Sakens bakgrunn

Saken gjelder en tvist mellom italienske myndigheter og den italienske sparebanken Ente Cambiano.

Som ledd i en italiensk bankreform som tok sikte på å avhjelpe strukturelle og økonomiske svakheter hos mindre banker, ble det vedtatt at alle italienske sparebanker skulle inngå i et bankkonsern ledet av et holdingsselskap. Holdingselskapet skulle eies i samvirke av bankene.

Den italienske reformen åpnet imidlertid for at banker med en nettoformue på over 200 millioner euro kunne velge å ikke ta del i konsernet, forutsatt at banken betalte et beløp tilsvarende 20 % av sin nettoformue til den italienske staten (en såkalt «way out»-mulighet). Ente Cambiano valgte å benytte seg av «way out»-muligheten og betalte 54 208 740 euro til italienske myndigheter, som tilsvarte 20 % av selskapets nettoformue.

I etterkant anmodet Ente Cambiano italienske myndigheter om å få tilbakebetalt beløpet. Grunnlaget for anmodningen var at betalingsforpliktelsen angivelig var i strid med både den italienske grunnloven og EU-retten. Etter flere runder i det italienske rettssystemet endte saken i italiensk høyesterett (Corte Suprema di Cassazione), som forela deler av saken for EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

Den foreleggende rett ønsket særlig å få opplyst om TEUV artikkel 63 og direktiv 2008/7/EF hindrer at ikke-inntreden i konsernet er betinget av innbetaling av et beløp tilsvarende 20 % av selskapets nettoformue til staten.

TEUV artikkel 63 – Fri bevegelse av kapital

Det første spørsmålet EU-domstolen tar stilling til er om reglene om fri flyt av kapital setter grenser for den nevnte betalingsforpliktelsen. TEUV artikkel 63 (1) gir anvisning på at alle restriksjoner for kapitalbevegelse mellom medlemsstatene og mellom medlemsstatene og tredjeland, er forbud.

Innledningsvis presiserer EU-domstolen at reglene om fri bevegelse av kapital ikke kommer til anvendelse for rent interne forhold. Det må med andre ord foreligge en viss tilknytning til andre stater (et grenseoverskridende element). Ettersom lovgivningen kun gjaldt italienske banker, synes utgangspunktet å være at samtlige elementer i saken er begrenset til Italia.

Ente Cambiano anførte at betalingsforpliktelsen vil kunne ha en negativ effekt for utenlandske investorers ønske om å investere i de største bankene. Utover dette hadde ikke den foreleggende rett gitt EU-domstolen andre konkrete opplysninger som gjorde den i stand til å vurdere om kapitalreglene fikk anvendelse. Spørsmålet om TEUV artikkel 63 kunne følgelig ikke realitetsbehandles.

Direktiv 2008/7/EF – Kapitaltilførselsskatt

EU-domstolen går så over til å vurdere om direktiv 2008/7/EF kommer til anvendelse. Formålet med direktivet er å harmonisere lovgivningen om skatter og avgifter på kapitaltilførsel for å eliminere faktorer som kan fordreie konkurransevilkårene eller hemme fri flyt av kapital, jf. fortalepunkt 3.

Det presiseres kort at det basert på opplysningene gitt av den foreleggende domstol, var mulig for EU-domstolen å ta stilling til direktivets materielle anvendelsesområde (ratione materiae), nærmere bestemt om betalingsforpliktelsen var en «afgift» i henhold til artikkel 5 (1) bokstav e, jf. artikkel 4 (1) bokstav a. Det var derimot ikke mulig å ta stilling til direktivets personelle anvendelsesområde (ratione peronae). Dette var fordi opplysningene som ble gitt fra den foreleggende rett ikke var tilstrekkelig til å vurdere hvorvidt sparebankene som ble en del av konsernet kan regnes som «kapitalselskap» i henhold til artikkel 2. EU-domstolen kunne derfor heller ikke realitetsbehandle dette spørsmålet.

EU-domstolens konklusjon

Anmodningen om prejudisiell avgjørelse realitets-behandles ikke.

TEUV artikkel 63 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 40 og 41. Bestemmelsene er nærmest identisk utformet, men til forskjell fra TEUV artikkel 63, gjelder ikke EØS-avtalens bestemmelser kapitalbevegelser i relasjon til tredjeland.

Direktiv 2008/7/EF er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Siden direktivet ble vedtatt i 2013, har EU-domstolen uttalt seg lite om direktivet.

Avgjørelsen fra EU-domstolen viser i første rekke hvor viktig det er at EU-domstolen gis tilstrekkelig informasjon til å kunne avgi en tolkningsuttalelse. På samme måte som for EU-domstolen, vil ikke EFTA-domstolen ta stilling til faktum i saken, jf. E-8/07 Nguyen avsnitt 31 med videre henvisninger.

Det kan merkes at EU-domstolen synes å oppstille en viss terskel for å fastslå at det foreligger et grenseoverskridende element. Argumentet om at betalingsforpliktelsen kan ha en negativ effekt på interessen fra utenlandske investorer er lett å forstå, men EU-domstolen anså ikke dette som tilstrekkelig for å konstatere et grenseoverskridende element.

(C-660/22)

SB