Sakens bakgrunn

I 2015 inngikk FY en forbrukerlåneavtale på omtrent 920 euro med det polske kredittforetaket Profi Credit Polska. Lånet var sikret med et gjeldsbrev, som tillot långiveren å saksøke låntakeren for et beløp på 1880 euro ved mislighold.

I 2017 misligholdt FY lånet, og Profi Credit Polska anla derfor sak for tingretten i Warszawa med krav om at FY betalte kredittinstitusjonen 1880 euro. FY unnlot å møte, og det ble avsagt en uteblivelsesdom som påla FY å tilbakebetale det hun skyldte kredittforetaket. I henhold til polsk lov må ikke långiveren legge ved låneavtalen ved krav om fullbyrdelsesdom, gjeldsbrevet er tilstrekkelig. Dommen ble derfor avsagt uten å undersøke om låneavtalen inneholdt urimelige avtalevilkår. Det ble ikke reist innsigelser, og kjennelsen ble rettskraftig.

Et år senere krevde FY at saken skulle gjenåpnes. Kravet baserte seg på en nyere tolkningsuttalelse fra EU-domstolen i sak C-176/17 Profi Credit Polska I. I den saken kom EU-domstolen frem til at de polske prosessreglene som hindrer polske dommere i å undersøke ex officio låneavtaler for urimelige avtalevilkår, var uforenelig med direktiv 93/13/EØF [urimelige avtalevilkårsdirektivet].

FYs krav ble tatt til følge av den den regionale domstolen i Warszawa, som vurderte to ulike rettsmidler for gjenåpning etter polsk rett. Det første tillater gjenåpning der en avgjørelse (eller spesifikk tolkningsuttalelse) fra den polske forfatningsdomstolen ugyldiggjør en nasjonal bestemmelse slik at den opprinnelige dommen blir grunnlovsstridig. Det andre tillater gjenåpning når en part er blitt fratatt muligheten til å iverksette tiltak på grunn av et lovbrudd.

Hvert grunnlag ga opphav til tolkningsspørsmål fra den polske domstolen, og følgende spørsmål ble forelagt EU-domstolen: (1) Krever ekvivalensprinsippet, etter TEU artikkel 4 (3) og artikkel 19 (1), at den polske regelen om gjenåpning også må gjelde for brudd på EU-retten. (2) Innebærer unnlatelsen av en ex officio undersøkelse av kontraktsvilkårene, en fratakelse av en parts handleevne i henhold til den polske prosessregelen.

EU-domstolens vurdering

Krever ekvivalensprinsippet at saken gjenopptas?

Etter TEU artikkel 19 (1) skal medlemsstatene sikre effektiv adgang til domstolsprøvelse. Dette innebærer imidlertid ikke at medlemsstaten må tilby ekstraordinære rettsmidler som tillater gjenåpning av en rettskraftig dom.

Med hensyn til prinsippet om res judicata er det viktig at endelige domstolsavgjørelser blir rettskraftige. I forlengelsen av dette er det ikke et krav at nasjonale domstoler unnlater å anvende prosessregler om rettskraft, selv om dette ville avhjulpet en internsituasjon som er uforenlig med EU-retten, se C-69/14 Târşia avsnitt 28.

I fravær av EU-lovgivning på dette området, er reglene om rettskraft forbeholdt de nasjonale domstolene, jf. prinsippet om prosessautonomi. Prinsippet om prosessautonomi avgrenses imidlertid av ekvivalens- og effektivitetsprinsippet, se C-213/13 Impresa Pizzarotti avsnitt 54. I forbindelse med dette spørsmålet står ekvivalensprinsippet sentralt.

Etter ekvivalensprinsippet kan ikke prosessregler som er ment å verne rettigheter etter EU-retten være mindre fordelaktige enn nasjonale regler som skal verne om de samme rettighetene, se C-234/17 XC and Others avsnitt 22. Spørsmålet er om situasjonen i den foreleggende sak omfattes av prinsippet.

I sin vurdering legger domstolen særlig vekt på konsekvensene av at forfatningsdomstolen finner at en bestemmelse er grunnlovsstridig, sammenlignet med der EU-domstolen finner at en bestemmelse er i strid med EU-retten. Fordi konsekvensene forskjellige for de to situasjonene, kommer domstolen frem til at ekvivalensprinsippet ikke kommer til anvendelse. Ved grunnlovsstrid opphører regelen og dermed også det rettslige grunnlaget dommen bygget på. Etter EU-retten kan EU-domstolen komme med bindende tolkningsuttalelser, men det er til slutt medlemsstaten som avgjør konsekvensene av tolkningsuttalelsen, slutter retten.

TEUV artikkel 267 kan heller ikke føre til et annet resultat. Selv om bestemmelsen er ment å ivareta en enhetlig tolkning av EU-retten ved å gi EU-domstolen jurisdiksjon til å komme med tolkningsuttalelser, gjelder ikke dette der prosessreglene bygger på en klar funksjonsdeling mellom de nasjonale domstolene og EU-domstolen. I de tilfellene har den nasjonale domstolen alene jurisdiksjon til å tolke og anvende nasjonal lov, C-261/21 F. Hoffmann-La Roche and Others avsnitt 55.

Som følge av at de to situasjonene medfører ulike konsekvenser, kommer domstolen frem til at ekvivalensprinsippet forankret i TEU artikkel 4 (3) ikke krever at domstolen anvender det ekstraordinære rettsmiddelet i gjeldende sak.

Må bestemmelsen om gjenopptakelse tolkes utvidende?

Det neste spørsmålet er om unnlatelsen av en ex officio undersøkelse av kontraktsvilkårene i henhold til den polske prosessloven innebærer at en part fratas dens handleevne.

EU-domstolen tolker forespørselen slik at spørsmålet gjelder både første instans’ unnlatelse av å undersøke urimeligheten av kontraktsvilkårene, og selve prosessreglene knyttet til retten til å anke en uteblivelsesdom. Som følge av dette kommer både prinsippet om EU-konform tolkning og effektivitetsprinsippet på spissen i vurderingen.

Domstolen tar først utgangspunkt i prinsippet om EU-konform tolkning og konstaterer at dette også innebærer en plikt til å endre etablert rettspraksis for å bringe nasjonal rett i samsvar med direktivets formål, se C-569/16 og C-570/16 Bauer and Willmeroth avsnitt 68. At den nasjonale domstolen har en plikt til å på eget initiativ undersøke rimeligheten av en forbrukeravtales kontraktsvilkår, er også en prosessregel, se C-419/18 og C-483/18 Profi Credit Polska avsnitt 74.

Hva gjelder prosessreglene, må den nasjonale domstolens prosedyre undersøkes i sin helhet, se Profi Credit Polska I avsnitt 54. Her påpeker EU-domstolen at prosessreglene som avgjorde gjeldende sak, har tydelige likheter med prosedyren i Profi Credit Polska I. I den saken var det en reell risiko for at forbrukerne ikke ville anke dommen på grunn av måten prosedyren for anke var lagt opp på.

Da tolkningen av de nasjonale reglene faller inn under den nasjonale domstolens jurisdiksjon, overlater EU-domstolen vurderingen til den foreleggende domstol om gjeldende situasjon omfattes av det ekstraordinære rettsmiddelet.

Etter å ha konstatert at gjenåpningen av en sak ikke er det eneste middelet for å beskytte forbrukernes rettigheter etter direktiv 93/13/EØF, går EU-domstolen over til vurderingen av om den polske prosesslovgivningen er i samsvar med effektivitetsprinsippet.

Effektivitetsprinsippet krever effektiv beskyttelse av særlig de rettigheter som fremgår av direktiv 93/13/EØF, se C-485/19 Profi Credit Slovakia avsnitt 54. Dersom den nasjonale domstolen finner at prosessreglene tilknyttet anke av en uteblivelsesdom, ikke ivaretar rettighetene etter direktivet, innebærer det at prosedyren ikke er i samsvar med forbrukerens rett til effektiv rettsbeskyttelse.

Etablert rettspraksis viser også at overholdelse av rettighetene garantert av direktivet også må ivaretas i forbindelse med tvangsfullbyrdelsessaker, selv etter at saken er avsluttet. Det er da irrelevant om unnlatelsen av å undersøke kontraktsvilkårene følger av manglende kompetanse, eller feil fra rettens side. Uten en effektiv gjennomgang av om kontraktsvilkårene er urimelige, kan ikke rettighetene etter direktivet garanteres, se Profi Credit Polska I avsnitt 62.

I en slik situasjon krever direktivet at fullbyrdelsessaker kan utsettes frem til at domstolen har utført en gjennomgang av kontraktsvilkårene. I en situasjon der fullbyrdelsessaken er avsluttet, må forbrukeren etter direktivet kunne lene seg på en påfølgende separat saksgang der kontraktsvilkårene vurderes.

Domstolen konkluderer derfor med at den nasjonale domstolen selv må avgjøre om regelen som omfatter det ekstraordinære rettsmiddelet kan tolkes utvidende slik at brudd på EU-reglene også omfattes. Dersom det ikke lar seg gjøre, krever effektivitetsprinsippet at overholdelsen av rettighetene sikres innenfor rammene av prosessen tilknyttet fullbyrdelse av uteblivelsesdommen, eller i forbindelse med en etterfølgende særskilt prosedyre.

EU-domstolens konklusjon

Ekvivalensprinsippet krever ikke at et ekstraordinært rettsmiddel også må gjelde ved brudd på EU-retten. Prinsippet om EU-konform tolkning innebærer at det er den nasjonale domstol som har myndighet til å vurdere om den nasjonale bestemmelsen må tolkes utvidende til å gjelde brudd på EU-retten. Effektivitetsprinsippet krever uansett at rettighetene sikres i prosessen tilknyttet fullbyrdelse av uteblivelsesdommen, eller i forbindelse med en etterfølgende særskilt prosedyre.

Direktiv 93/13/EØF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern) og er gjennomført i norsk rett ved i lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven) og lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] §§ 36 og 37.

Saken er viktig for den videre klargjøringen av EU-rettens innvirkning på res judicata-prinsippet og tolkningen av nasjonale ekstraordinære rettsmidler som tillater gjenåpningen av rettskraftige dommer.

Særlig interessant er EU-domstolens uttalelse om at en prejudisiell tolkningsuttalelse fra EU-domstolen som fastslår at en nasjonal bestemmelse er i strid med EU-retten, ikke kan overføres ved analogi til en situasjon der en dom fra forfatningsdomstolen fører til at en bestemmelse er grunnlovsstridig. Domstolens uttalelse virker å være delvis motivert av den betydningen prinsippet om rettskraft har for blant annet lovens stabilitet og sosiale relasjoner i medlemsstatene.

Denne forsiktige tilnærmingen til prinsippet om rettskraft kommer også tydelig frem i domstolens ekvivalens-analyse, der likhetene mellom de to avgjørelsene ble vurdert i lys av den veletablerte oppskriften «deres respektive formål og særlige karakteristika». Sentralt for vurderingen i denne saken var dommenes funksjon og virkning.

Den polske forfatningsdomstolens funksjon er å bedømme om en nasjonal bestemmelse, eller tolkningen av den, er forenlig med grunnloven. Følgene av grunnlovsstridighet er at bestemmelsen blir ugyldig, rettskraften i avgjørelser basert på bestemmelsen eller en grunnlovsstridig tolkning opphører også. Til sammenligning er de prejudisielle avgjørelsene i EU-retten ment å gjøre det mulig for EU-domstolen å komme med tolkningsuttalelser om EU-retten. Sentralt her er TEUV artikkel 267 som er ment å sikre dialog og samarbeid mellom EU-domstolen og de nasjonale domstolene. De prejudisielle tolkningsavgjørelsene er begrenset til EU-retten. Eventuelle konsekvenser i nasjonal rett avhenger av påfølgende inngripen fra den nasjonale domstolen som er eneansvarlig for tolkningen av nasjonal rett. Fordi verken funksjon eller virkning var lik for avgjørelsene fattet av de to domstolene, krever ikke ekvivalensprinsippet at de to avgjørelsene behandles likt.

For en oversikt over plikten til å anvende EØS-rett av eget initiativ for norske domstoler, der effektivitetsprinsippet og forbrukeravtaledirektivet er særskilt tematisert, se «EØS-rettens tjenere. Om norske domstolers plikt til å anvende EØS-rett ex officio» i MarIus, Lisa-Mari Moen Jünge, 2017.

(C-582/21)

LMBH