Sakens bakgrunn
En norsk statsborger (A) bodde i Irland fra mai 2006 til februar 2014. I 2018 fremsatte han et krav om uføretrygd overfor NAV på grunnlag av langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Kravet ble innvilget i januar 2019 med en uføregrad på 80 prosent.
Da As uføretrygd skulle beregnes ble det gjort etter folketrygdloven (ftrl.) § 12-13. Bestemmelsen inneholder en regel for minste årlige ytelse for enslige personer og personer med samboer eller ektefelle, som reduseres forholdsmessig dersom personen ikke har opparbeidet seg full trygdetid (40 år) i Norge. Fordi A hadde bodd 283 måneder i Norge og 59 måneder i Irland i løpet av sitt yrkesaktive liv, ble den årlige ytelsen redusert fra 221 170 kroner, som han ville ha mottatt dersom han hadde hatt full trygdetid i Norge, til 183 015 kroner.
A var ikke enig, og anførte i sak for Trygderetten at beløpet burde vært satt til 221 170 kroner. Dette var fordi «minste årlige ytelse» som nevnt i ftrl. § 12-13 (2), var en «minsteytelse» etter trygdeforordningen artikkel 58. Det er derfor EØS-stridig å avkorte trygdebeløpet på grunnlag av opphold i et annet EØS-land, da artikkel 58 sier at minsteytelser ikke skal reduseres på grunnlag av forordningens koordineringsregler. NAV på sin side fastholdt at «minste årlige ytelse» etter ftrl. § 12-13(2) ikke utgjorde en uttrykkelig garanti om en minsteytelse etter artikkel 58, og at det i stedet inngikk som del i de vanlige trygdereglene der ytelsene er basert på opptjening gjennom trygdetid.
På bakgrunn av dette forela Trygderetten følgende tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen:
Foreligger det en minsteytelse etter trygdeforordningen artikkel 58 der nasjonal lov har bestemmelser om en minste årlig ytelse ved uførhet som reduseres forholdsmessig ved kortere trygdetid enn full trygdetid på 40 år?
EFTA-domstolens vurdering
EFTA-domstolen innleder vurderingen med å fastslå at formålet med trygdeforordningen er å koordinere EØS-statenes trygdeordninger for å sikre at retten til fri bevegelighet for personer kan utøves effektivt.
EØS-statene fastsetter selv vilkårene for rett til trygdeytelser, innenfor de rammer EØS-retten setter, se E-13/20 O mot den norske stat avsnitt 39. Domstolen fremhever trygdeforordningens formål om å verne retten til fri bevegelighet på trygderettens område som en særlig relevant begrensning. I forlengelsen av dette, og med henvisning til E-5/21 Einarsdóttir avsnitt 30, uttaler domstolen at dersom en EØS-borger settes i en ugunstig situasjon i hjemstaten utelukkende fordi retten til å ta arbeid i andre EØS-stater er benyttet, ville dette hindre retten til fri bevegelighet. Dette formålet gjenspeiles også i forordningens fortalepunkt 4 og 5.
Domstolen konstaterer at EØS-statene ikke er pålagt å fastsette en minsteytelse jf. C-189/16 Zaniewicz-Dybeck avsnitt 47, men at dersom det først finnes en minsteytelse i nasjonal lovgivning, må mekanismen fastsatt i artikkel 58 overholdes.
EFTA-domstolen går så over til å klargjøre hva som menes med en «minsteytelse».
Ifølge fast rettspraksis foreligger det en minsteytelse etter forordningen artikkel 58 når bostedsstatens lovgivning inneholder en særskilt garanti, som har til formål å sikre mottakere av trygdeytelser en minsteinntekt som overstiger ytelsesbeløpet de kan kreve alene på grunnlag av deres trygdetid og avgiftsbetaling. Bestemmelsen omfatter blant annet tilfeller der arbeidstakeren har hatt forholdsvis korte tidsrom med lønnet arbeid, og det samlede ytelsesbeløpet som EØS-statene skal betale, ikke muliggjør en rimelig levestandard, se Zaniewicz-Dybeck avsnitt 45 og 57.
Ut fra dette konstaterer domstolen at det ikke er nødvendig at minsteytelsen faktisk muliggjør en rimelig levestandard, det er tilstrekkelig at den er ment å gjøre det. Ved vurderingen av om ytelsen faller inn under artikkel 58 må det derfor tas hensyn til formålet med den aktuelle ytelsen.
EFTA-domstolen påpeker deretter at artikkel 58 omfatter minsteytelser som etter nasjonal rett gjelder for en gitt trygdetid eller botid. Av den grunn trenger ikke minsteytelsen være et fast eller spesifisert beløp. Størrelsen på en slik minsteytelse kan også avhenge av lengden på trygdetiden som tas i betraktning. Det at en nasjonal ytelse kan økes eller reduseres ut fra trygdetid eller botid, er derfor uten betydning for om ytelsen utgjør en minsteytelse etter artikkel 58, slutter domstolen.
Domstolen går så over til den norske regelen om «minste årlige ytelse» og slutter at dersom den utelukkes fra virkeområdet til artikkel 58, vil det både være i strid med formålet og hensikten med EØS-avtalen artikkel 29 om fri bevegelighet for arbeidstakere med hensyn til sosial trygghet, og kunne hindre retten til fri bevegelighet.
EFTA-domstolens konklusjon
Det foreligger en minsteytelse etter forordningen artikkel 58 når den nasjonale lovgivningen i en EØS-stat inneholder en særskilt garanti som har til formål å sikre mottakere av trygdeytelser en minsteinntekt som overstiger ytelsesbeløpet de kan kreve utelukkende på grunnlag av deres trygdetid og avgiftsbetaling. Det er uten betydning at ytelsen kan reduseres forholdsmessig når medlemmet har kortere trygdetid enn full trygdetid.
Det er opp til den anmodende domstolen å vurdere om den aktuelle ytelsen utgjør en minsteytelse etter artikkel 58.
Forordning (EF) nr. 883/2004 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg VI (Trygd) og vedlegg X (Generelle tjenester). Forordningene er gjennomført i norsk rett ved lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 1-3 a.
Dommen tyder på at mangeårig NAV-praksis er EØS-stridig. EFTA-domstolen har imidlertid overlatt den materielle vurderingen til Trygderetten, slik at det gjenstår å se om retten kommer frem til at «minste årlige ytelse» er en minsteytelse etter artikkel 58. Det avgjørende vil trolig være om staten har gitt en «uttrykkelig garanti» med formål om å sikre mottakere av trygdeytelser en minsteinntekt.
Finner trygderetten at ftrl. § 12-13 (2) gir en minsteytelse etter artikkel 58, er regelen om avkortning etter § 12-13 (4) EØS-stridig i de tilfeller avkortningen faller under «minste årlige ytelse» definert i folketrygdloven § 12-13. Arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet innad i EØS, kan dermed ha krav på at det årlige trygdebeløpet ikke kan være mindre enn enten 2,28 ganger (samboer/ektefelle) eller 2,33 ganger grunnbeløpet (enslige).
(E-3/23)
LMBH