Sakens bakgrunn
I 2017 tiltrådte en håndfull arbeidstakere tidsbestemte deltidsstillinger i et fransk selskap. Året senere ble selskapet tatt under insolvensbehandling. To uker senere sa de opp grunnet alvorlige kontraktsbrudd fra arbeidsgiverens side. Den 24. juli 2018 ble selskapet slått konkurs.
Samme måned anla arbeidstakerne sak for den franske arbeidsrettsdomstolen, med påstand om at deres tilgodehavende etter arbeidskontrakten skulle registreres som dividende i selskapets konkursbo. Kravet var begrunnet i at selskapet hadde begått et alvorlig kontraktsbrudd.
Arbeidsrettsdomstolen konstaterte at arbeidsgiveren hadde begått alvorlige kontraktsbrudd, og at arbeidstakerne skulle få dekket sitt tilgodehavende. Den opplyste også at lønnskravet også kunne gjøres gjeldende overfor garantiinstitusjonen AGS Marseille. AGS er en fransk garantiordning som sikrer arbeidstakeres tilgodehavende ved arbeidsgivers konkurs.
AGS var uenig i arbeidsrettsdomstolens konklusjon, og anket dommen. Ifølge AGS sikrer fransk rett kun at arbeidstakeren får dekket sine krav når vedkommende blir oppsagt, men ikke der arbeidstaker selv avslutter arbeidsforholdet.
Med dette som bakteppe har den franske ankedomstolen bedt EU-domstolen svare på følgende tolkningsspørsmål: (1) Om direktivet åpner for å utelukke en arbeidstaker fra garantiordningen når arbeidstakeren selv sier opp arbeidsforholdet etter at insolvensbehandlingen er innledet. (2) Er denne tolkningen i tråd med direktivets ordlyd og formål, og gjør det det mulig å oppnå direktivets tilsiktede resultater. (3) Innebærer en slik tolkning en forskjellsbehandling av arbeidstakere. (4) Er en slik forskjellsbehandling rettferdiggjort og objektivt begrunnet.
EU-domstolens vurdering
Direktivet gjelder først og fremst krav som arbeidstakere har i henhold til en arbeidsavtale eller et arbeidsforhold med arbeidsgivere som anses insolvente etter direktivets artikkel 2 (1), jf. artikkel 1 (1).
Av artikkel 3 (1) følger det at medlemsstatene skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at garantiinstitusjoner sikrer betaling av arbeidstakernes utestående krav som følger av arbeidsavtaler eller arbeidsforhold. Videre åpner artikkel 4 for at medlemsstatene kan begrense garantiinstitusjonenes utbetalingsplikt, og også sette tak på institusjonenes utbetalinger.
I lys av den franske regelen påpeker domstolen at direktivet ikke sier noe om at en medlemsstat kan velge å ekskludere en ansatt fra garantiordningen der den ansatte selv avsluttet arbeidsforholdet på grunn av kontraktsbrudd fra arbeidsgivers side. Direktivet skiller heller ikke mellom situasjoner der det er den ansatte som avsluttet arbeidsforholdet og de der arbeidsgiveren gjorde det.
Med henvisning til egen praksis påpeker domstolen at en medlemsstat i utgangspunktet skal kunne spesifisere hvilke former for kompensasjon som faller inn under direktivets artikkel 3 (2). Dette er likevel betinget av at medlemsstaten følger likhetsprinsippet – like tilfeller skal behandles likt, med mindre forskjellsbehandlingen er rettferdiggjort på et objektivt grunnlag, se C-57/17 Checa Honrado avsnitt 30–32.
Når en arbeidskontrakt avsluttes av den ansatte på grunn av et kontraktsbrudd som gjør det umulig å opprettholde kontrakten, og en nasjonal domstol har funnet at oppsigelsen er rettferdiggjort, har kontrakten blitt avsluttet som følge av arbeidsgiverens handlinger og ikke den ansattes. Av den grunn mener domstolen at arbeidstakere befinner seg i en lik situasjon som arbeidstakere som har fått avsluttet arbeidsforholdet på initiativ fra arbeidsgiver, se ved analogi Checa Honrado avsnitt 39.
Den franske regelen utgjør altså en forskjellsbehandling, og spørsmålet er da om forskjellsbehandlingen er rettferdiggjort.
Franske myndigheter har hevdet at hensynene til å la bedriften fortsette virksomheten, redde jobber og gjøre opp forpliktelser, rettferdiggjør forskjellsbehandlingen. Staten hevder at oppsigelser som skjer etter at insolvensbehandlingen er igangsatt, slik som i denne situasjonen, ikke er forenlig med disse hensynene.
Dette er ikke domstolen enig i. Hensynene kan tilsløre direktivets sosiale formål om å sikre alle ansatte et minimum av beskyttelse på EU-nivå i de tilfeller arbeidsgiveren blir insolvent, jf. artikkel 1 (1) sammenholdt med fortalens punkt 3. Se også Checa Honrado avsnitt 46. Forskjellsbehandlingen er derfor ulovlig.
EU-domstolens konklusjon
Der den ansatte sier opp arbeidskontrakten på grunn av alvorlige kontraktsbrudd fra arbeidsgiveren, og oppsigelsen anses rettferdiggjort av en nasjonal domstol, kan ikke arbeidstakeren ekskluderes fra retten til å få dekket lønnskravet av en garantiinstitusjon utledet fra direktivets artikkel 3.
Insolvensdirektivet er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner) og gjennomført i norsk rett gjennom lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. [lønnsgarantiloven].
Den norske lønnsgarantiloven skiller ikke mellom tilfeller der arbeidsgiver avslutter arbeidsforholdet, og de der arbeidstaker gjør det. Dommen klargjør likevel lønnsgarantiens omfang etter direktivet ved å konstatere at den også omfatter tilfeller der arbeidstaker sier opp arbeidskontrakten, gitt at visse vilkår er oppfylt.
(C-125/23)
LMBH