Sakens bakgrunn

I den spanske saken som foranlediget anmodningen, hadde forbrukere den 29. juni 1999 inngått en avtale med Spanias største bank, Banco Santander, om lån med pant i fast eiendom. Avtalen inneholdt et vilkår om at forbrukerne måtte betale alle omkostningene som avtalen medførte.

I oktober 2017 anla forbrukerne søksmål mot Banco Santander med påstand om at omkostningsvilkåret var ugyldig, samt at banken måtte betale tilbake pengene som var krevd inn på bakgrunn av vilkåret. Den spanske domstolen kom til at vilkåret var urimelig etter direktiv 94/13/EF og derfor også ugyldig. Santander anket avgjørelsen med anførsel om at foreldelsesfristen begynner å løpe på det tidspunkt saksøkeren hadde foretatt de urimelige betalingene. I denne saken var dette i 1999, siden det hadde gått mer enn 15 år siden betalingen måtte kravet være foreldet. Saksøkeren mente på den annen side at foreldelsesfristen ikke kunne fastsettes til den dagen den urimelige avtalen ble inngått.

På grunnlag av dette ønsket den foreleggende domstol, Tribunal Supremo, at EU-domstolen skulle klargjøre hvilke føringer direktiv 93/13/EØF legger for når foreldelsesfristen begynner å løpe ved søksmål med krav om tilbakebetaling av beløp innbetalt i tråd med et urimelig avtalevilkår. Domstolen ønsket særlig klargjøring av betydningen av, hensynet til forutberegnelighet for næringsdrivende, ved tolkningen av direktivets artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1. Artikkel 6 nr. 1 går ut på at avtalen forblir gjeldende på øvrige vilkår, så fremt den kan opprettholdes uten de urimelige vilkårene. Artikkel 7 nr. 1 forplikter medlemsstatene å sikre at det finnes egnende og effektive midler for å bringe urimelig avtalevilkår til opphør.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen tok først stilling til om artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 sammenholdt med hensynet til forutberegnelighet for næringsdrivende var til hinder for at foreldelsesfristen for krav om tilbakebetaling på grunn av et urimelig avtalevilkår, først begynner å løpe ved den konkrete avgjørelsen om at vilkåret er ugyldig.

Innledningsvis konstaterte domstolen at medlemsstatene har prosessautonomi, så fremt ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet overholdes. EU-domstolen gjentok at krav om at et vilkår skal kjennes ugyldig, ikke kan være gjenstand for foreldelse. Krav knyttet til rettsvirkningen av slik ugyldighet, derimot, kan etter forholdene foreldes. Den spanske foreldelsesfristen på 15 år gjorde det ifølge EU-domstolen ikke praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig for forbrukere å håndheve rettighetene etter direktivet.

I vurderingen av når fristen begynner å løpe, la EU-domstolen vekt på forbrukernes svake stilling i forhold til næringsdrivende generelt, og mer spesifikt forbrukernes manglende kompetanse til å vurdere vilkår i en avtale om lån mot sikkerhet i fast eiendom. EU-domstolen slo her, som tidligere, fast at en foreldelsesfrist som løper fra avtaleinngåelse, vil være i strid med effektivitetsprinsippet. EU-domstolen fant at det er fra datoen en domstol fastslår at et vilkår er urimelig, at en forbruker prinsipielt sett vil være i stand til å gjøre gjeldende sine rettigheter etter direktivet. Samtidig hindrer ikke direktivet regler som bestemmer at foreldelsesfristen løper fra et tidligere tidspunkt. Det gjelder når den næringsdrivende kan bevise at forbrukeren hadde eller med rimelighet kunne hatt kjennskap til den relevante omstendigheten.

EU-domstolen avviste at et slikt fristutgangspunkt ikke lar seg forene med hensynet til næringsdrivendes forutberegnelighet. Ved å innta et urimelig vilkår i avtalen, må den næringsdrivende selv bære risikoen for uheldige konsekvenser, mente domstolen.

Konklusjonen var at direktivet og forutberegnelighetshensyn ikke er til hinder for en regel om at foreldelsesfristen begynner å løpe fra dagen en avgjørelse om ugyldighet som følge av urimelighet er endelig. Den næringsdrivende har imidlertid anledning til å bevise forbrukerens kjennskap til urimeligheten på et tidligere tidspunkt.

Det andre og tredje spørsmålet var om direktivet var til hinder for at foreldelsesfristen kunne begynne å løpe fra tidspunktet den øverste nasjonale domstolen eller EU-domstolen i andre saker har avsagt dommer som erklærer standardvilkår tilsvarende det aktuelle vilkåret, urimelige. EU-domstolen besvarte spørsmålet bekreftende, ettersom den fant at et slikt fristutgangspunkt ville vært uforenlig med effektivtetsprinsippet. Formålet med direktivet er blant annet å gjenopprette den rettslige situasjonen som urimeligheten har forårsaket. All den tid den næringsdrivende ikke har opplysningsplikt om avgjørelser i tilsvarende saker, vil det være krevende for forbrukeren å få kjennskap til avgjørelsen. Dessuten hvorvidt et vilkår er urimelig eller ikke vil i de fleste tilfeller bero på en konkret vurdering. For en forbruker vil det ikke nødvendigvis være enkelt å trekke slutninger om sin egen avtale basert på mer eller mindre sammenlignbare tilfeller. Domstolen la også vekt på at den næringsdrivende ikke skal nyte godt av egen passivitet ved urimelige vilkår.

EU-domstolens konklusjon

Verken direktiv 93/13/EØF artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 eller forutberegnelighetshensyn hindrer en regel om at foreldelsesfristen for tilbakebetalingskrav ved urimelige avtalevilkår begynner å løpe fra dagen en avgjørelse om ugyldighet er endelig. De nevnte bestemmelsene hindrer imidlertid at foreldelsesfristen løper fra tidspunktet avgjørelse foreligger i andre saker om tilsvarende avtalevilkår, både ved avgjørelser fra nasjonale domstoler og EU-domstolen.

Direktiv 93/13/EØF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern). Direktivet er i norsk rett gjennomført i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) og lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven]. Hva gjelder norsk rett har professor Marte Eidsand Kjørven ved Universitetet i Oslo satt spørsmålstegn ved om foreldelseslovens system er i tråd med kravene EU-domstolen har oppstilt på bakgrunn av direktivet og effektivtetsprinsippet, se https://www.idunn.no/doi/10.18261/lor.61.3.2. Kjørven viser i artikkelen til forente saker C-698/18 og C-699/16 og forente saker C-776/19 og C-728/19.

(C-561/21)

AABC