Sakens bakgrunn

Seks passasjerer skulle i mars 2022 fly fra Santa Cruz i Bolivia til Madrid i Spania. Flygningen, som var arrangert av flyselskapet Air Europa, ble imidlertid innstilt. Passasjerene overdro deretter sine erstatningskrav mot flyselskapet til selskapet Eventmedia.

Eventmedia anla etter dette sak mot Air Europa med krav om erstatning for den innstilte flygningen. Air Europa anførte at Eventmedia ikke hadde søksmålskompetanse fordi overdragelsen av kravene angivelig var ugyldig. Dette var fordi det i flyselskapets vilkår fremgikk at passasjerenes rettigheter er personlige og kan ikke overdras.

Den lokale domstolen var i tvil om hvorvidt passasjerenes rettigheter er kontraktsrettslige eller om de utledes av flypassasjerforordningen. Den var også i tvil om hvorvidt et slikt avtalevilkår ville stride med forordningen. Disse spørsmålene ble forelagt EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål – Hva er det rettslige grunnlaget for kravet?

Det første spørsmålet EU-domstolen tar stilling til er om flypassasjerforordningen skal forstås slik at retten til erstatning for innstilt flygning oppstår som en følge av forordningen, avtalen inngått mellom flyselskapet og passasjerene, eller flyselskapets uaktsomme misligholdelse av en slik kontrakt.

EU-domstolen starter med å vise til flypassasjerforordningen artikkel 5 (1) bokstav c, som gir anvisning på at passasjeren har krav på erstatning dersom flyet innstilles. Artikkel 5 (3) angir uttømmende når flyselskapet likevel ikke er erstatningspliktig ved innstilt flygning. Størrelsen på erstatningen fastsettes etter artikkel 7 (1). Dette tilsier klart at det er disse bestemmelsene som gir rettigheter for passasjerer og plikter for flyselskapene, se C-549/07 Wallentin-Hermann avsnitt 20. Disse rettighetene og forpliktelsene utledes derfor ikke av kontraktsforholdet mellom flyselskapet og passasjeren, men av flypassasjerforordningen.

En slik tolkning av artikkel 5 (1) bokstav c stemmer overens med flypassasjerforordningens formål, som er å sikre et høyt beskyttelsesnivå for passasjerer, jf. C-321/11 Rodríguez Cachafeiro og Martínez-Reboredo Varela-Villamor avsnitt 25 og C-584/18 Blue Air – Airline Management Solutions avsnitt 93. Selv om rett til erstatning etter flypassasjerforordningen omfattes av begrepet «sager om kontraktsforhold» i forordning (EF) nr. 44/2001 (Brussel I), er dette hovedsakelig for å skape en ensartet anvendelse av begrepet, og ikke for å forgripe selve grunnlaget for erstatningskravet. Det er for eksempel uten betydning om passasjeren har inngått avtale med flyselskapet eller en annen tjenesteyter, for eksempel et reisebyrå.

Andre spørsmål – Kan flypassasjerforordningen fravikes ved avtale?

Det andre spørsmålet EU-domstolen tar stilling til er om flypassasjerforordningen artikkel 15 er til hinder for en avtalebestemmelse som forbyr overdragelse av rettighetene passasjeren har etter forordningen.

Det følger av artikkel 15 (1) at «forpliktelser overfor passasjerer i henhold til denne forordning kan ikke begrenses eller oppheves ved f.eks. et unntak eller en klausul i transportavtalen». Bruken av adverbet «f.eks.» må, i lys av formålet om å sikre et høyt beskyttelsesnivå for passasjer, tilsi at også begrensninger som fremgår i flyselskapets generelle vilkår, omfattes, se Blue Air – Airline Management Solutions avsnitt 102. Bestemmelsen kan heller ikke bare omfatte begrensninger i de ulike rettighetene direkte, men også i adgangen til å utøve rettighetene. En slik tolkning er i tråd med effektivitetsprinsippet. Vilkåret utgjør derfor en ulovlig begrensning av passasjerens rettigheter i strid med artikkel 15 (1).

EU-domstolens konklusjon

Forordning (EF) nr. 261/2004 artikkel 5 (1) og 7 (1) skal tolkes slik at retten til erstatning ved innstilt flygning utledes av flypassasjerforordningen, og ikke av et kontraktsforhold.

Forordning (EF) nr. 261/2004 artikkel 15 (1) er til hinder for et kontraktsvilkår som nekter passasjerer å overdra rettighetene etter forordningen.

Forordning (EF) nr. 261/2004 er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 17. februar 2005 nr. 141 (om flypassasjerers rettigheter).

Avgjørelsen viser for det første hvordan EU-domstolen tolker rettsakter på en slik måte at disse skal gi effektive rettigheter for unionsborgerne. For det andre viser avgjørelsen at flypassasjerforordningen gir passasjerene et sterkt vern, og at flyselskapene ikke kan svekke passasjerrettighetene gjennom avtale. Forordningens artikkel 15 innebærer i praksis at flypassasjerforordningen er preseptorisk og ufravikelig til ugunst for passasjeren.

Resultatet i avgjørelsen er ikke overraskende, og føyer seg i rekken av avgjørelser som sikrer svake avtaleparter et sterkt vern i møte med store kommersielle aktører. I og med at Air Europa er et spansk flyselskap, og dermed bør være godt kjent med EU-domstolens konsistente tolkning av flypassasjerforordningen, er det overraskende at selskapet ikke godtok erstatningskravet fra Eventmedia.

Høyesterett har ved én tidligere anledning behandlet et spørsmål vedørende flypassasjerforordningen, se HR-2020-2401-A. Saken gjaldt spørsmål om det på ulovfestet grunnlag kunne oppstilles en reklamasjonsfrist for krav etter forordningen, noe Høyesterett besvarte avkreftende. Høyesterett besluttet imidlertid 26. januar 2024 å tillate anke over LE-2023-71074 fremmet til behandling. Saken gjelder spørsmålet om det er den alminnelige foreldelsesfristen på tre år etter foreldelsesloven § 2 som gjelder for krav etter forordningen, eller om den spesielle foreldelsesfristen på to år etter luftfartsloven § 10-29 får anvendelse. Både tingretten og lagmannsretten kom til at den alminnelige foreldelsesfristen på tre år etter foreldelsesloven § 2 måtte legges til grunn. På samme måte som EU-domstolen, la lagmannsretten stor vekt på hensynet til å styrke passasjerenes rettigheter. Saken er ennå ikke berammet for Høyesterett.

(C-11/23)

SB