Sakens bakgrunn
VA er tysk statsborger. Fra 1962 til 2010 bodde hun i Nederland, nær grensen til Tyskland. Mens hun bodde i Nederland tok hun lærerutdanning i Tyskland. Denne fullførte hun i 1980, men tok ikke fast lønnet arbeid, verken i Tyskland eller Nederland. Fra 1986 til 1999 brukte hun tiden på å forsørge og oppdra sine to barn. I 2012 begynte VA i lønnet arbeid i Tyskland, og bidro med det for første gang til den tyske trygdeordningen.
Fra 2018 mottok VA uførepensjon fra den tyske staten. Tyske myndigheter tok imidlertid ikke hensyn til årene i Nederland hun hadde brukt på å oppdra barna sine ved beregningen av trygdetiden. Dette mente VA var i strid med EU-retten.
Etter flere runder i det tyske rettssystemet, endte saken i Landessozialgericht Nordrhein-Westfalen, som er øverste instans for trygdesaker i delstaten. Domstolen spør EU-domstolen om det ikke å ta hensyn til perioden VA oppdro barna i Nederland ved pensjonsberegningen, slik tysk lovgivning gir anvisning på, er i samsvar med TEUV artikkel 21.
EU-domstolens vurdering
VAs situasjon reguleres i utgangspunktet av forordning (EF) nr. 987/2009 artikkel 44 (2), som er gjennomføringsforordningen til forordning (EF) nr. 883/2004 [Trygdeforordningen 2004]. Denne bestemmelsen stiller opp tre vilkår for at perioder man har oppdratt barn i en annen medlemsstat skal medregnes ved beregning av trygdeytelser. VA oppfylte kun ett av disse vilkårene, slik at bestemmelsen ikke får anvendelse.
Dette er imidlertid ikke avgjørende for EU-domstolen, ettersom forordningenes formål kun er å koordinere trygdeytelsene mellom medlemsstatene. Bestemmelser som gjelder fri bevegelighet, spesielt TEUV artikkel 21 om unionsborgerskapet, kan føre til et annet resultat, se C-522/10 Reichel-Albert.
EU-domstolen har bekreftet at TEUV artikkel 21 kan kreve at medlemsstatene tar hensyn til perioder der personen har oppdratt barn i utlandet ved trygdeberegningen. Vilkåret er at det foreligger en «tilstrekkelig tilknytning» mellom disse periodene og perioder der personen har vært i arbeid i medlemstaten, se C-576/20 Pensionsversicherungsanstalt avsnitt 62. EU-domstolen går i nærværende sak ett skritt videre, og uttaler at en slik tilknytning også foreligger når personen har opptjent trygdetid på grunnlag av tid i utdanning.
EU-domstolen bemerker at trygdeforordningen definerer «trygdetid» som tid med avgiftsinnbetaling, med lønnet arbeid eller med selvstendig virksomhet definert eller anerkjent som trygdetid etter lovgivningen i medlemsstaten den er tilbakelagt eller anses som tilbakelagt under, og all tid som etter denne statens lovgivning anses som sidestilt med trygdetid, se artikkel 1 bokstav t.
Før VA fikk barn i 1986, hadde hun utdannet seg i Tyskland. Tysk lov likestiller utdanningstid med trygdetid. Selv om VA ikke var i lønnet arbeid mellom 1999 og 2012, hadde hun også jobbet litt i Tyskland i denne perioden – også dette tid som tysk lov likestilte med trygdetid. Mellom 2012 og 2018 var hun i lønnet arbeid i Tyskland.
EU-domstolen finner det dermed sannsynlig at det foreligger en tilstrekkelig tilknytning mellom tiden VA oppdro barna sine i Nederland, og trygdetiden, som hun både før og etter at hun oppdro barna utelukkende har tilbakelagt i Tyskland. At trygdetiden ikke fant sted umiddelbart før og etter oppdragelsesperioden, og hvor lang perioden var, spiller ingen rolle.
Et annet resultat ville hindre borgere i EU fra å bevege seg fritt innenfor unionen, og dermed vært i strid TEUV artikkel 21, se også Reichel-Albert avsnitt 41, 42 og 44, og Pensionsversicherungsanstalt avsnitt 64.
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderer med at TEUV artikkel 21 må tolkes slik at personer som ikke oppfyller vilkårene i artikkel 44 (2) i gjennomføringsforordningen til trygdeforordningen, likevel kan få medregnet perioder der de oppdro barn i en annen medlemsstat, hvis det foreligger en tilstrekkelig tilknytning mellom denne perioden og perioder som likestilles med trygdetid.
Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er i dag gjennomført i norsk rett ved lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). TEUV artikkel 21 har ikke noe motstykke i EØS-avtalen. EFTA-domstolen har imidlertid tolket direktivet om unionsborgerskap (direktiv 2004/38/EF) som er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg V (Fri bevegelighet for arbeidstakere) slik at det gir grunnlag for samme regel som EU-domstolen har utledet av TEUV artikkel 21. Se sak E-28/15 Jabbi (omtalt i EUR-2016-12-1) og E-4/19 Campbell (omtalt i EUR-2020-11-1). Avgjørelsene er for øvrig omtalt og kommentert i Arnesen mfl., Oversikt over EØS-retten, 2022, s. 47, 62, 187-189 og 209.
EU-domstolen gjentar i denne saken stort sett vurderingen den gjorde i Pensionsverischerungsanstalt. Det som imidlertid er nytt, er at en «tilstrekkelig tilknytning» kan etableres mellom perioder der man har oppdratt barn, og perioder som likestilles med trygdetid etter loven i den berørte medlemsstaten. Det betyr at resultatet kunne blitt et annet dersom Tyskland ikke likestilte perioder man er i utdanning eller i ulønnet arbeid med trygdetid. Land som har strengere regler om hva de likestiller med trygdetid, slipper dermed bokstavelig talt billigere unna.
(C-283/21)
SJJG