Sakens bakgrunn

Saken gjaldt to lån som en privat långiver bosatt i Slovakia ga til det slovakiske selskapet Dúha reality. Lånekontraktene inneholdt identiske vernetingsklausuler som fastslo at tvister skulle avgjøres av Tsjekkiske domstoler. Fordringene som oppsto fra disse låneavtalene ble senere overført til Inkreal – et selskap som også utelukkende driver virksomhet i Slovakia. Da manglende betaling fra skyldneren var et faktum, anla Inkreal, i tråd med vernetingsklausulene, sak i Tsjekkia. For å avgjøre om den tsjekkiske domstolen har domsmyndighet, henviste tsjekkisk høyesterett spørsmålet om domsjurisdiksjon til EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet som EU-domstolen ble forelagt var om anvendelsen av Brussel I-forordningen kan baseres på at to parter, som er etablert i samme medlemsstat, blir enige om at domstolene i en annen medlemsstat har domsmyndighet.

Det følger av Brussel I artikkel 25 at partene, «uanset deres bopæl», kan inngå en vernetingsavtale på de vilkår som fremgår av bokstav a til c. I saken var det uomtvistet at disse vilkårene var oppfylt. Artikkel 25 er derfor etter sin ordlyd ikke til hinder for at to parter fra samme medlemsstat avtaler at domstolene i en annen medlemsstat har domsmyndighet i saker mellom dem.

Det fremgår imidlertid av fortalepunkt 3 og 26, samt av EU-domstolens tidligere praksis, at anvendelse av forordningens kompetanseregler krever at saksforholdet har tilknytning til utlandet – altså at det foreligger et grenseoverskridende element, jf. C-399/21 IRnova avsnitt 27 og 29 og C-281/02 Owusu (omtalt i EUR-2005-5-2) avsnitt 25. Det omtvistede i saken er følgelig om selve vernetingsavtalen utgjør et slikt grenseoverskridende element.

Selv om fortalepunkt 3 og 26 bruker formuleringen «civilretlige spørgsmål med grænseoverskridende virkninger», finnes det ingen definisjon av begrepet i forordningen. EU-domstolen viser dermed til forordning (EF) nr. 1896/2006 der uttrykket «grænseoverskridende sag» er definert som en sak der minst en av partene har bopel eller vanlig oppholdssted i en annen medlemsstat enn domstollandet. Med henvisning til målet om en ensartet tolkning, legger EU-domstolen til grunn at samme definisjon også må legges til grunn i Brussel I. Ut ifra denne definisjonen vil tvisten i denne saken ha et tilstrekkelig grenseoverskridende element, da partene har hjemsted i en annen medlemsstat enn i Tsjekkia.

Videre nevner EU-domstolen at hensynet til forutberegnelighet er et sentralt hensyn i den internasjonale privatretten, og at slike vernetingsavtaler bidrar til å skape forutberegnelighet. Det er derfor ingen grunn for domstolen som skal vurdere sin kompetanse å ta stilling til hvorvidt vernetingsavtalen er velbegrunnet eller ikke, jf. C-159/97 Castelletti avsnitt 5.

EU-domstolens konklusjon

Forordning (EU) nr. 1215/2012 artikkel 25 nr. 1 skal tolkes slik at en vernetingsavtale mellom to parter som har hjemsted i samme medlemsstat, som gir en domstol i en annen medlemsstat kompetanse til å dømme eventuelle tvister, omfattes av bestemmelsen, selv om denne avtalen ikke har noen annen tilknytning til domstollandet.

Brussel I-forordningen er ikke inntatt i EØS-avtalen. Den europeiske internasjonale privatretten har imidlertid blitt en del av norsk rett gjennom Luganokonvensjonen av 3. oktober 2007 som er gjennomført i tvisteloven § 4-8. Luganokonvensjonen ble laget etter samme mønster som Brussel I-forordningen, og EU-domstolen har også kompetanse til å tolke Luganokonvensjonen. EU-domstolen søker i stor grad å oppnå parallellitet mellom de to rettsaktene for å fremme harmonisering i den europeiske internasjonale privatretten.

Høyesterett har uttalt at «praksis fra EU-domstolen om tolkning av Brusselforordningen (EU) nr. 1215/2012 [er] en tungtveiende rettskilde ved tolkningen av Luganokonvensjonen», jf. HR-2020-2175-A avsnitt 55. På den måten vil EU-domstolens tolkning av Brussel I ofte få indirekte betydning i norsk rett. Adgangen til å avtale vernetingsavtaler reguleres i Luganokonvensjonen artikkel 23. Selv om ordlyden i Luganokonvensjonen artikkel 23 er annerledes enn i Brussel I artikkel 25, tilsier hensynet til harmonisering at avgjørelsen vil ha betydning for tolkningen artikkel 23. For nærmere om Luganokonvensjonens virkeområde og forholdet til Brussel I, se Cordero-Moss, Internasjonal privatrett (2021) punkt 7.2.

(C-566/22)

SB