Sakens bakgrunn
A hadde reservert plass på et fly fra Düsseldorf i Tyskland til Mallorca i Spania gjennom flyselskapet Laudamotion GmbH (Laudamotion). Formålet med reisen var et forretningsmøte. Da Laudamotion informerte A om at det flyet ville være forsinket, bestemte A seg for å ikke møte opp for innsjekking, siden forsinkelsen medførte at han ikke ville rekke møtet. Flyet ankom Mallorca 3 timer og 32 minutter senere enn planlagt.
A overdro sine rettigheter til selskapet Flightright GmbH (Flightright). Flightright krevde kompensasjon på 250 EUR etter flypassasjerforordningen artikkel 7 (1) bokstav a. Laudamotion bestred kravet med den begrunnelse at kompensasjon etter artikkel 7 er forbeholdt flygninger som er innstilt, ikke forsinket.
Etter to runder i tyske domstoler, med to ulike resultat, endte saken i Bundesgerichtshof (Tysklands føderale høyesterett for sivil- og straffesaker), som er foreleggende domstol.
EU-domstolens vurdering
Det følger av flypassasjerforordningen artikkel 5 (1) at dersom en flygning innstilles har passasjeren krav på standarderstatning etter artikkel 7. En flygning er innstilt når den ikke gjennomføres, og skiller seg derfor fra en forsinkelse, jf. artikkel 2 bokstav l. En forsinkelse utløser ikke rettighetene etter artikkel 5 og erstatning etter artikkel 7.
EU-domstolen har imidlertid uttalt at en flygning som er mer enn tre timer forsinket utløser rett til standarderstatning etter artikkel 7, se forente saker C-402/07 og C-432/07 Sturgeon mfl. avsnitt 60–69 (omtalt i EUR-2009-19-4), og As fly var mer enn tre timer forsinket.
Problemet var imidlertid at A ikke hadde møtt til innsjekking, noe Laudamotion mente betød at denne retten bortfalt. Det følger nemlig av artikkel 3 (2) bokstav a at forordningen, unntatt ved innstilt flygning som nevnt i artikkel 5, bare kommer til anvendelse hvis passasjeren møter opp til innsjekking. Det omtvistede er om unntaket for innstilte flygninger også gjelder ved forsinkelser på over tre timer.
Spørsmålet som ble forelagt EU-domstolen var følgelig om artikkel 3 (2) bokstav a skal tolkes slik at flypassasjerers rett til kompensasjon fastsatt i artikkel 5 (1) og 7 (1) ved forsinket flygning på tre timer eller mer, forutsetter at vedkommende møter rettidig til innsjekking på flyplassen.
EU-domstolen starter med å redegjøre for hvorfor den i Sturgeon mfl. sidestilte en forsinkelse på mer enn tre timer med en innstilt flyvning. Ifølge EU-domstolen ble passasjerene i Sturgeon mfl. påført lignende ulemper som passasjerer som opplevde en innstilt flygning, og likebehandlingsprinsippet tilsa derfor at disse to gruppene passasjerer måtte behandles likt. De to gruppene måtte begge tåle ulempe i form av vesentlig tap av tid, og derfor sidestilles. Samme resonnement er lagt til grunn i senere praksis, se blant annet forente saker C-581/10 og C-629/10 Nelson mfl. avsnitt 54 og C-832/18 Finnair avsnitt 23.
En passasjer som ikke møter på flyplassen til innsjekking som følge av informasjon som tilsier en lang forsinkelse, vil imidlertid ikke ha lidt et slikt tap av tid. Ifølge EU-domstolen slår derfor ikke likhetsprinsippet inn i en slik situasjon. Det er dermed ingen grunn til å fravike utgangspunktet om at forsinkede og innstilte flygninger er to forskjellige kategorier etter flypassasjerforordningen og må holdes adskilt.
Til slutt fremholder EU-domstolen at As rett til å kreve erstatning for tap han eventuelt har hatt i forbindelse med forretningsmøte han ikke rakk, kan kreves i henhold til forordningens artikkel 12.
EU-domstolens konklusjon
Forordning (EF) nr. 261/2004 [flypassasjerforordningen] artikkel 3 (1) bokstav a skal tolkes slik at retten til kompensasjon etter artikkel 5 (1) og 7 (1) ved forsinket flyvning på over tre timer forutsetter at passasjeren har møtt fysisk på flyplassen til innsjekking til rett tid.
Forordning (EF) nr. 261/2004 er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 17. februar 2005 nr. 141 (om flypassasjerers rettigheter). Høyesterett behandlet spørsmålet om det gjelder en særlig reklamasjonsfrist for krav etter forordningen i HR-2020-2401-A, og fant at noe slikt krav ikke kan oppstilles. Spørsmålet om krav etter forordningen foreldes etter foreldelsesloven eller luftfartsloven er ved Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse 26. januar 2024 sluppet inn for behandling i Høyesterett (HR-2024-186-U).
(C-474/22)
SB