Sakens bakgrunn
EM akaunt BG anla sak ved Sofijski rajonen sad (kretsdomstolen i Sofia, Bulgaria) med krav om erstatning fra forsikringsselskapet deres for tyveriet av et kjøretøy, samt et advokathonorar på 1 070 BGN (ca. 6 000 NOK). Forsikringsselskapet mente at honoraret var for høyt, noe den bulgarske domstolen var enig i og reduserte det til 943 BGN (ca. 5 000 NOK). Den bulgarske advokatforeningen hadde imidlertid fastsatt et minimumshonorar for advokater, og den bulgarske domstolen mente derfor at den ikke kunne sette honoraret lavere enn dette.
Begge parter anket, og saken blir nå på nytt behandlet ved Sofijski rajonen sad, som er foreleggende domstol.
EU-domstolens vurdering
Kan regler om minimumshonorar for advokater begrunnes i «legitime hensyn»?
Det følger av praksis fra EU-domstolen at ikke alle avtaler som begrenser konkurransen er omfattet av TEUV artikkel 101 (1). Den økonomiske og juridiske konteksten som avtalen er en del av kan nemlig tilsi at avtalen er begrunnet i legitime hensyn av allmenn interesse, og at de midlene som brukes for å forfølge disse hensynene er nødvendige og forholdsmessige for dette målet, se C-333/21 ESL avsnitt 183 (omtalt i EUR-2024-1-2).
Den foreleggende domstolen mener at formålet med minimumshonoraret er å sikre kvaliteten på tjenestene som leveres av advokater, noe som kan tilsi at reglene er begrunnet i legitime hensyn. Unntaket kan imidlertid ikke anvendes på tiltak som er så skadelige for konkurransen at det kan antas at de har til «formål» å begrense konkurransen, se ESL avsnitt 186.
Om et tiltak har til formål å begrense konkurransen, avhenger av om det i seg selv er tilstrekkelig skadelig for konkurransen, se C-306/20 Visma Enterprise avsnitt 59. Om dette vilkåret er oppfylt beror på en vurdering av tiltakets utforming, dets formål og den økonomiske og juridiske konteksten det inngår i. I vurderingen av denne konteksten må også arten av produktene eller tjenestene som omfattes og hvordan de aktuelle markedene er strukturert og fungerer, vurderes, se sak C-67/13 P CB avsnitt 53.
EU-domstolen har allerede fastslått at fastsettelse av minstebeløp for advokathonorarer anses som horisontal prisfiksing, selv om den private organisasjonen som gjør dette er tildelt kompetansen gjennom lov, se C-427/16 og C-428/16 CHEZ avsnitt 51 (omtalt i EUR-2017-20-7).
Regler om minimumshonorar anses derfor for å ha til formål å begrense konkurransen, i strid med TEUV artikkel 101 (1), uavhengig av hvor lavt minimumshonoraret skulle være. Slike regler kan dermed under ingen omstendigheter begrunnes i legitime hensyn.
Må nasjonale domstoler se bort fra minimumssalær for advokater som er i strid med TEUV artikkel 101, selv hvis salæret er markedsprisen?
EU-domstolen bemerker at dersom det ikke er mulig for nasjonale domstoler å tolke nasjonal lovgivning på en måte som er i samsvar med EU-retten, må de på eget initiativ unngå å anvende den lovstridige lovgivningen, se C-430/21 RS avsnitt 53. Ettersom reglene om advokathonorarer i denne saken er i strid med TEUV artikkel 101 (1), må domstolen se bort fra reglene om advokathonorar.
Advokathonorarene i denne saken gjenspeiler imidlertid de faktiske markedsprisene for advokattjenester, siden alle advokater er forpliktet til å være medlemmer av advokatforeningen som har vedtatt reglene med advokathonorar. Den foreleggende domstol mener dette taler for at reglene likevel kan følges.
EU-domstolen understreker at prisen for en tjeneste som er fastsatt i en avtale eller vedtak som er vedtatt av alle markedsaktørene, ikke kan anses som en reell markedspris. Tvert imot innebærer koordineringen av priser for tjenester av alle markedsaktørene, som beskrevet i TEUV artikkel 101 (1), nettopp en alvorlig forvridning av konkurransen som forhindrer dannelsen av reelle markedspriser.
EU-domstolens konklusjon
Reglene om advokathonorarer anses for å ha til formål å begrense konkurransen, og er dermed i strid med TEUV artikkel 101 (1). Når en slik begrensning foreligger, kan ikke de påståtte legitime hensynene som reglene angivelig er forankret i føre til unntak fra TEUV artikkel 101 (1). Domstolen er forpliktet til ikke å anvende den nasjonale lovgivningen, også hvis minimumsbeløpet speiler de faktiske prisene på markedet for advokattjenester.
TEUV artikkel 101 (1) har sitt motstykke i EØS-avtalen art. 53 og nærmere regler er gitt i lov 5. mars 2004 nr. 12 (konkurranseloven) § 10.
Som i ISU og ESL, bekrefter EU-domstolen at unntaket fra artikkel 101 (1) grunnet legitime hensyn ikke gjelder for tiltak som har til formål å begrense konkurransen. Grunnen til at spørsmålet i denne saken oppstod, var at EU-domstolen uttalte seg noe uklart om samme bulgarske regelsett i CHEZ. Der skrev EU-domstolen nemlig at regelsettet, «which has the object or effect of restricting competition», ikke nødvendigvis er omfattet av TEUV artikkel 101 (1), dersom det er begrunnet i legitime hensyn. EU-domstolen sier nå eksplisitt at «it seems that clarification is required of the scope of the Court’s reference», og at uttalelsen i CHEZ kun skulle «guide the referring court» dersom den fant at tiltaket ikke hadde som formål å begrense konkurransen, kun en slik virkning. Hvorvidt EU-domstolen nå presiserer uttalelsen i CHEZ, eller kanskje heller forsøker å skrive den om, kan diskuteres.
Noe annet som kan kommenteres, er EU-domstolens vurdering av hvorvidt minimumsatser har til formål å begrense konkurransen. I vurderingen skal også konteksten til tiltaket vurderes, der arten av produktene eller tjenestene som omfattes og hvordan de aktuelle markedene er strukturert og fungerer. Dette gjelder også der tidligere rettspraksis eller erfaring tilsier at en type tiltak har til formål å begrense konkurransen. I denne saken hopper EU-domstolen imidlertid bukk over en slik kontekstuell vurdering: EU-domstolen går fra å si at horisontal prisfiksing er «so likely to have negative effects» at «it may be considered redundant [...] to prove that it has actual effects on the market», direkte til å si at «[t]hat behaviour must accordingly be categorised as a ‘restriction by object’». Det følger av EU-domstolens tidligere praksis at jo sterkere erfaring man har med at en type tiltak begrenser konkurransen, desto kortere kan man gjøre den kontekstuelle vurderingen. At den strykes helt, er imidlertid nytt.
At nasjonale domstoler ikke kan holde seg til regler som er i strid med TEUV artikkel 101 (1) fordi de samme reglene har ført til en fiktivt høy pris i markedet, synes åpenbart. At det kan være vanskelig for nasjonale domstoler å da finne ut hva den reelle markedsprisen ville vært, er en annen sak. Å bruke den manipulerte markedsprisen er imidlertid uaktuelt, og ville i realiteten vært en omgåelse av TEUV artikkel 101 (1).
Norske myndigheter har pålagt Advokatforeningen ikke å vedta konkurransehemmende bestemmelser i foreningens regelverk, og en form for minimumssats for advokathonorar finnes dermed ikke i Norge. Når en sak føres for norske domstoler, kan parten eller prosessfullmektigen be retten fastsette prosessfullmektigens salær i medhold av tvisteloven § 3-8. Retten kan da nedjustere salæret, uten å være begrenset av avtalen mellom klient og prosessfullmektige, eller noen minimumsats. Lovgiver har fastsatt en del regler om salær for forsvarere, samt en stykkprisordning som kan føre til at advokater i enkelte saker får betalt for et høyere timeforbruk enn den tid som faktisk er medgått, men det er tvilsomt om slike regler er problematiske fra et konkurranserettslig perspektiv.
(C-438/22)
SJJG