistnevnte vilkår er ikke å finne i EUs eksportkontrollforordning, og omtales derfor ikke i det følgende.

I vurderingen av om professoren hadde overtrådt eksportkontrollforskriften, uttaler retten først at forskriften må anses å også omfatte ulike former for kunnskapsoverføring. Professorens tilrettelegging for gjesteforskerne og veiledningen av dem, var altså å anse som «tjenester» etter eksportkontrollforskriften.

Videre vurderte lagmannsretten nødvendighetsvilkåret som følger av eksportkontrollforskriftens liste II. Listen er en vareliste og inneholder detaljerte beskrivelser av varens karakteristika. I tillegg til varebeskrivelser inneholder liste II én generell og flere spesielle «teknologinoter» som innebærer at liste II på visse vilkår også vil omfatte teknologi. Nødvendighetsvilkåret går ut på at teknologien kun omfattes så langt den er «required», altså «nødvendig», for utvikling, produksjon eller bruk av listeførte varer. Omfattes teknologien, betyr dette at den i likhet med de listeførte varene er underlagt lisensplikt, også omtalt som «kontroll».

Ved vurderingen av nødvendighetsvilkåret, trekker lagmannsretten inn fem språkversjoner av forordningen der «required» er definert, heriblant dansk, tysk og fransk. Ut ifra disse slutter retten at nødvendighetsvilkåret kun viser til den teknologien som er en forutsetning for at varen overskrider kriteriene som er angitt i varelisten.

På spørsmålet om teknologien må omfatte spesifikk kunnskap om alle kriteriene angitt i varebeskrivelsen, svarer retten benektende. I lys av en uttalelse fra den tyske eksportkontrollmyndigheten Bundesamt für Wirtschaft und Ausfuhrkontrolle (BAFA), slutter retten at selv om teknologien ikke inneholder alle vesentlige elementer, kan den likevel være underlagt kontroll hvis den inneholder spesifikk nøkkelteknologi knyttet til vesentlige funksjoner ved den listeførte varen eller dens komponenter.

I den konkrete saken konkluderer lagmannsretten med at det ikke er ført bevis for at forskningen har vært rettet mot utvikling av spesifikke varer som beskrevet i listepunktene.

Iranforskriften

Retten vurderte deretter om professoren hadde brutt med forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran (Iranforskriften). Forskriften er en speiling av EUs sanksjonsregime mot Iran heriblant forordning (EU) 2015/1861 av 18. oktober 2015, og inneholder en rekke vedlegg med lister over personer, varer, enheter og organer omfattet av sanksjonene.

Etter Iranforskriften § 3a nr. 1 bokstav b skal det innhentes tillatelse fra Utenriksdepartementet ved leveranse av teknisk bistand «i tilknytning til varene og teknologien som er oppført i vedlegg II» eller «i tilknytning ... bruk av varer som er oppført i vedlegg II», direkte eller indirekte til «iranske personer» eller «til bruk i Iran».

Siden gjesteforskerne hadde returnert til Iran, la lagmannsretten til grunn at vilkåret «til bruk i Iran» var oppfylt. Spørsmålet lagmannsretten vurderte var dermed om professoren hadde ytt bistand til gjesteforskerne uten nødvendig tillatelse.

Under oppholdet i Norge hadde gjesteforskerne fått tilgang til et skanningselektrodemikroskop (SEM), som er omfattet av Iranforordningens vedlegg II lagt til ved forordning (EU) 2015/1861. Eksport av SEM krever derfor tillatelse fra Utenriksdepartementet, og spørsmålet for lagmannsretten var om listeføringen av SEM førte til at kunnskapsoverføringen om bruk av SEM også var søknadspliktig.

I den forbindelse vurderer lagmannsretten om kunnskapsoverføringen skal vurderes som leveranse i tilknytning til teknologi eller varer. Dette ville være av betydning for hvilke unntaksregler som kom til anvendelse.

I sin vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i forskjellige definisjoner av «teknisk bistand» etter Iranforskriften. Forskriftens § 1 bokstav r definerer blant annet teknisk bistand, og er en direkte oversettelse av «technical assistance» i EUs Iranforordning, forordning (EU) nr. 267/2012 artikkel 1 bokstav r. Retten ender likevel med å ta utgangspunkt i definisjonen som fremgår av forskriftens vedlegg II, som speiler den opprinnelige eksportkontrollforordningen – forordning (EF) nr. 428/2009.

I lys av definisjonen av «teknisk bistand» i eksportkontrollforordningen kommer retten til at kunnskapsoverføringen skal vurderes etter reglene om teknologi og unntaket for informasjon «in the public domain». Unntaket innebærer at informasjon som er offentlig tilgjengelig ikke er underlagt kontroll.

Ved vurderingen viser lagmannsretten blant annet til nok en uttalelse fra BAFA i veilederen Export Control and Academia Manual (2019), hvor det blant annet fremgår at selv forskningsartikler ment for en liten gruppe eksperter vil være offentlig tilgjengelig informasjon. Det avgjørende er om det eksisterer en mulighet for at informasjonen er offentlig tilgjengelig. Hvorvidt og hvor ofte kunnskapen faktisk blir tatt i bruk, er ikke avgjørende.

Basert på dette slutter retten at informasjonen er unntatt eksportkontroll uavhengig av måten den er offentliggjort på. Dersom informasjonen er offentlig tilgjengelig, vil ikke den samme informasjonen publisert på en annen og mer pedagogisk måte være gjenstand for kontroll, konstaterer retten.

I denne saken var det allerede en del offentlig tilgjengelig informasjon om bruken av SEM. Fordi det var ført begrenset med bevis for at professoren hadde gitt gjesteforskerne mer informasjon enn det som allerede var offentlig tilgjengelig, fant lagmannsretten at det ikke forelå tilstrekkelig med bevis for at professoren hadde brutt Iranforskriften.

Lagmannsrettens konklusjon

Tiltalte frifinnes for alle tiltaleposter.

Eksportkontrollforskriften speiler rådsforordning (EF) nr. 428/2009, som fra 20. mai 2021 ble erstattet av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/821. Iranforskriften gjennomfører blant annet FNs sikkerhetsråds resolusjon av 23. desember 2006 nr. 1737 og speiler EUs forordning (EF) nr. 423/2007 som følger opp sikkerhetsrådsresolusjonen. Siden 2006 har det kommet en rekke nye sikkerhetsrådsresolusjoner og forordninger fra EU, som igjen er gjennomført i Iranforskriften.

Gjennom medlemskapet i FN er Norge folkerettslig forpliktet til å gjennomføre FNs sikkerhetsråds bindende vedtak om sanksjoner. Norge er imidlertid ikke bundet av EUs sanksjonsregelverk, da dette faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Selv om Norge speiler slike EU-tiltak, er det ingen automatikk i at norske domstoler skal følge EU-praksis ved tolkningen av disse bestemmelsene.

I dommen er EU-forordningene som forskriftene bygger på, viktige elementer ved tolkningen av betydningen av forskriftenes vedlegg. Samtlige EU-språk er likestilte etter EU-retten. Ved tolkningen av nødvendighetsvilkåret vurderer derfor lagmannsretten definisjonen av «nødvendig» i flere språkversjoner. Dette er i tråd med EU-rettslig metode, men ikke uproblematisk på legalitetsprinsippets område. Dette gjelder ganske særlig der det ikke er tale om gjennomføring av forordninger omfattet av EØS-avtalen.

Dommen kaster ellers lys over anvendelsen av eksportkontroll- og sanksjonsregelverket på kunnskapsoverføring.

(LB-2023-40228)

LMBH