Sakens bakgrunn

I 2019 ble det inngått avtale om leie av to forretningslokaler. Leietakeren skulle ikke bare betale leie, men også kostnader som utleieren ville påføres i forbindelse med leieavtalen, eksempelvis strømutgifter og kommunale avgifter.

Under ett år senere, i 2020, sa utleier opp kontrakten med umiddelbar virkning. Grunnen var at leietakeren hadde 26 utestående fakturaer. Mange av disse gjaldt andre kostnader enn leie.

Utleier anla søksmål med krav om at disse fakturaene og forsinkelsesrente ble betalt. Partene var uenige om hvorvidt betalingsdirektivet ga krav på forsinkelsesrente på annet enn leie av lokalene. Uenigheten knyttet seg til spørsmålet om direktivets begrep «skyldig beløp» omfattet slike beløp.

Retten utsatte saken og forela EU-domstolen spørsmål om hvorvidt betalingsdirektivets begrep «skyldig beløp» omfatter kostnader en utleier påføres i forbindelse med en leieavtale og som leietakeren har forpliktet seg til å betale.

Domstolens vurdering

Direktivet gjelder for betalinger som utgjør vederlag for «handelstransaksjoner», jf. artikkel 1 nr. 2. Dette begrepet er legaldefinert i artikkel 2 nr. 1 som «transaksjoner mellom foretak ... som fører til levering av varer eller yting av tjenester mot vederlag». Domstolen har allerede fastslått at legaldefinisjonen omfatter leieavtaler mellom foretak, jf. C-199/19 RL (Directive combating late payment). Leieavtalen mellom foretakene i denne saken omfattes derfor av direktivets virkeområde.

Når man skal fastlegge innholdet i begrepet «skyldig beløp», må man ta i betraktning ordlyden, direktivets formål og konteksten for begrepet og regelen, jf. C-276/14 Gmina Wroclaw.

Begrepet «skyldig beløp» er legaldefinert i artikkel 2 nr. 8 som «kapitalbeløpet som skulle vært betalt innen den avtalefestede eller lovfestede betalingsfristen, herunder gjeldende skatter, toll, avgifter eller andre kostnader som angis på fakturaen eller tilsvarende betalingskrav».

Definisjonen gir begrepet «skyldig beløp» et vidt nedslagsfelt. Bruken av ordet «herunder» indikerer at oppregningen av utgiftsposter ikke er uttømmende. At legaldefinisjonen peker på «gjeldende skatter, toll [og] avgifter» viser at bestemmelsen er ment å omfatte beløp som skiller seg fra hovedvederlaget, men som likevel er konnekst med kreditors ytelse.

Konteksten støtter også denne tolkningen. Det følger av artikkel 1 nr. 2 at direktivet får anvendelse på «alle betalinger som er vederlag for handelstransaksjoner». Artikkelen skiller ikke mellom betalinger som er vederlag for hovedytelser og betalinger for kostnader kreditor påføres i forbindelse med kontrakten.

Formålet støtter også tolkningen. Ifølge artikkel 1 nr. 1 er direktivets formål å forhindre betalingsforsinkelser, slik at det indre markedet virker best mulig – det vil si at det gir grunnlag for konkurranse mellom markedsaktører, særlig små og middels store aktører. Fortalen punkt 3 viser at lovgiver tok hensyn til at betalingsforsinkelser virker negativt på selskapers likviditet, kompliserer kapitalforvaltningen deres og skader konkurranse- og inntjeningsdyktigheten deres. Dermed følger det av artikkel 1 nr. 1 lest i lys av fortalen punkt 3 at direktivet skal skremme debitorer bort fra å betale for sent, og beskytte kreditorer mot betalingsforsinkelser ved å gi vedkommende krav på fullstendig kompensasjon for inndrivelseskostnader. Det å avgrense begrepet «skyldig beløp» til bare å gjelde vederlag for hovedytelsen, innebærer derfor en urettmessig begrensning av direktivets virkning, og en svekkelse av kreditorenes beskyttelse mot konsekvensene av betalingsforsinkelser. En slik tolkning vil stride mot direktivets formål, slik det er utlagt i artikkel 1 nr. 1 lest i lys av fortalen punkt 19.

Domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at betalingsdirektivets begrep «skyldig beløp» omfatter kostnader en utleier påføres i forbindelse med en leieavtale og som leietakeren har forpliktet seg til å betale.

Direktiv 2011/7/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XII (Fri bevegelighet for kapital) og gjennomført i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven), lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp [kjøpsloven] og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. (inkassoforskriften).

EU-domstolens konklusjon virker, for redaksjonen, ikke å være særlig overraskende. Den motsatte konklusjonen synes ganske opplagt å stride ikke bare mot den vide legaldefinisjonen av «skyldig beløp», men også særlig direktivets formål om å bekjempe betalingsforsinkelser.

(C-725/23)

EHM